Da Evy var ti år gammel, skjedde det noe som merket henne for livet

Vi er i Vik i Sogn, et område der flere gamle gårder ligger langs fjordarmene.

Mange av dem er ikke lenger bebodd. Men på Otterskred er det liv.

Fjordgården er så heldig å ha to mennesker på plass. De gjør alt de kan for at den skal få et videre liv.

– Fra jeg var liten jente, var jeg i fjøset og stelte med ­dyrene. Mine forfedre drev og levde her, og jeg følte tidlig et ansvar for å ta vare på tradisjonene og stedet, sier Evy Otterskred.

Sognefjorden

I 22. sesong av det bejublede NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» ser du henne vandre høyt oppe i de bratte fjellene for å se etter sauene på sommerbeite.

Fagre Evy har et nært og kjærlig forhold til ­dyrene, og takket være dem er hun i langt bedre fysisk form enn de fleste på hennes alder.

Hun er blitt 66 år, og ektemannen Inge er 64. Nå har de bodd sammen på Otterskred i 36 år.

De er blitt vant til at hjelpen er langt unna hvis de trenger den. De vet at de må klare seg selv.

På solskinnsdager finnes det knapt vakrere omgivelser.

Småbruket ligger idyllisk til ved vannkanten i Arnafjorden, en fjordarm midt på Sognefjorden. Rundt dem kneiser steile og majestetiske fjell.

Les også: Den falleferdige seteren var umulig å redde. Da fikk Bente Kristin en idé

Da glitrer det i vannskorpen, og det føles som om fjellene drar seg opp til den blå himmelen. På godværsdagene er det et paradis.

Nesten tatt av ras

Otterskred ligger vest for kommunesenteret Vik. For å komme deg dit må du fraktes med båt over fjorden. Det er ingen bilvei til og fra.

– Vi bor i et rasutsatt om­råde, men steinrasene er vi stort sett forskånet fra på vår side av fjorden, sier Evy.

På den andre siden derimot, der veien går, forteller hun at det mange ganger har gått ras.

– En gang var Inge på vei til Vik i bil da han så og hørte raset komme. Han slapp unna med den store skjelven. For meg var det tøffe minutter, fordi jeg ikke visste om han kom seg unna, forteller Evy.

Les også (+): Tinnlysestakene i bruktbutikken skjulte en nydelig kjærlighetshistorie

Fem generasjoner

Fjellene er så bratte at det mange steder er umulig å ­bevege seg på dem. Store skar skjærer stupbratt nedover og gjør at man kan falle 300 ­meter rett ned.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Når sauene er på beite, er hun alltid redd for at de skal tråkke feil og ramle utfor stup og bratte knauser.

– Vi har hatt redningsak­sjoner for sau som har havnet på små fjellhyller. Uten profesjonell hjelp fra redningsfolk, med sikkerhetsutstyr og klatreerfaring, ville det ha vært umulig å redde dyrene.

Evy sier til Hjemmet at de heldigvis vet når rasfaren er størst. De bor under bergfallet og vet at de må ta forholdsregler når det snør eller regner mye.

– Jeg tenker på at forfedrene mine har drevet her i fem generasjoner, så det går helst bra, sier hun.

Dyrekjær

Hver vår under lammingen blir det lite søvn, for Evy er glad i dyrene sine og passer på.

Når sauene slippes ut, hegner hun om dem og ser til at rovdyr ikke kommer og skader eller dreper dem.

I sommerhalvåret har de 110 dyr med stort og smått. Og mange av sauene har navn. Evy kjenner igjen hver og én av dem og snakker med dem når hun er på stølen i fjellet.

I fjor sommer hadde hun ekstra omsorg for Lille Rosin. Han hadde en mamma som stanget ham.

– Hjemme har vi også ­elghunden Lussi, som er et ­familiemedlem, forteller hun.

Les også: Stina og Jørgen har syv kilometer til butikk, skole og barnehage

Sammensveiset par

Evy, bærende på Lille Rosin. Evy, som småprater med og roper på søyer og lam. Begge deler kan du se i «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.»

Kanskje tenker du at tilværelsen hun lever må være ensom? Men nei, det er den ikke.

Inge er pensjonert styrmann, men nå tar han ekstravakter på en ferge. De to er et sammensveiset par, et godt team.

Helt siden de flyttet til Otterskred på midten av 1980-tallet, har de hatt hver sine oppgaver. Fordi han var borte på jobb fire måneder i året, ble dyrene hennes ansvar.

– Sauene er alltid takknemlige og gir så mye tilbake. Jeg ble glad i dem allerede da jeg var liten jente og var med i fjøset og hjalp til. Hvis vi en dag må slutte med sau, blir det tøft, konstaterer hun.

Ofte værfast

Kanskje er alt mye lettere i urbane strøk. Å dra ut og handle, kjøre bilen til og fra når du vil, gå på kafé, kino ­eller besøke venner, stort sett uavhengig av vær og vind.

På Otterskred ­hender det at fjorden går så hvit at de ikke kan kjøre båten over. Da er de værfaste. Likevel ­elsker Evy livet de har der.

– Når det regner mye og steinene løsner i fjellet, er det tungt. Rasfaren henger på et vis over oss, og mange har valgt å flytte fra hjemmene sine på grunn av det. Men vi er én av flere veiløse grender, og vi kan ikke gi oss, sier hun bestemt.

Når kvelden kommer, og alt de planla for dagen er gjort, tenker hun at de skal nok klare seg. Det aller viktigste for ­ekteparet er å ikke gi opp.

Les også: Se nøye på én ting før du kjøper bolig

Sorgene som kom

Evy fikk en fin barndom. Men da hun var 10 år, skjedde det noe som merket henne for livet.

Tre generasjoner bodde sammen den gang. Brått en dag fikk bestemoren hjerneblødning og døde i løpet av 10 minutter.

Bare to år senere kom en ny sorg.

– Da jeg var 12, år fikk moren min kreft og ble alvorlig syk. Det var veldig tungt for både broren min og meg. Da mamma var syk, var jeg den eneste av oss andre som kunne melke, så jeg melket kyrne før jeg dro på skolen, minnes hun.

Men å jobbe og hjelpe til var ikke verst. Frykten for at det ikke skulle gå bra med mammaen, var tyngst.

Evy måtte flytte hjemmefra for å gå på ungdomsskolen, og bekymringen for morens helse ble med henne inn i det nye ­livet. Hver eneste frihelg reiste hun hjem til foreldrene.

Alle lurte på hvordan det gikk med moren. Ingen spurte hvordan Evy hadde det.

– Det var sånn det var, konstaterer hun på sin nøkterne måte.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Og det må sies: Ingenting ved Evy fremstår dramatisk.

Hjem igjen

Hun bodde borte fra gården fra hun var 13 til hun ble 30 år. Som ung voksen jobbet hun i Televerket i Lærdal.

På en dans på hotellet møtte hun Inge. Han hadde kjennskap til området hun kom fra, fordi han hadde en bestemor som bodde på en gård i Sylvarnes, ikke langt unna Arnafjord. I dag er det onkelen hans som har overtatt der.

– Inge flyttet til Otterskred før meg. At han ville bli med og holde liv i gården, betydde mye. Han har alltid vært så trygg, sier Evy.

Større kjærlighetserklær­inger får vi ikke.

Hun flyttet etter, og de trodde og håpet lenge at de snart ville få bilvei til hjemstedet. Men politikerne landet på et nei. Det var en nedtur.

Evys foreldre bodde livet ut i den ene leiligheten i hovedhuset. Å bo flere generasjoner sammen var en tradisjon på Otterskred.

Les også (+): Hele nabolaget visste at Solveigs pappa hadde det vanskelig: Han bar på en bitterhet

Nektet å gi opp saueholdet

På et tidspunkt ville foreldrene avslutte saueholdet, men da satte Evy foten ned.

For foreldrene var det overraskende at hun ville overta. Hun fortsatte med sau og sørget på den måten for at kulturlandskapet ble holdt i hevd.

– Alltid blid, omgjengelig og i godt humør, sier ektemannen om Evy.

Selv sier hun at hun kunne ha bodd flere plasser og hatt det bra, men den sterke tilknytningen kan hun bare føle til slektsgården Otterskred.

– Dette er hjemmet mitt, sier hun.

Nå er det bare Evy og Inge som lever livet under de stupbratte fjellene, som noen steder er 1200 meter høye. Det ble dessverre ingen barn.

Det gode liv

Livet de lever er ikke for hvem som helst. Turene hun går for å gjete dyrene, kan heller ikke kalles søndagsturer. Mange ville ha kviet seg for å vandre oppover i de steinete urene hun går i.

Men de visste hva de gikk til. De har skapt seg et levebrød der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Fra mars til november kommer turister fra Tyskland og andre land for å nyte roen og stillheten i den mektige vestlandsnaturen.

– Vi har bygd hytter og leier ut både hytter og båter. Å ha arbeidsplassen her gjør det enkelt. Bonusen er at vi blir kjent med så mange fine folk, sier Evy.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Hvordan fremtiden blir, ­tenker de ikke så mye på. De tar én dag om gangen, og veien blir til mens de går.

Håpet er at noen en dag vil fortsette å drive stedet slik de gjør.

Så langt har de rundt 2000 gjestedøgn, og hver eneste gjest hentes og bringes. Å bli pensjonister sånn på ordentlig er ikke et tema.

– Nå har vi også kjøpt nabogården, hvor vi skal la folk bo gratis mot at de hjelper til med dyrene og forefallende arbeid på gården. Enn så lenge ­fortsetter vi med 12 timers arbeidsdager. Det kan være slitsomt, men gir mest glede, forsikrer det arbeidsomme ­paret.

– Et paradoks at vi betaler mange tusen for å bo i små tretopphytter

Da Inger Marie ble enke, hadde hun ingen tanker om å finne kjærligheten på nytt. Så tok hun et lurt valg

Denne saken ble første gang publisert 25/04 2024, og sist oppdatert 25/04 2024.