Det norske håpet i Colombia
Med norsk hjelp skulle blodbadet og borgerkrigen i Colombia avsluttes. Men for noen ofre er krigen ikke over. De har slått leir utenfor den norske ambassaden i hovedstaden Bogota.
En anonym bygning reiser seg mellom Bogotas gater. Foran ligger en liten leir av små skur bygget av papp og plast.
− Den norske ambassaden, forteller ungjenta Valeria, med henvisning til den anonyme bygningen. Hun har vokst opp blant syv millioner mennesker i Colombias hovedstad. Hun kjenner byen. Gatene. Og farene.
− Du må passe deg hele tiden. For alle, advarer hun. Før jeg tar bilde av mitt lands ambassade, foreslår hun at vi bør spørre politi og sikkerhetsvakter om tillatelse.
Motvillig svarer de uniforms-
kledde ja, for så å fjerne seg fra byggets forside.
− De vil ikke bli fotografert, men de vil heller ikke si at de ikke vil bli fotografert, forklarer Valeria, og vender seg igjen mot de provisoriske skurene foran bygningen som huser Den kongelige norske ambassade.
− De er flyktninger, forklarer Valeria og presiserer:
− Flyktninger i eget land.
«Vet» Norge kan hjelpe
En dame dukker opp. Hun viser frem hjemmelaget arequipe, en populær dessert i Colombia.
− Jeg har laget den her, forteller hun stolt.
Måten hun ter seg på avslører en oppegående, ressurssterk kvinne. Men det ligger et slør av tristhet i hennes øyne.
− Min mann og jeg, hele min familie, ble jaget vekk fra hjemmet vårt av væpnede menn. De drepte flere av mine familiemedlemmer, forteller Lisbeth.
Hun står gjerne frem på bilder, men vil helst ikke avsløre sitt fulle navn. Hun er redd. Og hun har vært det i lang tid. Men nå er det ikke de som jaget henne fra hus og hjem i jungelen som holder henne våken om nettene. Nå frykter hun de uniformerte som vokter inngangen til den norske ambassaden, politi og sikkerhetsvakter.
− De kommer nesten daglig, jager oss bort, truer oss, hevder Lisbeth. Hun får bekreftende nikk fra alle som etter hvert har stimlet sammen rundt oss.
Deretter kommer historiene på løpende bånd. Fortellinger om da politiet dukket opp for et par kvelder siden, i forrige uke, uka før der. Kjeppjagde dem fra hva som har vært deres hjem i snart ett år. Slag. Spark. Køller.
− Men vi har ikke andre steder å dra. Så vi kommer tilbake etter noen timer, i noen tilfeller etter en natt eller to, sier Lisbeth. Ansiktsuttrykk og tonefall gir et hint om hvor ekstremt nedverdigende det er å bli sett på som en plagsom uteligger.
− Jeg var en respektert kvinne en gang, forteller hun, og ber innstendig Norge om hjelp.
Det er derfor Lisbeth og de andre flyktningene har slått seg ned her. De ikke bare tror, de «vet» at Norge både vil og kan hjelpe dem.
Årsaken er en avtale som ble undertegnet tilbake i 2016.
12 000 drap i året
I 2012 begynte fredssamtaler mellom colombianske myndigheter og FARC-geriljaen. Sistnevnte ble grunnlagt i 1964 av colombianske bønder med bena godt plantet i kommunismen. Med våpen i hånd skulle de sørge for mer rettferdig fordeling av blant annet landområder.
Drap og kidnappinger ble deres metode, samtidig som de var dypt involvert i narkotikatrafikk og en rekke andre lyssky aktiviteter. Før fredssamtalene begynte i 2012, ble det begått i snitt 12 000 drap i året i landet, ifølge den colombianske avisen Razon Publica.
Men i 2016 ble en fredsavtale signert. Norge var en slags garantist for avtalen. Norge har derfor høy anseelse blant colombianerne. Særlig hos flyktningene.
Til tross for fredsavtalen, er det ikke akkurat fred i Colombia. Og det er svært lite norske myndigheter kan bidra med i praksis for å hjelpe folk som Lisbeth.
Ifølge fredsforskningsinstituttet Indepaz, finnes det fortsatt flere titalls væpnede grupper i Colombia. Blant dem er paramilitære grupper som i utgangspunktet ble opprettet av rike bønder og narkokarteller for å kjempe mot deres fiender. Geriljagruppen ELN og ikke minst tidligere medlemmer av FARC. Gruppene herjer landet, og tar årlig livet av en rekke mennesker.
Jeg var en respektert kvinne en gang.
Som Lisbeths familie.
− De kjemper om kontrollen over narkoproduksjon, gullgruver og andre lukrative ressurser, forteller Valeria.
− Finner de et område attraktivt, går de inn og truer dem som bor der til å flytte. Hvis de ikke flytter, dreper de dem.
i 320 dager på en løsning», står det blant annet
på plakater utenfor ambassade-bygget.
Norsk press
Lisbeth og hennes venner tror Norge kan hjelpe dem gjennom å sette trykk på colombianske myndigheter.
Colombianske myndigheter har uttalt at de vil gi tvangsflyttede innbyggere et nytt hjem eller gi dem tilbake deres opprinnelig hjemsted når de væpnede gruppene er jaget vekk.
− Hah, det skjer ikke, fnyser Valeria.
Hun refererer til en rekke nyhetsoppslag som forteller at regjeringshæren i flere tilfeller samarbeider med de samme paramilitære gruppene som tvinger folk vekk fra sine hjem.
Fredsavtalen skulle sikre kompensasjon til bønder som dyrket kokaplanter, slik at de kunne gå over til å dyrke andre, lovlige landbruksvarer. Men ifølge Razon Publica, forteller bøndene at heller ikke de har mottatt hjelp.
Flyktningene på gaten foran den norske ambassaden i Bogota tror likevel at Norge har makt til å presse colombianske myndigheter til å holde hva de har lovet. Derfor holder de stand på gaten foran den norske ambassaden.
Norsk politi
Den norske politimannen Henrik Storjord Ramstad er bosatt i Bogota.
− Norge sender ut politifolk gjennom sivile operasjoner i FN, forteller Henrik. Jeg møter ham ikke langt fra FN-bygget i Bogota, faktisk bare et par steinkast fra den norske ambassaden.
… i Bogota kan du bli slått ned, til og med drept, for en mobil.
Han forteller at eventyrlyst og spenning har ført ham til mange steder i verden. Nå har han vært over ett år i Colombia, lært seg spansk og fått dyp innsikt i konflikten mellom FARC og landets myndigheter.
− Offisielt la FARC ned våpnene i 2016. Organisasjonens kommandanter gikk med på å bli «omskolert», de skulle tilbake til samfunnet som vanlige mennesker, forteller Henrik. Hans oppgave i Colombia er knyttet til nettopp de tidligere kommandantene i FARC.
Ikke alle medlemmer av FARC-
geriljaen var enige i fredsavtalen. Derfor finnes det fortsatt mange tidligere medlemmer i jungelen, såkalte dissidenter. De er tungt bevæpnet, og de ser på sine tidligere kommandanter som avhoppere.
Å opprettholde sikkerheten for disse kommandantene og sørge for at ikke tidligere FARC-medlemmer kommer ned fra fjellene og tar livet av dem, er Colombianske myndigheters oppgave.
− FNs mandat er å overvåke det hele, forteller Henrik, men påpeker at han selv kun har en administrativ rolle.
− Jeg jobber med rullering av internasjonalt mannskap, samtidig som jeg jobber i en arbeidsgruppe som bestemmer hvor i landet disse observatørene skal sendes, forteller Henrik.
Han er sikker på at FNs tilstedeværelse er veldig viktig og har en god effekt ut ifra mandatet. Men han innrømmer å ha snakket med sivile colombianere som er usikre på om FN utgjør noen forskjell på grunn av korrupsjonen i landet og uærlige politikere.
Holder stand
Norsk i Bogota
Henrik Storjord Ramstad er politimann, psykolog og gisselforhandler på FN-oppdrag i Colombia.
− Hjemme kjører jeg Harley. Å kjøre motorsykkel i Colombia var det første jeg slo fra meg, forteller Henrik. Hjemme i Norge er han med i en gruppe av spesialutdannede gisselforhandlere i Oslo-politiet i Oslo. Nå skal han være i Colombia frem til slutten av november 2022. Han har lært seg spansk, trives i Colombia, men innrømmer at sikkerheten er slitsom.
− Man må passe ryggen hele tiden. Mange her sier de ikke har tillit til politiet, og det er uvant for oss nordmenn.
Henrik Storjord Ramstad forteller at han for en stund tilbake ble fortalt om en bydel i Colombia hvor det er satt ut dusør på 50 000 Pesos (ca. 115 kr) for å drepe en politibetjent.
− I mange områder av landet fantes ikke politi. Der sto FARC for sikkerheten til innbyggerne, forteller Henrik.
Dette forklarer en opplevelse jeg hadde en uke etter at jeg ankom Colombia: Da var jeg i et område i som tidligere var et kjent tilholdssted for FARC, ikke langt fra grensen mot Venezuela. Her opplevde jeg at folk snakket om geriljaen i positive ordelag. Og de snakket ikke om det «nye» FARC, som har blitt et politiske parti. De snakket om FARC slik de en gang var. En bevæpnet, og i de flestes øyne; voldelig gruppe. Som ifølge lokalbefolkningen holdt orden og skapte trygghet.
− For oss nordmenn med TV-serien Narcos i friskt minne, er det selvsagt vanskelig å forstå kompleksiteten i hva som foregår og har foregått i Colombia, påpeker Henrik. Samtidig ser han til at mobiltelefonen hans er plassert godt ned i lommen.
− Jeg trives i Colombia og her i hovedstaden. Men faktum er at i Bogota kan du bli slått ned, til og med drept, for en mobil, sier den norske politimannen og forsvinner inn i millionbyens store univers.
Lisbeth og de andre som er på flukt i eget land, er igjen på gaten utenfor den norske ambassaden. De har bitt seg fast i håpet om en norsk redning.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 25 2022
