Vill, villere, Vilde

Midt en sving, ute i de italienske skoger, langt ute i løypa, står en mann. Mannen har ikke noe der å gjøre. For det er ikke der tilskuerne står.

Vilde Marie Holt (21) er i ferd med å gjøre en knallbra etappe i årets EM i enduro − utholdenhetsrace på terrengmotorsykkel. Hun er én av de yngste, men ligger på andreplass i sammendraget. Enduroløp varer i 6–8 timer av gangen. Vildes argeste konkurrent er ei mye eldre jente, ei som regnes som nesten er «uslåelig». Jyplingen Vilde fra Romerike snapper henne i hælene. Helt frem til hun kommer på høyde med den fremmede mannen som står alene ute i skogen.

Mannen tar et par skritt frem og sparker til Vilde så hun kjører rett i buskaset og velter.

21-åringen har valget mellom å fly i synet på sabotøren, eller løfte opp sykkelen og prøve å ta igjen de 10–15 sekundene hun taper på velten. Vilde har aldri flydd i synet på noen, så hun overser mannen, løfter opp 100 kilo motorsykkel, hopper på og gir gass.

Det er slik Vilde skal bli et motorsykkel-ikon.

Forberedende knekk

Da Vilde var seks år, fikk hun første gang prøve en liten motor­sykkel hos fetteren til pappa Torkel. Der og da startet maset som endte med at pappa kjøpte en motorsykkel til jentungen sin.

Siden har det gått fort. Styggfort. Vilde vant det første løpet sitt som 9-åring i 2010. Frem­deles 9 år vant hun «Mini Nationals» i California. I dag er Vilde den raskeste norske jenta på to hjul, i hvert fall i enduro. i Europamesterskapet lå hun på 2. plass i EM sammenlagt før siste konkurranse. I VM klatret hun opp til 6. plass med håp om nå målet om topp fem.

Men under VM-finalens første konkurranse i Tyskland i midten av oktober falt hun brutalt av sykkelen − og ble liggende med brudd i skulderen. Dermed falt hun ned én plass i sammendraget i stedet.

To uker senere var det finale i EM, også det i Tyskland. Vilde ville tilbake på sykkelen.

− Ingen god idé, sa legene som foreskrev fire til seks uker med armen i fatle og deretter fysioterapi. Pappa Torkild fikk tips om en lege som visstnok skulle være ekspert på slike skader. Han holdt til i Nederland.

− Så viste det seg at mannen ikke var lege, men Nederlands svar på Snåsamannen. Jeg må innrømme at jeg ble målløs, og det skjer ikke ofte. Men han så på Vilde og sa; «Jeg skal hjelpe deg. Du kommer til å kjøre, og du kommer på pallen».

Så satte Vilde seg på motorsykkelen og stilte til start i EM-finalen. Hun endte på 3. plass i konkurransen og på 2. plass i Europamesterskapet sammenlagt.

Nå er Vilde på vei til Portugal for å trene mer, bare avbrutt av en kjapp tur hjemom til jul. For det er det kommende året er det som virkelig blir spennende for Vilde.

«Litt» hjelp

I toppsjiktet blant endurokjørere er konkurransen knalltøff. I Norge er det bare idyll på konkurranser. På løp i Europa er det annerledes. Juks og sabotasje forekommer.

− Du forlater aldri sykkel din. Den tar du med deg overalt, sier pappa Torkel.

Unntaket er under selve stevnene. Da voktes sykkel og utstyr 24 timer av arrangøren.

− Sukker i bensinen er det verste, fortsetter Torkel.

− Vi hadde en helt ny sykkel en gang, hvor motoren skar seg ettefire timers kjøring. Hendler til clutch og bremser var blitt skrudd løs.»

Og som nevnt, ting skjer i løypa også.

− Godt jeg har pappa med meg, smiler Vilde. Jenta med den lange blonde fletta skremmer ingen, der hun vandrer rundt som en Synnøve Sukkerfri, og smiler til alle.

Støtteapparat

Pappa Torkel derimot er ikke den du vil skal ta deg på fersken i å sabotere sykkelen til datteren, 1,80 høy tidligere bryter med ekstra studiepoeng i boksing som han er.

− Å kjøre sykkel er det Vilde som vil. Jeg bare hjelper litt, sier han.

«Litt» innebærer for eksempel at han bruker all ledig tid på å være Vildes støtteapparat og at han solgte det store fine huset for å kjøpe et falleferdig småbruk hvor datteren kunne lage trenings­bane i egen skog. I skogen finnes verken elg eller rådyr heller. For når som helst kan det komme en sinna veps med 250 kubikk ut av buskaset, snitter et par furulegger før ei blond flette vinker farvel bak den neste.

Vilde startet ut med motocross, men ble overtalt til å prøve enduro under den norske motorsportlegenden Pål Anders Ullevålseters ledelse. Og nå står hun og Pål Anders foran en tilhenger på en tåkete bane i nærheten av Gardermoen.

− Dette blir ikke gøy! Ikke ett sekund av det! sier MC-legenden.

Kamel-tips

Det er få som kan se mer alvors­tynget ut enn hr. Ullevålseter når han fremfører sitt budskap:

− To uker aleine. Med sand overalt. Selv om du har briller får du sand i øynene. Selv om du har ansiktsmaske får du sand mellom tennene. Og du får sand alle andre steder også.

Han snakker om Rally Dakar – det ekstreme ørkenracet i Nord-Afrika. Pål Anders Ullevålseter vet hva han snakker om. Vildes motorsykkel også. For det er den gamle Dakar-sykkelen til Pål Anders. Den skal Vilde bruke når hun som første norske kvinne prøver seg i Rally Dakar i 2023.

Farlige kameler

KTM-motorsykkelen er et helt annet beist enn hva Vilde er vant til. 450 kubikk og 170kg match­vekt blir nesten dobbelt så mye som hennes ordinære sykkel, som om ikke 100 kilo er tungt nok å løfte for ei jente på 1,65.

Pål Anders skal være mentor, og etter sin egen deltagelse i årets rally i slutten av oktober, har han et knapt år på seg til å forme Vilde til en Dakar-kjører.

− Det viktigste rådet jeg kan gi deg, og det som antagelig kommer til å redde livet ditt, er at du må huske at kameler ikke kan rygge.

Pål Anders er den eneste i forsamlingen som ikke smiler:

− Når du hopper over toppen av ei sanddyne, og det står en flokk med kameler på nedsiden … da sikter du bak ræva på kamelen. Aldri prøv å kjøre foran kameler!

Pål Anders har sett nok av kamerater og kolleger kjøre seg i hjel.

Kjønnsskifte

− Du må bli venn med henne!, sier Pål Anders om sykkelen. For ham er sykkelen kvinnelig: lunefull og særegen.

− Det er godt mulig sykkelen skifter kjønn nå, smiler han.

Da lille Vilde veltet med sykkelen i sine første løp, gjorde ikke pappa Torkel det de andre foreldrene gjorde for sine barn. Han stormet ikke til for å løft opp sykkelen for henne.

− Jeg måtte klare meg selv, så det har jeg vært vant til bestandig, sier hun med et hint av stål i den myke stemmen. Skal man fullføre et to ukers helvete i Afrika-­sand kommer den innstillingen greit til nytte.

Som VM-avslutningen i Tyskland viste: Dette er ingen frøken­sport. Jenta som flår rundt på jordet i Skogbygda er heller ikke en sart frøken. 12 år gammel landa hun på rumpa og fikk tre kompresjons­brudd i ryggen. Etter et 30 meters hopp fikk det høyre kneet kjørt seg i 2017. Samme kne fikk ta støyten et par ganger til. Status i dag er to operasjoner, tre skruer. Bare to skruer i venstre ankel etter operasjon.

− Jeg merker når det er væromslag», ler hun.

Jeg kjenner det i skruene.

Strømførende

Om Vilde tåler et slikt race?

Testen ble endurosportens olympiade; et seks dager langt race, første gang arrangert i 1913.

− Vilde var spent på om hun taklet en så utmattende utfordring (se egen sak), sier Torkild.

− Det skjedde så mye i løpet av de seks dagene med konkurranse at jeg ikke klarer å oppsummere det, men for en opplevelse! oppsummerte Vilde.

21-åringen er mentalt klar er klar for Rally Dakar − om hun ikke møter på flere mystiske menn som sparker inne i skogen. Slike som i Italia i våres.

Pekefinger

Mannen fra Italia kommer i hvert fall neppe til å bli til hinder flere ganger. Da skogvandreren i 40-årene kom inn mot målområdet etter å ha sparket Vilde over ende, skjønte han nok raskt hva som ventet: Et faderlig norsk torden­vær styrte raskt og mål­rettet mot ham.

− Jeg fikk tak i fyren til slutt.

− Han fikk pekefingeren solid planta i brystkassa med beskjed om at hvis jeg noen gang så han igjen så ville Ragnarok føles som en sommerbris til sammenligning.

Siden har ingen sett sparkemannen på noe stevne i Europa. Man bøller ikke med Vilde Marie Holt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 56 2022