Mot moderne tider i Himalayas avkrok

Ingen skriftlige kilder bekrefter historien om den utenlandske kvinnen. Ingen kan navngi kvinnen som la ut på tur i de uveisomme fjellene uten kart, kompass, mat og annet livsnødvendig utstyr. Ingen vet hvordan det gikk etterpå. Men alle vet at hun ble funnet etter 18 dager og hentet med helikopter.

− Da måtte jeg bruke dette internettet og ringe etter hjelp, minnes Lobzam Tsering (60).

Selv om nedtegnelser og rapporter ikke eksisterer, er det liten grunn til å tvile på historien. I et samfunn som Jengchan i en avkrok av India, dypt inne i Himalaya formidles livsviktig erfaring og kunnskap fra munn til munn, fra gammel til ung. Presisjon i overleveringen kan være avgjørende for liv og død. 

På det om området har ikke mye forandret seg siden jeg var i Jengchan og besøkte familien til Lobzam Tsering for 20 år siden. 

Nett-nytt

De to digre jakoksene lystrer den langt mindre kvinnen Dolma som veldresserte hunder. 

Dolma trekker beistene og de trekker plogen. Helt bakerst er hennes mann. Han sørger for at plogen glir godt ned i jorda. Omtrent slik gjorde vi også i Norge − mange tiår tilbake i tid. I Jengchan er dette moderne tider.

− Rug skal dyrkes, forteller Lobzam Tsering, far i huset. 60-åringen stryker seg fornøyd over det læraktige ansiktet. Når denne åkeren er ferdig pløyd, er det bare å vente på sommeren.

Og den trenger storfamilien i Jengchan.

− Det var mye snø og kulde denne vinteren, oppsummerer Lobzam nøkternt. Sånn er det bare. Og slik har det alltid vært i denne avsides lille bygda, 3400 meter over havet i Himalaya.

Gratis internett

De bor i en dal som de hevder engang i tiden var en vulkan. Høye, skarpe fjell skyter i været på alle kanter. Lobzam omtaler snøleoparder og brunbjørner som en hverdagslig ting. Kulde, tider med lite mat, hard jobbing fra morgen til kveld hører også med til hver­dagen for familien på ni. Kvinner, menn, jenter og gutter. Samt 20 jakokser, da. Og de er viktige. Uten dem ville familien neppe klart seg.                                   

I denne høyfjellsørkenen får de ingen ting gratis. Bortsett fra internett. Det har myndighetene sørget for.

For øvrig må alt som gror her, dyrkes med omhu. Ikke mange ukene skiller vår og høst.

− Latskap om sommeren kan straffes med døden når vinteren setter inn, påpeker min kjentmann Angchuk.

20 år og en ny verden

Angchuk er oppvokst ikke langt fra Jengchan. Bekvemmeligheter som vann i krana, oppvarmet hus, strøm døgnet rundt og bugnende mathyller i nærbutikken tilhører et annet og fremmed univers. For menneskene i Jengchan er ikke fraværet av slikt kilde til tristesse, stress eller bekymringer. Snarere tvert imot.

Slik var det også for 20 år siden. 

Den gang måtte jeg gå langt og lenge for å komme hit, krysse fjellpass over 5000 meter, passere ville elver og jobbe meg opp og ned dype daler.

I 2002 bodde det syv mennesker her. Blant dem; søstrene Dolkar (13) og Stanzen Lazas (17). Under mitt ferske besøk er de her også, men kun på besøk. For noen år siden ble de giftet bort, og bor derfor i dag i deres ektemenns landsbyer. Men hver vår kommer søstrene hjem til Jengchan for å bistå foreldrene. Da skal jorda pløyes og dyrkes, og jakdyrene sendes til fjells på sommerbeite.

Solcellepanel

For 20 år siden var verden opptatt av Osama bin Laden og krig mot terror. Det vil si; vår verden. Innbyggerne i Jengchan hadde knapt hørt om USA eller Europa, husker jeg. For tilgangen til informasjon om den verden vi lever i, var svært begrenset den gang.

Men på 20 år skjer det mye. Også her.

Verden har kommet nærmere. De har fått solcellepanel på taket, og dermed strøm til litt lys om kvelden. Ifølge Lobzam, er fremtiden her.

På taket av et av Jengchans små hus står en parabolantenne. Jengchan har fått internett.

− Staten India vil at alle i landet skal ha tilgang til internett, forteller Lobzam uten å smile.

Han er ikke veldig begeistret for disse nye tidene. Og livet er stort sett som før. 

Opplyst «steinalder»

Den eneste som kanskje verdsetter kommunikasjonen med omverdenen noe mer, er 23 år gamle Gurmet. Han snakker med noen venner via sin mobiltelefon innimellom. 

Fortsatt fyrer familien med tørket jakmøkk og hardt ervervet fyringsved i ovnen. Samme når de lager mat. Og toalettet er fortsatt et hull i gulvet uten dør, rett ved kjøkkenet. Gurmet, den yngste av de voksne mennene, og kanskje den mest moderne av dem alle, aner ikke hva et vannklosett er. Han forteller at han aldri har tatt en varm dusj. Men han sier han ikke plages av det. Du dør ikke av å ikke dusje.

Moderne tider

Husene er fortsatt av leire og strå. Alt som skal hit må enten bæres på jakryggen eller egen rygg. Og fortsatt, i 2022, er de totalt isolert fra omverdenen minst to måneder hvert år på grunn av snø over fjellpass og en elv som enten bare er delvis fryst eller har for mye vann til at det går å bevege seg langs den.

− De lever nesten som i stein­alderen, vil kanskje mange si, sier min kjentmann Angchuk.

Men så spør jeg, via Angchuk, om de har hørt om Russland, krigen i Ukraina, pandemien og slike ting. Til min store forbauselse svarer Gurmet:

− Selvsagt, dette er moderne tider, vi har jo internett. 

Men Gurmet har aldri vært borti Facebook, Instagram eller noen av de andre kjente, sosiale mediene. 

Enn så lenge.

Ti dager til fots

For rundt 65 år siden var faren til Lobzam Tsering en ung mann som bodde i nabobygda Lingshed, kun et par dager til fots herfra. Veien til Jengchan gikk over flere tusen meter høye fjellpass, men turen var ikke verre enn at han valgte å ta med geiter og jak på sommerbeite til Jengchan.

− Min far var her hver sommer i tre år. Så bestemte han seg for å flytte hit, forteller Lobzam. Og slik ble landsbyen Jengchan til, minst ti dager til fots fra nærmeste, lille by.

Ikke mye er forandret. Men om fem års tid kan mye være snudd på hodet.

Vei på gang

En vei planlegges inn til Jeng­chan. Innbyggerne tenker at det vil lette deres hverdag betraktelig. Men de snakker ikke så mye om det. I det hele tatt virker det som om de tenker lite på fremtiden.

− Hva som skjer neste år, er ikke så viktig. Det er hva som skjer nå som betyr noe, sier Lobzam og gir dermed kraft til idealet mange i Vesten strever etter; å leve i nuet.

En iskald kveld sitter vi rundt en rødglødende svartovn fyrt med tørket jakmøkk og drikker chang.

− Vi må feire at våren er her, smiler Lobzam og slurper i seg den hjemmebryggede alkoholen, før han forteller historien om ett av de få møtene de har hatt med en utlending de siste årene.

− Det er den eneste gangen jeg hadde brukt for dette internettet, avslører Lobzam Tsering.

18 dager uten mat

Tre år er gått siden den hvite kvinnen kom til Jengchan.

− Hun skulle gå alene noen dager i fjellene. Og så gikk hun seg vill, falt og skadet seg, forteller Lobzam.

Han hverken rister på hodet eller smiler av utlendingen. Men Lobzam, som har levd hele livet i dette uveisomme strøket, vet at om du har livet kjært, bør du utvise enorm respekt for fjellene.

− Gjør du en feil, kan fjellene ta livet ditt uten forvarsel, påpeker han og fortsetter;

− Hun lå alene i 18 dager før hun ble funnet. Kvinnen fortalte at en Himalaya-brunbjørn hadde kommet mot henne mens hun lå skadet, for så å forsvinne igjen. Og om gribber som svevde over henne.

Fest til klokka ni

De som fant kvinnen tok henne med til nærmeste bebyggelse; Lobzams bygd Jengchan. Lobzam ringte etter hjelp. Kvinnen var bare en hårsbredd fra døden, men ble reddet takket være internett og helikopteret som ble tilkalt.

Eller; Lobzam er ikke helt enig.

− Hun overlevde ikke på grunn av internett. Hun overlevde fordi fjellene viste et øyeblikks barmhjertighet.

60-åringen svelger ned nok en skål med chang. Det er lys i hytta og fest i fjellene, og den varer langt ut i natten. I hvert fall til klokken ni.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 27 2022