Å miste en venn
De var et trekløver, så skjedde det utenkelige med Martine
Martine, Henriette og Andrea møttes i barneparken. Frem til de fylte 20, var trekløveret sammen om de fleste milepælene: Første skoledag, den første barnslige forelskelsen, den første jobben og den første festen. Så ble Martine voldtatt og drept.
– Det var liksom alltid Martine, Henriette og jeg. Vi delte nesten alle «for første gang»-opplevelsene i barndommen og ungdomstiden, som første skoledag, de første forelskelsene, den første festen, den første jobben og den første sydenturen uten foreldre, sier Andrea Lystad (35).
Hun og Henriette Marie H. Nilssen (34) vokste opp sammen med Martine Vik Magnussen på Nesøya i Asker.
– Det er umulig å tenke på oppveksten uten å tenke på Martine. Vi har så mange gode og rare minner sammen, sier Henriette.
Det var 14. mars, 2008 at Martine ble voldtatt og drept i London.
I podcasten «Hele historien» (2020) snakker Martines familie og flere av vennene, deriblant andre Henriette, om hva som egentlig skjedde, om minnene og savnet – og om at Martine-saken fortsatt står uløst.
Sitter i veggene
Både Henriette og Andrea kjenner på en klump i magen når de kjører over broen til barndomsparadiset Nesøya. Begge hadde flyttet herfra da Martine ble drept i London.
Atmosfæren og stemningen på øya minner dem om de første 20 årene i livet, den epoken Martine, Henriette og Andrea fortsatt utgjorde et trekløver.
– Jeg blir fylt med både gode og vonde følelser straks jeg er på broen. Jeg har så mange herlige barndomsminner fra Nesøya. Samtidig blir jeg minnet om at Martine, som var en så stor del av livet mitt mens jeg bodde her, ikke er her lenger, sier Henriette, som nå bor på Smestad sammen med sin mann og to sønner. Foreldrene hennes har også flyttet fra Nesøya.
– Det er sjelden jeg er på Nesøya, men jeg kjørte over sammen med guttene mine her en dag. Jeg ville vise dem hvor jeg vokste opp og lekte som barn, sier Henriette.
Andrea bor i dag i Drøbak sammen med mannen sin og to barn. Familien hennes er opprinnelig fra Nesøya, slik Martines familie også er. Andreas farmor var venninne med Martines farmor.
– Pappa bor fortsatt på Nesøya, og jeg føler at barndomsminnene vi delte med Martine sitter i veggene der ennå. Jeg husker fortsatt den siste gangen vi var der sammen. Det var på en fest, sier Andrea stille.
Les også: Tre dager før bryllupet fikk Camilla sjokkbeskjeden i posten
Martine var forbildet
Henriette og Andrea forteller at Martine var forbildet deres i barndommen.
– Vi så opp til henne. Det var noe med energien til Martine, livsgleden, de morsomme kommentarene, latteren ... Hun fant på ting, og vi diltet etter, sier Henriette.
Da Martine begynte på håndball, gjorde Henriette og Andrea også det. Sånn var det med ballett og turn også.
– Husker du da vi lekte russ i bilen til farmoren til Martine? Hun hadde den røde bilen, vet du – og så latet vi som om det var russebussen vår, sier Henriette.
Andrea ler. Hun husker det hun også. De tre jentene ble et trekløver da de møttes i barneparken som fireåringer.
Da de begynte på «Femmeren» året etter hadde de Kristin, Martines mamma, som «parktante». Første skoledag gikk Martine, Henriette og Andrea hånd i hånd, og heldigvis kom de i samme klasse, alle tre.
Les også: Eva (105) danser litt hver dag
– Martine var den høyeste av oss. Hodet hennes ruver over våre på bildene fra første skoledag, sier Andrea med et smil.
De har gode minner fra barneskolen, men som jenter flest, stengte de hverandre ute også.
– I de periodene vi ikke var bestevenninner alle tre, var det enten Henriette og Martine – eller Martine og jeg som hang sammen. Martine var aldri utenfor, sier Andrea.
Jenter med glimt i øyet
– Vi var ganske rampete. Husker du at vi røykte «blyantspiss»? spør Andrea.
Henriette ler. En annen gang lekte Martine og Andrea i en hage til noen de ikke kjente.
– Vi herjet noe veldig og plukket blomstene deres. Det syntes at vi hadde lekt der for å si det sånn! Jeg husker at foreldrene våre tok oss med tilbake på kvelden, og Martine og jeg måtte ringe på og si unnskyld til de som bodde der, forteller Andrea.
Henriette beskriver seg selv, Martine og Andrea som ganske like.
– Vi var jenter med glimt i øyet. Det var livlig rundt oss i oppveksten. Vi var opptatt av hva vi hadde på oss – og vi trodde vi var ganske kule. Alle tre var guttegærne – og når vi ble forelsket, ble vi veldig forelsket, sier Henriette.
I tenårene fikk Martine og Andrea sin første jobb, sammen, i en interiørbutikk på Sandvika storsenter. Der ble de kjent med mange gutter, som også jobbet på senteret, og de ble invitert på mange fester.
– Husker du den festen vi dro til i Bærum, til de guttene dere var så forelsket i? spør Henriette.
– Ja, jeg husker det. Da var jo du med oss på fest for en gangs skyld, sier Andrea.
Henriette smiler. Hun drev aktivt med turn i tenårene. Det var Martine som først hadde fått henne og Andrea til å begynne på turn, men så valgte Henriette å fortsette da Martine og Andrea sluttet.
Les også: – Hele livet har jeg savnet en stor familie. En dag fikk jeg en viktig beskjed
Forelsket i samme gutt
Jentene minnes en gang de var statister i et skuespill, som tanten til Andrea satt opp, på Nesøya. Dette var på barneskolen, og hele klassen til Martine, Henriette og Andrea var med som alver. En av skuespillerne var fra Island, Snorri.
Trekløveret syntes han var kjempekjekk, og forsøkte å få noen glimt av ham om kveldene etter forestillingene. Da Snorri reiste hjem, ringte Martine, Henriette og Andrea til nummeropplysningen og fikk telefonnumrene til alle på hele Island som het Snorri.
– Vi ringte til alle sammen – og til slutt fikk vi tak i ham. Vi fant ut at han skulle til Norge igjen for å delta i en dansekonkurranse på Rykkin i Bærum. Da stæsjet vi oss opp og dro dit. Han var eldre enn oss og absolutt ikke interessert, men vi hadde det kjempegøy, forteller Andrea lattermildt.
– Dere var handlekraftige.
Jentene nikker. Begge er enige om at Martine ville gjort en strålende karriere om hun hadde fått leve.
– Martine var veldig handlekraftig, og hun fikk alltid til det hun bestemte seg for. Hun ville garantert blitt noe stort i arbeidslivet, sier Henriette.
Les også: Irene kartla innvandrerkvinner med suksess i arbeidslivet. Dette kjennetegner dem
Bare på startstreken
Det gjør vondt for Henriette og Andrea å tenke på at Martine, som var så glad i livet, ikke fikk oppleve mer ... Jentene stod på startstreken til voksenlivet, og de drømte om et spennende og innholdsrikt liv.
Martine og Henriette delte en leilighet på Solli plass i Oslo etter at de var ferdige på videregående skole. Da Martine flyttet utenlands for å studere, flyttet Andrea inn i leiligheten.
Siden flyttet Henriette og Andrea til en annen leilighet på Skøyen. Martine besøkte dem der den siste julen hun var hjemme i Norge.
– Både Martine og Fredrik, som nå er min mann, overnattet hos Andrea og meg. Vi satt i sofaen etter en fest og tullet. Jeg hadde møtt Fredrik den sommeren, men siden Martine bodde i London, hadde han ikke blitt ordentlig kjent med henne. Det var litt leit, hun var jo bestevenninnen min. Da vi satt der i sofaen tenkte jeg at; nå får han omsider se hvor nydelig Martine er. Han fikk se glimtet i øynene, humøret og varmen hennes. Det var viktig for meg. Fordi Martine var så betydningsfull i livet mitt, sier Henriette.
Dette er Martine-saken:
- Martine Vik Magnussen studerte ved Regent Business School og forsvant etter en tur på nattklubb i London natt til 14. mars 2008, 23 år gammel.
- Da venninnene dro hjem, ble Martine igjen. Hun var sammen med en klassekamerat fra Jemen, Farouk Abdulhak, og de skulle på nachspiel.
- Martine kom aldri tilbake til leiligheten hun delte med studievenninnene.
- Farouk rømte til Jemen, og Martine ble etter noen dager funnet drept i kjelleren i leilighetskomplekset der han bodde i London.
- I Jemen har Farouk levd beskyttet av faren sin, forretningsmannen og mangemilliardæren, Shaher Abdulhak. Faren døde i oktober 2020.
- Martines familie har ett eneste ønske: At den mistenkte stilles for retten i Storbritannia.
En forlover for lite
Henriette giftet seg med sin Fredrik tre år etter at Martine døde. Andrea og en annen venninne var forlovere. Martine skulle også ha vært forlover.
– Det var naturlig for meg å invitere moren til Martine, Kristin, som også er en god venninne av mamma, i bryllupet. Men det var nok vanskelig for henne, sier Henriette.
I sin forlovertale snakket Andrea også på vegne av Martine, noe Henriette synes var veldig fint. Martine er alltid med dem i hjertet, fastslår begge to. Livet har gått videre, og Henriette og Andrea har det bra i dag. Men de glemmer ikke Martine, som gjorde trekløveret komplett. De er lei seg for at hun ikke fikk oppleve mer av voksenlivet – og forbanna fordi de opplever at norske myndigheter ikke har gjort nok for å løse saken.
– Det er vondt å tenke på at den mistenkte lever videre med kone og barn i Jemen. Jeg blir forbanna når jeg hører at han reiser rundt til andre land under falsk identitet. Skal det være så lett? spør Henriette.
Andrea rister på hodet.
– Jeg håper virkelig at den mistenkte blir stilt for retten, slik at vi kan få svar på alt det vi lurer på, sier Andrea og legger til at han også, om han dømmes, må sone straffen sin.
Daværende underdirektør i kommunikasjonsenheten til Utenriksdepartementet, Ane H. Lunde, ønsker ikke å kommentere Henriette og Andrea sin kritikk av at UD ikke har gjort nok i saken.
Martines foreldre, Kristin Vik og Odd Petter Magnussen, har begge lest gjennom intervjuet.
Ny utvikling i saken:
I en ny dokumentarserie på TV 2 innrømmer Farouk Abdulhak ansvar for Martines død.
Dokumentarserien er et samarbeid mellom BBC og TV 2. Den prisvinnende BBC-journalisten Nawal Al-Maghafi lykkes i å komme i kontakt med drapsmistenkte Abdulhak via Snapchat.
I en melding skriver han at dødsfallet var en «sex-ulykke som gikk galt».
Les også: Hva skjedde med Per Vålnes?
Å miste en bestevenn
Mange opplever å miste en venn. Ifølge EQ-terapeut Herdis Palsdottir, blir sorgprosessen ekstra smertefull og lang for dem som sitter igjen etter at en venn blir drept, eller opplever en annen form for voldsom død, som ulykker eller selvmord.
– Det handler om at vennen, som man trodde hadde et langt liv foran seg, dør både brått og overraskende, sier Palsdottir.
Hun legger til at om man har et uavklart forhold til den som dør, vil det å ikke kunne rydde opp eller avslutte uenigheten, bli en ekstra belastning. Har du et avklart og nært forhold til en venn som dør, vil du tross alt slippe den ekstra byrden det er å gå rundt og føle på vonde tanker som at «om vi bare hadde skværet opp ...».
– Hva er dine beste råd?
– Husk at det er lov å være deg oppi alt. Det er ikke noe som heter feil følelser. Det du føler, er riktig for deg, svarer Palsdottir og understreker at for å bearbeide sorgen, er det ikke nok bare å snakke om den som er borte. Du trenger i tillegg å våge og være sårbar og å sette ord på hva det gjør med deg.
– Vi sørger alle ulikt. Derfor vil jeg be deg om å ikke dømme en annen måte å sørge på enn den som faller naturlig for deg selv, sier Palsdottir.
Et godt råd er å se på bilder fra «gamle dager», og å dele de minnene og følelsene bildene vekker med noen du stoler på.
– Ved å snakke om minnene og å anerkjenne og leve ut følelsene som vekkes, vil sorgen gradvis erstattes av takknemlighet for tiden dere fikk sammen, sier Palsdottir.
