i egne fotspor
50 år etter at bildet ble tatt, fikk Marit og Eva en idé …
Venninnene Marit og Eva var ikke fornøyd med å leve på gamle minner, så de skapte seg noen nye. Her skriver Eva sin reiseberetning med egne ord.
– Den største forskjellen er at da vi var her sist, plystret de unge mennene etter oss, men nå reiser de seg i stedet, utbryter Marit.
Vi humrer. Hun har rett – enten vi liker det eller ei.
Toget har brakt tusenvis av unge reiselystne ut i Europa siden den første interrail-billetten ble solgt i 1972. To av dem som var unge den gangen, koser seg på interrail igjen.
Vi nærmer oss metrostasjonen Pigalle i Paris. Linje 12 er alltid stinn av folk i alle aldre, og et par høflige unge parisere har altså overlatt klappsetene sine til oss.
To tupper på tur
Vi har nådd målet for turen vår: Paris. Vi er på interrail, slik vi var for nesten 50 år siden, og har tenkt å nyte den sydende metropolen akkurat som vi gjorde den gang.
Vi er to togloffere, fulle av spenning og forventning:
Marit, pensjonert lærer og lærebokforfatter på 68 år.
Og Eva, pensjonert NRK-journalist på 66 år.
Montmartre er som før, og vi liker å tro at vi er like raske på foten nå som da vi var 18.
Å reise langsomt
Det manglet ikke på advarsler da vi lot familie og venner få vite at vi skulle gi oss toget i vold nedover i Europa:
«Orker dere det da? Masse folk, forsinkelser og lange, kjedelige timer i samme sete?»
«Tregt og langdrygt!»
Jo, vi orket tanken på det. Å reise langsomt, få med seg alt – meter for meter – og la sjelen følge med hele veien, var egentlig bare forlokkende å tenke på.
Interrail er en ordning der man med én togbillett kan reise fritt rundt med tog i nesten alle europeiske land.
Ordningen ble etablert i 1972 som et månedspass for ungdom under 21 år. Den var tenkt å vare i ett år, men interessen eksploderte, og ordningen fortsatte.
I enkelte år kjøpte hele 700 000 unge europeere Interrail-billett.
I 1998 ble ordningen utvidet slik at også voksne, familier og seniorer kunne kjøpe billetten.
Fra 2007 kunne man også velge kortere reiseperioder og billetter for 1. og 2. klasse.
I dag kan man reise i hele 33 europeiske land med Interrail-billett.
Les mer om ordningen på den offisielle nettsiden: Interrail.eu
Kilde: Entur
– Visste du at fly i gjennomsnitt slipper ut nesten fem ganger mer klimagasser enn tog? spurte Marit.
Det visste jeg ikke sånn akkurat, men lysten til å pakke sekken ble ikke mindre.
Sekken måtte forresten være liten og lett. Bare det aller nødvendigste fikk være med.
Lurt det, hvis man blir nødt til å slenge seg av og på tog i fart, tenkte jeg.
Da dagen kom for vår felles tur, som skulle gå fra Røros for mitt vedkommende og fra Larvik for Marits, var det meste godt forberedt. Men så er det alt man ikke rår over …
Nervepirrende etappe
«Tog fra Trondheim med avgang klokka 8.21 er 30 minutter forsinket.»
Den metalliske stemmen som gjaller utover perrongen på Røros stasjon i snødrevet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
– 30 minutter forsinket? Hvis det blir ytterligere forsinkelser, og vi ikke rekker toget til Göteborg, raser jo hele planen sammen. Vi skal jo med nattoget fra Malmö, og …
Sånn er det bare når man reiser med tog.
Stormen Hans har revet ned en bro i Gudbrandsdalen, all godstransport må over på Rørosbanen. Godstogene har prioritet, og dermed må passasjertogene pent vente.
Les også (+): «Nå er det 50 meter til softis!» ropte Unni til barnebarnet. Så smalt det
Langspurt
Vi kommer omsider av gårde fra Røros. Det blir nervepirrende minutter og timer mot hovedstaden. På Tolga er toget 32 minutter for sent, og Göteborg-toget er ikke innen rekkevidde.
Vi passerer Tynset og Alvdal uten bedring i sikte. Hvordan skal dette gå?
Men heldigvis – etter hvert kan vi puste lettet ut. Vi roper hurra for lokføreren som greide å kjøre inn 10 minutter.
Marit og jeg rekker til og med å kjøpe med en svindyr kaffe på Oslo S før vi entrer Göteborg-toget.
– Nå er vi i gang!
Snødekte Røros og Østerdalen har skiftet til et solfylt Østfold. Vi suser forbi velstelte gårder og kålåkere i ettermiddagssolen.
Vi passerer Kornsjø, og snart er husene røde. Nesten umerkelig har vi kommet til utlandet.
Hvor skal vi sove?
Vi har uendelig tid til å prate. Vi mimrer om interrailturene den gangen vi var tenåringer og verden var litt snillere enn nå.
Pengepungene var slunkne, og overnatting på en benk på en eller annen Hauptbahnhof var helt greit. Med sekken som hodepute og en pølse fra nærmeste kiosk var natten reddet.
Sånn kan vi jo ikke holde på nå – kjerringer på over 60 år! Dessuten finnes det nesten ikke benker å sette rumpa nedpå på stasjonene lenger, erfarer vi etter hvert.
«Observera att det inte är tillåtet att njuta av alkohol på tåget.»
Med 20 minutters mellomrom gjør stemmen over høyttaleren på Øresundstoget det klinkende klart.
Vi ler. Er det ikke typisk svensk? Dette overformynderiet. For lydige svensker er det sikkert helt greit, for oss norske individualister blir det komisk å skulle påminnes dette i ett sett.
Men vi opponerer ikke. Det får holde med ølen vi unnet oss på Göteborgs Centralstation.
Trang kupé og sur svenske
EuroNight til Berlin Hauptbahnhof står klart på spor 5 i Malmö. Det er en endeløs rekke vogner bak det grønne lokomotivet.
Vi finner vår vogn og stiger inn i verdens minste sovekupé med sekkene våre.
Det vil si, det er ikke plass til mer enn én av oss der inne om gangen. En stige på veggen må ned og på plass på det bitte lille stykket gulv som finnes, men da må én av oss gå ut.
Vi får etter hvert bakset oss på plass i nyoppredde senger med sekkene under sengen og klærne i fotenden. Men så var det tannpussen, da.
– Jag hadde väntat mer for tre tusen spänn!
En sur svenske kommer ut av det lille, ikke helt nyvaskede toalettrommet i enden av toget. Han skal til Berlin, men lurer visst et øyeblikk på hvor mye man må ofre for å være miljøvennlig.
Men vi er fornøyde. De rytmiske dunkene mot skinnegangen dysser oss i søvn gjennom den første interrailnatten – med pute under hodet. Det er langt mer enn vi kunne drømme om på samme etappe som 18-åringer.
Grytidlig i Hamburg
Da Interrail var nytt og spennende på 1970-tallet, ville norsk ungdom helst reise så langt det var mulig. For 470 kroner kunne gutter og jenter sultne på opplevelser komme seg til Athen i Hellas, til Portugal eller kanskje til Sicilia helt sør i Italia med ryggsekkene sine.
For Marit og meg holder det å komme til Paris denne gangen. Veien dit er krydret med nøye utvalgte steder vi vil besøke, for vi er jo på dannelsesreise, er vi ikke det, da?
Hamburg er ikke blant de utvalgte perlene, men Hamburg kommer vi ikke unna. Etter natten i den trange kupeen samt kaffe og en pappvariant av en frokost på kjøpet, vakler vi ut på den gedigne Hamburg Hauptbahnhof.
Klokken er 0531, og stasjonshallen er enorm. Vi har kommet til Europas nest mest trafikkerte jernbanestasjon, etter Gare du Nord i Paris.
En halv million mennesker er innom her hver dag, har vi latt oss fortelle, og to av dem er altså oss i morgenmørket, søvndrukne og småfrosne.
Vi har halvannen time til rådighet før toget vi har sett oss ut i retning Nederland skal gå. Nå gjelder det å få med seg det vi kan av Hamburg.
– Alt er jo stengt, konstaterer Marit.
– Men folk er på bena, og vi trenger en strekk, påpeker jeg og får sekken på ryggen.
En spasertur bort til Hamburgs staselige rådhus i frisk morgenluft gjør susen.
Da vi får se båttrafikken langs kanalene og lysene som glitrer i Binnenalster, den lille innsjøen midt i bykjernen, synes vi ikke Hamburg er så verst allikevel.
Les også: Brenda og mannen flyttet til Norge. Nå har hun tatt et uvanlig karrierevalg
Sykler og kajakker
Vi setter oss på toget igjen, og utpå dagen når vi det første målet – middelalderbyen Utrecht, Nederlands største universitetsby.
Vi føler oss smått utrangert etter halvannet døgn på farten, men får stjerner i øynene etter hvert som vi oppdager hvor vi har kommet. Det vrimler av sykler i alle regnbuens farger.
Dette må være selve hjertet i sykkellandet Nederland, tenker jeg.
Middelalderhusene, med sine dekorative ornamenter på fasadene, er severdigheter i seg selv.
Vi glaner, og mens ølet skummer friskt i seidlene på de mange kroene, padler innbyggerne dovent av sted med kajakkene sine på kanalene i ettermiddagssolen.
– Makan til idyll!
– Ikke rart dette er kåret til den lykkeligste byen i verden av FN, sier Marit og briljerer med researchen hun har gjort før turen. Vi skjønner at her kan det ikke være så verst å bo.
Da klokka klang …
Vi trasker til Bed & Breakfast-stedet vi har booket, en koselig kafé midt i byen med fire rom i etasjen over.
Google Maps forteller at vi er rett ved byens stolthet, Domtårnet. Og ganske riktig: Etter å ha klatret opp den bratte trappen og fått oversikt over vårt første ordentlige bosted på turen, ser vi det. Rett utenfor soveromsvinduet ligger Nederlands høyeste kirketårn.
Var det kanskje litt for nært?
Ja, jo … kanskje …
Vi skulle komme til å ønske hele tårnet pokker i vold. Stoltheten ringte hver eneste halvtime døgnet rundt, skulle det vise seg. Om natten også, ustoppelig. Det var det ingen som hadde fortalt oss.
– Researcharbeidet står til stryk på det punktet der, sa jeg grettent da morgenen kom. – Jeg er omtrent like trett som da vi la oss.
Men byen var vakker og frokosten gedigen. For ikke å snakke om middagen kvelden før, ved peisen hos de unge kokkene på restaurant Koenraad i Voorstraat.
Dermed er vi like blide klokken 0933, da toget i retning Rotterdam er ventet på spor 2. Vi er helt enige om at Utrecht var et riktig valg, og at klokketårnet – ja, det blir et minne for livet.
Byer i Belgia
Toget nærmer seg Antwerpen. Vi har vært innom Rotterdam som snarest, en havneby vi bare forbinder med fulle sjøfolk og løse fugler.
Et hyggelig belgisk ektepar i nabosetene har fortalt oss at stasjonen i Antwerpen er et flott skue.
– Det er Europas vakreste stasjon, skryter de.
– Men søren, vi får jo bare fire minutter før toget til Brügge går!
Vel fremme i den monumentale stasjonshallen gjelder det først og fremst å finne informasjonstavlen med togavganger og sporanvisninger.
Men vi kan ikke unngå å se – mens vi springer – at det nybarokke vidunderet av en stasjon mer minner om en katedral enn om en jernbanestasjon. Heldigvis blir det tid til å knipse det nødvendige bildet.
Vi kan konstatere at ekteparet har sine ord i behold. Og vi, som liksom er på dannelsesreise! Dårlig planlegging igjen. Her burde vi jo dvelt litt lenger.
Men neste by i Belgia skal vise seg å ha minst like mye å by på. Brügge, altså – for mange nordmenn først og fremst kjent som en by med et uovertruffent fotballag. Andre vil knytte den til bryggerier med øl i verdensklasse.
For oss innfrir Brügge til fulle som det smykket av en by vi hadde hørt om.
Et hyggelig ektepar har gjort det nydelige hjemmet sitt midt i byen til AirBNB-overnatting. Heldig for oss, som får frokost sammen med dem og alt vi trenger av tips for to dager som turister.
Paris – her kommer vi!
TGV – det franske hurtigtoget med sine behagelige, fargerike seter – sklir inn på Paris Gare du Nord i formiddagsrushet.
Ja, for her er det rush døgnet rundt. Språket i passasjersetene har endret seg fra flamsk til fransk i løpet av morgenen.
Mylderet på gedigne Gare du Nord tar vi på strak arm. 180 millioner reisende i året, pytt pytt, vi har da vært på Hamburg Hauptbahnhof og øvd oss!
Dessuten er franskmenn et hyggelig folkeslag som forbarmer seg over folk som flakker med blikket, om det skulle være behov.
– Men merkelig at de svarer meg på engelsk når jeg spør på den beste gymnasfransken som fins? humrer Marit. – Hva i all verden kan det komme av?
Friske franske bobler
Paris er seg selv lik. De monumentale bygningene, den dovne Seinen, de oppskjørtede bilistene, kaffekoppene på fortauskafeene i Latinerkvarteret.
1970-tallets lunsjer, bestående av baguetter og rødvin rett fra flasken i en eller annen park, blir byttet ut med avokadosandwicher og rødbetcarpaccioer på hippe vegetarrestauranter i Le Marais.
– Og hva med et glass crémant?
Alt er til å elske, og vi nyter til fulle de fire døgnene av turen vi har satt av på Napoleons avenyer.
– Dannelsesreisen har nådd sitt klimaks, det må vi skåle for, ler jeg.
Gjennom Tyskland
– Vi kan ta ICE-tog 612 via Köln, da har vi 12 minutter på å bytte tog. Blir det for kort?
Vi har satt kursen nordover igjen. Brussel er passert, og vi skal tråle oss opp gjennom Tyskland.
– Vi MÅ rekke nattoget i Hamburg, ellers rakner hele opplegget med jazzkafé i Stockholm.
«Ordnung muss sein», sier tyskerne, men det er ikke alltid de innfrir på egen hjemmebane.
Vi er smånervøse. Deutsche Bahn har ikke det beste ryktet blant togentusiaster som setter punktlighet høyt.
Vi suser gjennom det flate, grå landskapet. Regndråpene skvetter langs vinduene.
Byene fra geografiboken materialiserer seg som helt like stasjoner med hutrende reisende på perrongene. Turen går nå via Essen, Dortmund og Münster.
Vi sitter med nesene nede i mobilene for å holde styr på hvilke avganger vi må ta for å holde tempoet og rekke nattoget i Hamburg.
Noen er somletog, noen går fort. Det gjelder å ha oversikt.
En illevarslende melding på e-post skaper forvirring. Det står at sovevognen hvor vi har reservert plass, ikke går. Vi kan få refundert deler av billetten.
– Hva betyr det? Må vi sitte oppe hele natten?
Strikketøy og dragartister
Heldigvis er vi ikke typene til å gå av skaftet. Dette blir spennende, og spenning liker vi jo.
Nå er det midt på dagen, og vi har tatt sjansen på å hoppe over setereservasjoner på etappen fra Brussel.
Men mange andre reisende har visst tenkt at det er lurt å koste på seg en plassbillett til et par euro, og vite at man får sitte i fred. Stadig vekk kommer folk nedlesset med sekker og vesker og vil ha plassene våre. Vi må flytte fra sete til sete.
Marit får til slutt plass sammen med tre spanjoler som ser ut som om de skal til EM for dragartister. Herrene har i hvert fall gjort seg flid med morgentoalettet.
Hun stikker seg litt ut med strikketøyet sitt, mellom medpassasjerenes falske øyenvipper og lass med lipgloss i diverse sjatteringer.
Les også: Isabel planla sin egen begravelse – så ringte telefonen. Beskjeden fikk henne til å fryse helt
Sjøløve på tur
En annen passasjer har buksert en diger sjøløve fra en karusell inn i toget. Gudene må vite hva han skal med den, men trygt plassert mellom seteradene blir den.
Jeg humrer mellom bokpermene et par seter lenger bak og tenker at det jammen er flott når hundre blomster blomstrer rundt oss.
Ved Osnabrück senker skuldrene seg. Vi nærmer oss Bremen. Det kommer til å gå uten forsinkelser videre, og vi øyner en mulighet til å få en times tid i enda en middelalderby.
Hell og lykke i Bremen
– Jeg må jo få sett statuen av bymusikantene og fortelle om den til Ragna Mai, sier Marit.
Hun sikter til Brødrene Grimm-eventyret om Bymusikantene i Bremen, som hun har lest for barnebarnet på fire, ikke én gang, men 18 ganger eller noe sånt.
For sånn er det med fireåringer. Igjen og igjen skal det leses – helt til farmor kan eventyret utenat.
Og der, inntil rådhusveggen i gamlebyen i den vakre, gamle Hansa-byen står de: eselet, hunden, katten og hanen fra eventyret.
– Det betyr lykke å ta på eselet, sier en blid dame i et følge tyske pensjonister.
Hun tviholder rundt de kalde eselbena som hun og alle andre tyskere kjenner fra barndommens eventyrverden. Og lykken er med oss togloffere også.
Romslig retur
Fremme på Hamburg Hauptbahnhof i passe god tid før nattoget til Stockholm skal sette av gårde, blir vi møtt på perrongen av en blid konduktørdame med en skog av forvirrede reisende rundt seg.
Alle har fått samme illevarslende beskjed som oss, om krøll med sovevognene.
– Kom med meg, sier konduktøren til oss to sist ankomne og strener foran inn i den trange gangen med sovekupeer.
– Her skal dere være, sier hun og geleider oss inn i en romslig seksmannskupé med nyvasket sengetøy i mengder.
– Kommer det ikke noen andre og skal ha køyer? lurer vi på.
Nei da, her skal vi få regjere alene, bedyrer den blide, som til og med lover kaffe og frokost når toget har tatt seg inn over Skåne.
– Kan det ha noe med alderen å gjøre? ler vi og trives ikke så verst med særbehandling.
Etter tannpuss i enden av vognen sammen med en tysk femåring, kan vi puste lettet ut og bre oss ut som dronninger. Vi har tre senger hver og morgenkaffe i sikte. Natten er reddet.
Les også (+): Eksperten anbefaler: Disse syltetøyene har færrest kalorier
Verdig punktum
Vel fremme i Stockholm utpå formiddagen kan vi konstatere at vi rekker både museumsbesøk og sprading i Gamla Stan.
Vi rekker å gå oss bort på Søder, og vi rekker bordbestillingen til jazz og treretters på Glen Miller Café om kvelden.
Etter snart 14 dager på farten, milevidt ute av hverdagstralten og med sekkene fulle av skittentøy og hodene fulle av opplevelser, står bare sjarmøretappen hjem til Norge igjen.
Og vi er helt enige: Interrail var helt topp på 1970-tallet, og det er helt topp nå – selv om vi er nesten 50 år eldre. Dette skal vi jammen meg gjøre en gang til. Vi har jo ikke vært i Portugal!
Denne saken ble første gang publisert 23/02 2024.
