Mer enn en fotballby
Liverpool: Også god uten ball
Det dreier seg som regel om fotball, men vi har tatt et dypdykk i Liverpools historie og severdigheter, som i liten grad handler om den runde kula.
Det hadde ulmet lenge i Toxteth. Merseyside-politiet hadde dårlig rykte blant den svarte befolkningen, som var provosert av det de oppfattet som rutinemessig trakassering og vilkårlige ransakelser. Den beryktede «sus law»-lovgivningen (fra suspected person) gjorde at politiet hadde tillatelse til å stanse og ransake personer, basert på det de oppfattet som mistenkelig virksomhet, en lov de benyttet seg flittig av i den fattige bydelen Toxteth. Kvelden den tredje juli 1981 rant det over. En rasende menneskemengde ble vitne til den hardhendte arrestasjonen av Leroy Alphonse Cooper, noe som ledet til et sammenstøt der tre politimenn ble skadet. Kort tid etter eksploderte det i voldsomme opptøyer der Toxteth ble forvandlet til en krigssone.
Det gikk så langt at statsminister Margareth Thatchers regjering vurderte å legge ned Liverpool, overlate byen til seg selv og evakuere befolkningen. Dette viser regjeringspapirer som ble frigjort av Det britiske nasjonalarkivet i 2011. Under et regjeringsmøte ble statsminister Thatcher fortalt at «den usmakelige sannheten» var at det ikke var mulig å stoppe forfallet i Merseyside-området.
– Å bruke mer penger på dette området er som å pumpe vann i en oppoverbakke. Denne byen er den hardeste nøtten å knekke. Da er det mye bedre å la være å bygge den opp igjen. Det er sikkert områder i nærheten som trenger arbeidskraften, sa finansminister Geoffrey Howe.
Da urolighetene i Toxteth omsider roet seg mot slutten av juli 1981 var én person drept, 500 arrestert, over 700 politifolk skadet og mer enn 100 bygninger fullstendig ødelagt.
Opprørsk
Det har lenge vært noe opprørsk over Liverpool. Innbyggerne har det de siste hundreårene vært sterk kritisk både mot styrende regjeringer og monarkiet. Ikke noe sted på De britiske øyer har kritikken mot de styrende myndigheter og kongedømmet vært sterkere enn tilfellet er for Liverpool og Merseyside. Området har alltid ment seg utnyttet og oversett av de vekslende myndigheter.
Thatcher-regjeringen var upopulær lenge før Toxteth-opptøyene. Under den langvarige gruvestreiken på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet vokste det frem en enorm forakt for og hat mot statsminister Margaret Thatcher, som man mente utnyttet og forskjellsbehandlet engelske områder i Liverpools disfavør.
Lapskaus
Liverpool
By i Storbritannia, i grevskapet Lancashire, nær munningen av Mersey i Irskesjøen. Byen hadde 583 132 innbyggere i 2019. Hele Merseyside har cirka 1.36 millioner innbyggere. Byen omtales første gang i 1191, som Liuerpul (pøl med gjørmete vann). Det er mulig at navnet kommer fra elverpool (åleelven), siden det er så mye ål i Mersey. Norske vikinger oppfattet navnet som Hlidarpoll, moderne norsk Lierpoll, liene ved det stille vannet. Byen fikk byrettigheter i 1207 og bystatus fra 1880. Takket være handel med amerikanske kolonier og Karibia, fikk byen en rivende utvikling på 1700- og 1800-tallet. Liverpool ble særlig et sentrum for slavehandel og den viktigste transitthavnen for råbomull til tekstilindustrien i Lancashire. Mange innbyggere i Liverpool er irskættede, mye på grunn av den store sultkatastrofen i 1845–1848.
I dag assosieres Liverpool primært med fotball og turisme. Liverpool er fortsatt en industri- og havneby, men ikke i nærheten av hva den var. Byen utviklet seg veldig på 1700-tallet, fra å være en fiskelandsby, til å bli en sentral havn, hovedsakelig med handel med Irland. Etter 1700-tallet økte handelen internasjonalt. Liverpool ble et industrielt senter og en smeltedigel for ulike språk og dialekter som handelsreisende fra ulike steder tok med seg til byen. Helt frem til det 19. århundre, var språket omtrent som Lancashire-dialekten.
Dagens «scouser»-dialekt har en link til Norge. Alle nordmenn har et forhold til lapskaus. Matretten har også en sterk tilknytning til Liverpool. Scouse – altså maten – er en type lapskaus, vanligvis laget av biter av kjøtt, vanligvis biff eller lam, poteter og løk. Retten er spesielt knyttet til havna i Liverpool, brakt til byen av sjøfolk. Spesielt i havneområdet og i de fattige bydelene var dette en godt brukt matrett. Det er også derfor innbyggerne i byen ofte kalles «scousere».
Retten var opprinnelig en viktig matrett i de fattigste områdene av Liverpool. Da var det ofte «blind scouse» som ble servert, uten kjøtt, kun med grønnsaker. Lignende matretter serveres i Norge (lapskaus), Sverige (lapskojs), Danmark (labskovs) og Tyskland (labskaus). Et område på 8th Avenue i Brooklyn i New York, som var tett befolket av nordmenn, ble kalt Lapskaus Boulevard, men dette er en annen historie.
Scous-dialekten ble sterkt influert av irske-, norske- og walisiske immigranter som kom til byen via Liverpools sterkt trafikkerte havn. Aksenten beskrives som rask, rar og nasal.
Dokker og skip
I forbindelse med utgravinger under det enorme kjøpesenteret Liverpool ONE i 2001 oppdaget man restene etter en flytedokk med en historie som strekker seg tilbake til 1715. Old Dock regnes som verdens første kommersielle flytedokk. Fra 1800-tallet var Liverpool blant de mest betydningsfulle havnene for internasjonal handel. 40 prosent av den globale handelen gikk via Liverpools havn på begynnelsen av 1800-tallet. Det mest synlige beviset på handelstrafikk er dokkene, der den mest kjente er Royal Albert Dock. Arbeidet med Albert Dock ble igangsatt i 1841, og fem år senere sto de enorme lagerbygningene i teglstein ferdige. Det totale gulvarealet utgjorde 120 000 kvadratmeter. Her var det handel av produkter som alkohol, bomull, te, silke, tobakk, jern og sukker. Albert Dock var den første strukturen i Storbritannia som ble bygget av støpejern, murstein og stein uten strukturert treverk. I dag rommer den blant annet et sjøfartsmuseum og Tate Gallery Liverpool, og er en gedigen turistattraksjon, den aller største utenfor hovedstaden London. Bortsett fra London er Liverpool byen i England med flest gallerier og nasjonale museer.
I tillegg til varehandelen utgjorde den transatlantiske passasjertrafikken et viktig nav i byen. Betydningsfulle rederier som Cunard Line og «Titanic»-eieren White Star Line hadde hovedkontor i Liverpool. Mange tror at legendariske «Titanic» var i Liverpool, men det var hun aldri. Det var derimot 240 meter lange og raske RMS «Lusitania», som seilte mellom Liverpool og New York fra 1907. Hun ble torpedert av en tysk ubåt 7. mai 1915 utenfor kysten av Irland. 1198 mennesker omkom.
Forfall
Slik kommer du dit
Flesteparten kommer til Liverpool via flyplassen til erkerivalen Manchester fordi blant annet SAS, Norwegian og Ryanair flyr direkte dit. Fra flyplassen i Manchester er det gode forbindelser med buss eller tog og drosjer. Det er mulig å fly til Liverpools egen flyplass, John Lennon Airport, men det krever som regel en mellomlanding.
Liverpool ble utsatt for hard bombing under andre verdenskrig, og fra rundt 1950 gikk byen fra å være et sentrum for internasjonal handel og industri til å bli en by i forfall. Skipene hadde forsvunnet fra havnen som var kjent som «Port of a thousand ships». Dokkene mistet sin betydning. Fra de første fotballsupporterne reiste til byen på 1960-tallet, så var Liverpool ansett som en sliten industriby. At The Beatles gjorde internasjonal suksess samt at Merseybeat ble et begrep, hjalp lite på situasjonen. Det ble bare verre utover 70- og 80-tallet da arbeidsledigheten var den høyeste i England. I nevnte Toxteth sto rundt 40 prosent av den mannlige befolkningen uten jobb, den høyeste prosentvise arbeidsledigheten i England. Royal Albert Dock, som fikk store skader under luftangrepene, var nære ved å bli jevnet med jorden på 60-tallet. I 1981 var hele området bare en forlatt og forfallen ødemark.
Ny giv
Men fra midten av 80-tallet begynte det å skje ting. Eiendomsutvikleren Arrowcroft Group presenterte en ambisiøs plan for Albert Dock, og i 1986 så man de første tegnene til nytt liv i de gamle dokkene da Merseyside Maritime Museum åpnet i D-bygningen, som tidligere hadde vært lager for te, silke, sukker og sprit. Museet har blant annet en stor «Titanic»-utstilling.
Kraftig rehabilitering skjedde også med Liverpools «reeperbahn». Begrepet «Ropewalks» brukes om strekningen fra Duke Street til Bold Street i sentrum av Liverpool. Navnet kommer av reperbanene og taufabrikkene som en gang var lokalisert her. Helt frem til slutten av 1800-tallet ble det produsert tauverk til seilskip i Ropewalks. Da dampbåtene gjorde seilskipene overflødige, ble etterspørselen etter rep og tauverk betydelig redusert. Ropewalks ble overlatt til forfallet. Men på midten av 1990-tallet tok Ropewalks Partnerskap tak i det nedslitte sentrumsområdet, som ble et populært område for uteliv. Karakteristisk for området er en tett konsentrasjon av store lagerbygninger i tegl og trange, snorrette gater. Ytterligere fart skjøt optimismen og forskjønnelse da byen i 2008 ble EUs kulturhovedstad, noe som førte til at ytterligere milliarder ble brukt til å gjøre byen penere.
Strøket fra listen
Her bor du
Stort utbud av hoteller i alle prisklasser, men jevnt over ganske kostbart. Titanic Hotel i Stanley Dock er flott, men kan fort koste over 4000 kroner natten.
Iveren etter å modernisere byen kan se ut til å ha tatt overhånd. Havneområdet i Liverpool ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 2004, men siden 2006 har havneområdet blitt fortettet med høyhus, i strid med rådene fra UNESCO. Liverpool ble derfor oppført på listen over verdensarv i fare i 2012, og i fjor vedtok Verdensarvkomiteen å frata Liverpool status som verdensarvområde fordi det unike havneområdet anses som tapt.
Å bli strøket fra verdensarvlisten er bare blitt vedtatt to ganger tidligere, sist i 2009 da Dresden mistet statusen.
– Liverpool er en by mange i Norge kjenner og har et forhold til. Det er trist at verdensarvområdet nå er strøket fra listen. Liverpool har stått på listen over verdensarv i fare i mange år, og Storbritannia har hatt mange muligheter for å endre utviklingen slik at de fremragende universelle verdiene kunne ivaretas, sier riksantikvar Hanna Geiran.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 20 2022
Denne saken ble første gang publisert 27/04 2022.