Dødsskipets ukjente norske helt

Kristen Blindheim var urolig, natt til 7. april 1990. Han lå i lugaren på en båt han ikke trodde han skulle reise med og der det meste fremsto som kaotisk.

Båten het Scandinavian Star.

Kristen Blindheim var formann i den lokale jeger- og fiskeforeningen. Han levde et stille liv som bonde og bordtennistrener og ble i sin tid regnet som en kreativ praktiker med oppfinnertalent. Han hadde blant annet konstruert og patentert en automatisk treningsrobot til bordtennis. Den fungerte bra. Ungdommene fra Sykkylven som trente med den ble blant landets fremste utøvere i sin sport.

Men Kristen Blindheim fikk livet forandret natten da skipet brant.

Et eneste rot

Reisefølget skulle på turnering i Danmark. Fem unge talenter i bordtennis, én av fedrene deres, og treneren Kristen Blindheim. Egentlig skulle de reise fra Kristiansand, men endte opp med billetter til Holger Danske, en ferge som gikk i fart fra Oslo. Men da de kom på Akershuskaia, viste det seg at Holger Danske ikke gikk lenger. Den var erstattet at et annet skip som het Scandinavian Star.

– Skipet var jo et eneste rot, fortalte Kristen Blindheim til Vi Menn i 2016. Blindheim gikk bort i juni 2023.

– Personalet nektet å arbeide. Det kom folk og betalte dem penger kontant for at de skulle stå i jobben over Skagerrak. Byggematerialer lå i korridorene, og vi måtte på land og bytte billetter for å få lugar. Da jeg betraktet dette kaoset, husket jeg på en drøm jeg hadde to uker tidligere, fortalte Blindheim i Vi Menn-­intervjuet:

– I drømmen lå jeg og sov. Jeg hørte noen i korridoren utenfor soverommet. Da sto jeg opp og åpnet døren. Der så jeg en svartkledd kvinne stå med ryggen til. Langsomt begynte hun å gli mot meg, stadig med ryggen til. Jeg ville se hvem hun var. Da økte farten, og jeg fikk et glimt av et hvitt ansikt idet den svarte skikkelsen slo inn i brystet mitt og forsvant. Det var en uhyggelig drøm.

Derfor klarte ikke Kristen å sovne den kvelden skipet la ut fra Oslo.

Noen prøvde å åpne døren

– Vi la ungene omtrent klokka elleve. Vi to voksne gikk til ro litt senere. Da klokken nærmet seg to på natten, var det noen som prøvde å åpne døren inn til oss. Jeg lå og så på at dørvrideren gikk ned. Men døren var låst. Litt etter hørte jeg knitring utenfor. Jeg sto opp, åpnet døren og så et bål i korridoren.

Flammene sto i taket.

– Jeg brølte og rev med meg sengetøyet mitt og kastet det på ilden. Lugarkameraten min våknet og gjorde det samme. Jeg trampet på flammene for å slukke. Hadde tennissokker på føttene. Sokkene smeltet så jeg fikk brannsår og måtte rive dem av. Jeg løp inn på badet i lugaren og fylte søppelbøtta med vann. Løp frem og tilbake og kastet vann på bålet inntil det var slukket og det fløt vann på golvet. Da kom en offiser med nytt sengetøy til oss.

Etterpå ble Kristen sittende på sengen for å ta seg inn. Tankene raste: Noen hadde jo forsøkt å drepe dem. Dessuten hadde han smerter. Sårene på føttene var annengrads forbrenning.

Reddet mange

– Da hørte jeg brått at det ble ropt «Fire» i høyttaleranlegget. Lugaren vår lå rett ved et trappeløp. Jeg gikk ut i korridoren og så svart røyk komme sigende ned trappa. Jeg reagerte automatisk. Fylte søppelbøtta med vann på ny. Løp opp i trappa. Kastet vannet på veggen. Da hørte jeg vannet fordampe med et kort fres og forsto at dette var storbrann og at slik slukking var nytteløs.

Røyken ble tettere og tettere.

– Vi fikk vekket jentene på deres lugar og ba dem ta med det de greide å bære, og hamret på andre dører for å få folk ut.

Blindheim tenkte at han måtte få lukket branndøren ut til trappa. Den sto nemlig åpen. Men den ville ikke løsne fra veggen.

Annonsørinnhold

Opptil 70% avslag på vårsalget hos Get Inspired

– Jeg dro det jeg greide. Den satt like fast. Til slutt tok jeg spenntak med beina på veggen og må ha fått et adrenalinkick for da løsnet den endelig.

– Jeg husker en kvinne sto der i bare nattkjolen med en baby. Jeg ga henne noen av mine klær.

Røyken var svart og kvelende og stjal all sikt.

– Vi løp fremover i båten ut på baugdekket. Men her drev røyken alle veier. Da klatret vi opp de utvendige trappene til livsbåtdekket. Her var det fullt av folk og forvirring. Jeg var ikke høyderedd den gangen, så jeg stilte meg med ett ben i den ene livbåten og ett ben på dekk og hjalp folk om bord.

Slik fortsatte det også med de andre båtene. To karer sto og låret båter. Men da de låret livbåt nummer seks, ble den hindret av et stag som pekte skrått ut i lufta.

– Jeg prøvde å skyve for å få livbåten fri fra staget. Men det gikk ikke. Derfor gikk jeg under båten og løftet. Hadde aldri klart det uten adrenalinet i kroppen. Men jeg ødela hoftene med det løftet. Fikk skadet noen sener i armen også – da jeg brakk løs branndøren. Jeg forlot skipet i nest siste livbåt da jeg var sikker på at det ikke var passasjerer igjen på dekket – i livbåt nummer åtte.

Flammene sto ut gjennom vinduene livbåten passerte på vei nedover. Kristen forteller at han sto akterut og fikk løsnet sjakkelen som festet livbåten da livbåten lå på vannet. Forsøkte skyve båten vekk fra skutesida for å unngå røyken. Det nyttet ikke.

– Jeg pustet inn mye giftig røyk også da livbåten ble stående lenge med baugen fast. Da sjakkelen i baugen endelig ble løsnet, begynte livbåten å drive. Vi oppdaget at det hverken var årer, årekipper eller motor i livbåten. Den lot seg ikke manøvrere. Båten drev i måneskinn og dønninger inntil vi støtte på et lasteskip, Radenes. Her fikk vi klatre om bord.

– Jeg begynte å vurdere medpassasjerene mine, om noen kunne være troendes til å ha tent på.

Drømmen som varsel

– Den svarte kvinnen i drømmen … det var et varsel om røyken. Jeg var plaget med kronisk hoste i årevis etterpå.

– Hva gjorde opplevelsene med deg på lengre sikt?

– Giftrøyken ødela nesten lungene mine. Hoftene var skadet, jeg hadde forbrenninger på føttene og en ødelagt arm. Dessuten begynte jeg å få problem med å gå i høyder, noe jeg aldri har kjent på tidligere, og som er upraktisk med tanke på sauesanking i fjellene her. Jeg ble ufør i 1997.

– Fikk du noe erstatning etter brannen?

– En engangssum. 20 000 kroner. Vi som bare overlevde uten å miste pårørende, fikk ikke mer. Pluss to tusen for klærne som ble borte brannatten.

– Fikk du noen oppfølging av det offentlige etter katastrofen?

Kristen smilte overbærende og ristet på hodet da Vi Menn snakket med ham for ni år siden.

– Du gikk til sak mot forsikringsselskapet også?

– Ja, i 2007. Krevde fem millioner for tapene jeg har lidt. Men jeg tapte saken og ble idømt saksomkostninger. De har jeg ikke betalt.

Forsikringsselskapet viste litt mer anstendighet enn domstolen. De gikk ikke til tvangsinnkreving.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Drapsforsøk

Aase Sæther var Blindheims nærmeste pårørende. Hun påpeker at det offentlige Norge aldri har tatt inn over seg at Kristen og andre overlevende fra dødsskipet faktisk ble utsatt for drapsforsøk. Det er en tanke Kristen aldri klarte å legge bak seg.

– Man skal huske at han var involvert på en aktiv måtte helt fra det første branntilløpet som han slukket, til han var blant de siste som forlot skipet.

Men han var ikke alene. Mange ofre fikk slite med langtidsvirkninger. At noen hadde forsøkt å drepe Kristen Blindheim gjorde ham årvåken etterpå. Frykten for at det skulle gjenta seg bare vokste med årene. Etter en tid fikk politiet for seg at han kunne være farlig.

Lagt i jern

Da kronprinsesse Mette-Marit skulle besøke en av møbelfabrikkene i bygda, kom fem politifolk utstyrt med køller og skjold på gården. De la sauebonden i jern, beslagla mannens jaktvåpen og kjørte ham til sykehuset for å få ham diagnostisert.

Men legen de støtte på tok affære. Han ba politiet kjøre Blindheim hjem igjen. Politiet adlød, men beholdt Blindheims våpen. Og dette overgrepet er ikke det siste han er blitt utsatt for.

Aase Sæther har selv jobbet i helsevesenet og synes det er trist å se hva Helse Møre har gjort mot Blindheim.

– Du skal huske på det, sier Aase.

– Handlingene om bord i Scandinavian Star viste Kristens personlighet i et nøtteskall; en handlekraftig, omsorgsfull og hjelpsom person. Da det ble vanskelig for ham selv, fikk han aldri den hjelpen han skulle hatt.

Etter prinsessebesøket fikk Blindheim en telefon da han jobbet ute på jordet. Stemmen i telefonen spurte om han hadde noen til å se til dyra. Årsaken var at sykehuset hadde bestemt seg for å tvangsmedisinere ham. Dermed fikk sauebonden gårdsnæringen ødelagt.

Kristen hadde ingen som kunne stille opp. Hans kjære dyr måtte på slakteriet mens han selv ble kjørt i arrest på psykiatrisk sykehus. I to år måtte han tåle offentlighetens tvangsmedisinering. Endringen skjedde da politiet opprettet ny etterforskning av brannkatastrofen i 2015. Da fikk han en bistandsadvokat. Det første advokaten gjorde var å få opphevet tvangsvedtaket.

Men helsevesenet slo seg ikke til ro med tapet.

Fratatt førerkortet

Blindheim var knapt kommet innenfor døra hjemme, før det lå et brev i postkassen. Sykehuset ba politiet inndra Blindheims førerkort.

– Det har aldri vært fnugg av saklighet eller medisinsk grunnlag for å tvangsinnlegge og så tvangsmedisinere Kristen Blindheim, sier Blindheims advokat, Sigurd Klomsæt.

– Det siste overgrepet, å frata ham førerkortet, var en ren hevnaksjon. Det var Blindheim som kjørte da vi møtte i kommisjonen og vant. Nå påstår Fylkesmannen at Blindheim ikke er i stand til å kjøre bil når han er uten medisiner – som han aldri skulle hatt. De mener han igjen må dopes ned før han kan kjøre bil. For da kan han kjøre bil, fordi han igjen da kan gis dispensasjon. Enhver forstår at dette er meningsløst. Meg bekjent var Blindheim en stødig sjåfør før leger og byråkrater gjorde overgrepet mot ham.

– Vi gir oss aldri! Terje Bergsvåg, leder av Stiftelsen ny Etterforskning av mordbrannen på Scandinavian Star, bekrefter Blindheims uvurderlige innsats katastrofenatten.

– En skal huske på at det aldri var avholdt brannøvelse på skipet. Tilstanden var kaotisk. At Blindheim tok ansvar i den situasjonen, var utrolig viktig, sier Bergsvåg.

Vi Menn har forelagt advokat Klomsæts uttalelser til fylkeslegen i Møre og Romsdal.

Fylkeslegen uttaler:

«Fylkesmannen vil påpeke at førerkortsaken er behandlet med grunnlag i de medisinskfaglige uttalelsene vi har mottatt. Fylkesmannen har besvart henvendelsen fra advokat Klomsæt. Der er det i detalj orientert om bakgrunnen for våre vurderinger i forhold til Helsedirektoratets retnings­linjer for helsekrav til førerkort.»

Dødsfergen

Passasjerskipet Scandinavian Star ble satt i drift mellom Oslo og Frederikshavn den 1. april 1990, og var i drift i seks dager før det ble påtent av ukjent gjerningsmann natt til 7. april.

159 mennesker ble drept. Skipet var under ombygging – etter å ha fungert som kasinoskip i Karibia.

Mannskapene var i stor grad hentet fra Portugal, og det hersket forvirring og språkproblemer. Både mannskaper og passasjerer klaget på skiftordninger, sikkerhet og hygiene. 

Det var rotter og kakerlakker om bord. Mannskaper aksjonerte ved å kontakte presse og legge ned arbeidet.