Mari måtte få nytt ansikt
I løpet av et øyeblikk ble Maris ansikt knust til det ugjenkjennelige. – Jeg tar en dag om gangen
Mari Hegvik var 17 år gammel og på sykkeltur med familien sin. I løpet av noen hundredels sekunder ble ansiktet hennes knust til det ugjenkjennelige.
Det var 18. juli sommeren 2015 og Mari, som samme høst skulle begynne på sitt andre år på studiespesialiserende linje på videregående skole, var på vei ned fra fjellet sammen med familien sin etter å ha besøkt turisthytta Glitterheim.
Bare en liten veistrekning til så var de på parkeringsplassen og kunne hoppe lykkelige inn i bilen for å reise
på sydenferie til Kreta. Hun, mamma, pappa, storesøsteren Hanne og lillebroren Øystein. Alle gledet seg til sydenferien.
Livet var veldig bra for den aktive syttenåringen.
– Jeg var aktiv, hadde tidligere drevet med lagsport, men på dette tidspunktet drev jeg mest egentrening og var mye sammen med venner og familie, forteller hun, og legger til at hun aldri har vært en person som bekymrer seg for noe.
Heller har hun tatt en dag om gangen. Stress og bekymringer visste hun allerede da at hun kunne unngå ved å planlegge og å ta noen dype pustedrag.
– Jeg har alltid følt takknemlighet over livet og små hendelser i hverdagen. Hvorfor det har vært sånn, vet jeg ikke, men det er slik jeg er skrudd sammen. Livet er jo alt jeg kjenner til, så hvorfor ikke glede seg over det? Det er jo så fint, resonnerer hun.
Hun husker det som om det var i går, at hun syklet fort over grov grus, nesten i lykkerus. Og så plutselig, og uten at hun kan si helt sikkert hvorfor, skled sykkelen, og hun mistet kontrollen over den.
– Jeg rakk å tenke at jeg håpet å unngå steinen i elvekanten, og så smalt det, sier hun.
Detaljene i hva som skjedde er fæle. Alle som har barn, kjenner det i kroppen når Mari deler hva hun opplevde. Det hun selv aldri glemmer er lyden av ansiktet som traff steinen, og så sitt eget skrik.
Veldig, veldig galt
Historien hennes ble fortalt på nrk.no for ett år siden. Etter fallet måtte hun hente alle kreftene hun hadde fordi hun først ble dratt ned i elva og under vann.
Da hun tok hendene til ansiktet, forsto hun at noe var veldig, veldig galt, for det kjentes som om alt var løst. Huden virket hel, men det var masse blod, og det føltes som om ingen ting hang fast.
Det som møtte storesøsteren hennes, kan i grunnen ikke beskrives med ord. Øynene til Mari hadde falt litt ned fordi øyehulene var knust. Mari selv husker søsterens desperate skrik.
I dag er det nesten absurd å tenke tilbake. Mens faren Roar sto intetanende på parkeringsplassen og ventet, syklet broren Øystein til turisthytta for å få ringt luftambulansen fra en satellitt-telefon.
– Jeg glemmer ikke hva jeg tenkte på mens vi ventet på luftambulansen. Tennene mine, som jeg var så fornøyd med etter å ha gått med regulering i lang tid, var jeg veldig redd for å miste, minnes hun.
Egentlig forsto hun da at tennene var borte, og da helikopteret kom, sto faren fremdeles og intetanende og ventet på sine kjære.
Les også: Hildegunn (59) fridde da Jannicke (54) fikk diagnosen
Alvorlig skadet
På St. Olavs hospital den ettermiddagen fikk de inn en ung jente med et hovent ansikt, men ingen store sår. Da de tok et CT-bilde, gikk det opp for dem hvor alvorlig skadet hun var, under huden var det knuste ben og ødelagte ledd.
– Kjevene og hele det midterste partiet i ansiktet var ødelagt. Øyehulene var knust, forteller hun.
Mari er rolig når hun deler hva som skjedde. Fordi de to spesialistene med kompetanse på omfattende ansiktsskader var på ferie fra sykehuset i Trondheim, ble Mari sendt videre til Oslo. Selv om hun visste at skadene var alvorlige, var hun ikke veldig redd.
– Verre var det nok for familien min som ikke visste om jeg var ved mine fulle fem. Det visste jeg, men jeg klarte ikke å snakke eller å uttrykke noe før en uke etter at jeg ble sendt til Ullevål. Da kunne
jeg skrive til dem på ark, men snakke kunne jeg ennå ikke.
Og hun tenkte på dem, og det faktum at det for familien ville bli en mye tyngre tid og prosess hvis hun var nedfor og lei seg. Strategien hun la opp til kjentes logisk og enkel:
Da ulykken rammet, angret moren Liv Janne først og fremst på at de hadde dratt på tur.
– Jeg var irritert for at vi i det hele tatt
hadde dratt på tur, spesielt siden det var mitt forslag. «Hvorfor gjorde vi det?», tenkte jeg. Det var helt forferdelig å se hvor ødelagt
hun var, og vi var spente på om det var indre skader eller hjerneskader, blant annet fordi
det kom blod fra ørene. Etter hvert begynte
vi å tenke på utseendet, og hvordan hun ville se ut, sier hun.
Da de forsto omfanget av skadene og så helhetsbildet, ble de imponert.
– Hvordan Mari har taklet tiden etter
ulykken er beundringsverdig. Hun gikk fra å være en fin 17 år gammel jente til å ødelegge ansiktet sitt totalt, men hang ikke med nebbet ett eneste sekund. Hvis jeg antydet noe om hvor forferdelig det var, fikk jeg som svar: «Det er ingen vits i å tenke på det, for vi får ikke gjort noe med det». Jeg tenker at alle
har noe å lære av måten hun har taklet dette på, i en verden med stort fokus på det ytre. Når resultatet har blitt så bra som det er blitt, tror jeg at det også handler om innstillingen hun har hatt hele veien.
– De kunne jo ikke være triste over det som hadde skjedd når jeg fortsatt hadde det bra og var glad.
Les også: – Folk trekker seg unna når jeg forteller hvordan pappa døde
Krevende for kirurgene
Til nrk.no sier spesialistene som opererte henne at jenta fra Brekstad ga teamet utfordringer helt på grensen av hva de kunne håndtere. Å hjelpe henne krevde det ytterste av dem, både tålmodighet og
ekstrem presisjon. Bare ørsmå benfragmenter var igjen i midtre del av ansiktet, det var praktisk talt helt knust.
Og Mari bekrefter at alt som ble skrevet om henne for ett år siden er riktig: I første omgang stabiliserte de ansiktet og stoppet blødningene, samt hindret infeksjoner.
Det viste seg at tennene var løsnet og trykket opp mot nesepartiet, de lå løse blant benfragmenter.
At hun hadde gått med
regulering ble legenes beste verktøy videre. Hos en kjeveortoped lå nemlig en gipsavstøpning av kjeven hennes, som ble en mal på hva de skulle bygge opp igjen.
Siden den gangen har hun gått gjennom seks-syv operasjoner. Den siste tok hun etter intervjuet på nrk.no i fjor, i den ble overleppen forlenget.
For legene har Mari vært som et omfattende og krevende puslespill. Med små titanplater og skruer festet de bruddflatene sammen igjen.
Deler av kjeven måtte tas ut, hud og bløtvev i skallen ble snittet opp og rullet ned for at de skulle komme til knuste ben og brudd. I flere inngrep og operasjoner har ansiktet hennes blitt brettet ned slik at de kunne komme til skjelettet.
Les også: «Du er ikke dum, og du er ikke i ferd med å bli gal»
Trengte ingen påminnelse
Hvordan var det for henne? Hun sier at livet ikke har fått et nytt perspektiv. Hun trengte heller ingen påminnelse om hvor fint livet er å leve.
– Idet ansiktet mitt traff steinen, kunne jeg høre og kjenne alvorlighetsgraden med en gang, jeg visste at det ikke var snakk om noen enkle brudd. Ansiktet mitt føltes som gelé. Jeg husker at jeg tenkte: «Ja, ja, slik ble det med meg» og har aldri klandret meg selv eller andre for det som skjedde – det kommer man uansett ingen vei med. Jeg måtte tenke fremover, for jeg kunne ikke få det ugjort, og jeg aksepterte situasjonen jeg sto i. Ja, det var vondt og føltes unødvendig og uheldig, men slik var det bare, oppsummerer hun.
Noe av det hun husker best er at hun i starten ikke orket å se seg selv i et speil.
Hvis hun så i et speil, fokuserte hun på øynene. De var det eneste hun klarte å kjenne igjen.
Hva gjør du når tenner, tannkjøtt og ben er borte i hele overkjeven, og nesen er skjev? Hun bestemte seg for å fortsette å smile. Da skolen begynte igjen samme høst som ulykken, var hun der også, med kjevelås, for at skjelettet
skulle gro.
– Etter en stund fikk jeg gebiss, og faktisk resulterte det i en del morsomme episoder. På fest med venninnene mine hadde vi mye humor med det gebisset, sier hun lattermildt, og legger til at moren en gang måtte på gebissjakt fordi hun hadde glemt det på et nachspiel.
Les også: Katie (42) er er en av Norges mest opererte hjertepasienter. Hun har fått en helt ny start
Tøff trønderjente
Så det unge og glade livet fortsatte tross alt. Mari sa til seg selv at når alt var så ille som det var, så kunne det bare gå en vei, oppover. Å stenge seg inne på et rom ville ikke være til hjelp for noe. Å synes synd på seg selv ville bare gjøre alt verre.
I løpet av en tolvårsperiode har de ved traumemottaket på Ullevål sykehus tatt imot 1570 personer med alvorlige skader etter sykkelulykker i Norge. Kjeve- og ansiktskirurg Pål Galteland gjorde de første operasjonene på Mari. Han sier det heldigvis ikke er vanlig med så store og omfattende ansiktsskader som hun hadde.
– Det vanskelige i hennes tilfelle var at både under- og overkjeven var knust. Vanligvis har vi en tannbærende del som referanse, og det blir som en slags grunnmur, men det hadde vi ikke. Derfor kunne det lett ha blitt feil bredde på ansiktet, forklarer han.
Galteland sier at omfattende ansiktsskader og nakkeskader ofte kommer dårlig ut på sikt, det kan gi konsekvenser for livet senere. Dette er dokumentert.
– All respekt til Mari for måten hun har taklet sin situasjon på. Hun kom inn som en 17-årig jente, en alder da utseende betyr mye. Først kom hun seg gjennom det akutte forløpet med en offensiv innstilling, deretter i alle operasjonene som fulgte. Hele veien har hun stått på for å komme seg tilbake til det vanlige livet så fort som mulig. Dette er ikke gitt, skryter han.
Forskere har gjort en studie gjennom å se på journalene til pasienter med sykkelrelaterte skader innlagt på Sørlandet sykehus Kristiansand i en fireårsperiode.
Nesten halvparten av alle innlagte pasienter ble operert for skader der brudd i arm eller ben var vanligst. En av tre pasienter hadde fått hode- eller ansiktstraume, mens en av fem pasienter hadde skade i mer enn ett organsystem.
Fire av fem ulykker (78 prosent) skjedde uten at andre trafikanter var involvert, og «velt» var den klart viktigste årsaken til slike "eneulykker".
Ifølge Nasjonalt traumeregister er det i snitt tre, fire sykkelrelaterte dødsfall årlig. (Kilde: Tidsskriftet for Den norske legeforening).
– Da jeg ble utskrevet fra sykehuset tre uker etter ulykken, var det kun en uke til skolestart. Jeg var på plass allerede første dag fordi jeg ville ikke gå glipp av noe. Jeg gjorde akkurat de samme tingene som jeg gjorde før. I begynnelsen var jeg sliten, men det gikk over etter hvert. Jeg var med venner, var på skole, trente etter hvert og gikk på fest. Ungdomstiden min ville ikke ha vært annerledes om ulykken ikke hadde skjedd, poengterer hun.
Og at hun er tøffere enn de fleste, er det ingen tvil om. Etter videregående skole var hun vernepliktig i Luftforsvaret. Nå studerer hun biomarin innovasjon i Ålesund og har planer om å jobbe i oppdrettsnæringen en gang i fremtiden.
– Jeg forsøker å tenke rasjonelt rundt skadene og alt som har skjedd og tar en dag om gangen. Livet er nydelig, understreker trønderjenta.
Hun har ikke syntes synd på seg selv. Ikke ett øyeblikk.
– Det at jeg ser såpass bra ut i dag, handler om et godt stykke håndarbeid som er gjort av kirurgene mine. Det at jeg har vært ute og levd livet mitt som normalt, kan ha hjulpet meg gjennom det som har vært krevende, det vet man ikke, men man kan alltids tenke det. Det hjelper alltid å smile, understreker hun.
Hun har noen ganger tenkt på hvor galt det kunne ha gått. Sett i lys av det er hun takknemlig.
– Jeg nøt og elsket livet før ulykken og har gjort det samme etterpå. Det eneste som har forandret seg er at jeg har fått mer respekt for livet. For livet er så skjørt og kan være over bare på et blunk. Derfor er det viktig å glede seg over og nyte hvert sekund, oppsummerer Mari.
Les også: Siri (43) var fastlege da hun møtet veggen og ble sykmeldt
