Heltemodige Kirsten klarte ikke å se på den grusomme behandlingen fangene fikk. Hun risikerte alt for å hjelpe

Da Kirsten skal møte den jugoslaviske presidenten, vil NRK gjerne intervjue henne. I radioprogrammet «Søndagsposten» fra 1965 starter programlederen med å gi henne komplimenter for den flotte samedrakten hun har på seg. 

«Det er så masse fine farger i den», sier programlederen. 

– Ja, det er fordi vi har lite blomster der jeg kommer fra, og vi er så glad i blomster. Derfor bruker vi sterke farger i stedet, svarer Kirsten. 

– Jeg ser at du også har flere medaljer på drakten, og det er vel derfor du går under navnet Mamma Karasjok. Du gjorde et samaritan-arbeid for jugoslaviske krigsfanger under ­krigen, ikke sant? fortsetter programlederen.

– Jo, jeg forsøkte så godt jeg kunne. Jeg ga dem mat. Når de rømte, kom de til meg, ofte to og to. Da sto de der og sa: mamma, mamma. Det skjærer meg i hjertet den dag i dag. Jeg ga dem så næringsrik mat som mulig, men jeg kunne sikkert gjort mer. Det var farlig, men jeg har kontakt med vår himmelske far så jeg ba alltid til ham, både for fangene og for meg selv, sier Kirsten.»

Hun er en beskjeden kvinne. Tidligere har hun fortalt til avisen Nordlys at hun slett ikke liker å utstaffisere seg med medaljer. 

«Folk kan jo tro jeg er blitt innbilsk», sier Kirsten og smiler lunt, skriver avisen. 

Stadig presiserer hun at hun ikke var alene om å hjelpe. Men de som kjenner Kirsten, vet at hun i hele sitt liv har hjulpet andre, også lenge før krigen. 

Kirsten Elisabeth Svineng (1891–1980)

Kirsten Svineng var ugift og barnløs, men hadde et stort hjerte for alle som led. 

Kom fra Karasjok, samisk kunsthåndverker og ikke voldelig motstandshelt, kjent for sin hjelp til serbiske fanger i Norge under krigen. 

Hedret med det tidligere Jugoslavias høyeste æremedalje og portrettert av maleren Vebjørn Sand på Roseslottet i Oslo.

En kristen plikt

Hun er liten og mørk. Øynene sitter dypt og stråler en egen ro. Hun er født på Svineng, like utenfor Karasjok. Etter­navnet sitt får hun fordi familien er blant de første i bygda som driver med griser. Hele familien er læstadianere og dypt troende. Faren dør mens Kirsten er liten, men moren klarer å forsørge familien. Hun er jordmor og i tillegg syr hun skaller og kommager som hun bytter med sukker og mel. De er fornøyd med livet og ønsker seg aldri noe de ikke kan få. 

Da Kirsten blir tenåring, jobber hun som tjenestejente hos presten der hun tar seg av alt fra husarbeid, fjøsstell og barnepass. Siden flytter hun nærmere hjemstedet og tar ­tjenestepost i sorenskriver­gården. 

For Kirsten er livet identisk med lange arbeids­dager, bønn og takksigelser. Hun arbeider fra seks om ­morgenen til åtte på kvelden, og når de minste barna i huset gråter om natten, er det Kirsten som står og stagger dem. 

Er noen i familien eller i nabolaget syke og døende, er det Kirsten som sitter ved sykesengen og følger dem inn i døden. 

Siden jobber hun som sykesøster på Tuberkelose­hjemmet, og følger pasienter som ikke klarer å reise alene når de må sendes til sykehus andre steder i landet. 

En barnløs mamma

Kirsten er fattig på jordisk gods, men rik på andre menneskers respekt og takknemlighet. Ingen føler de kan ­takke henne nok, og derfor gir de henne tilnavnet Mamma Karasjok. 

Selv er hun barnløs, men er som en mamma for utallige barn, voksne i nød, syke og døende, og etter hvert for utmagrede krigsfanger som blir torturert langs Blodveien som bygges mellom Norge og Finland under krigen. Det er derfor presidenten vil møte henne. 

Fem tusen serbiske krigsfanger kom til Norge for å bygge veier, kun få kom hjem igjen. Noen av dem takket være Kirsten. 

Under okkupasjonen bygger nazistene veiforbindelser mellom Finland og Norge. Til det henter de krigsfanger fra blant Jugoslavia. Mange av de jugoslaviske fangene er tidligere partisaner som har slåss på lag med kommunistene og i nazistenes øyne er dette fanger av verste sort.

 Av tre hundre og fireogsytti jugoslaviske fanger som blir sendt til Kirstens hjemsted, er det bare hundre og elleve igjen etter tre måneder, deretter blir femogførti henrettet. Synet av fangene skjærer lokalbefolkningen i hjertet, men døden venter dem som strekker ut en hjelpende hånd. 

Annonsørinnhold

Opptil 70% avslag på vårsalget hos Get Inspired

Trøsteren

Det er dødsstraff for å gi fangene mat, det vet alle, men slike hindringer kan ikke Kirsten Svineng ta hensyn til. Hun smører matpakker til sultne mennesker, det er rett og slett en kristenplikt og mer er det ikke å si om den saken, synes Kirsten. 

Hun er oppdradd i et hjem der man tidlig lærte at mennesker må se i nåde til hverandre og oppføre seg som søstre og brødre. Hvis en som er sulten og trett banker på din dør, skal du lukke opp og by på mat og hvile. Det har Kirsten lært av mor. Hun har alltid delt det lille hun har, enten det er et måltid eller en hånd å holde i. Det er derfor hun også får kallenavnet Trøsteren.    

Det er harde tider og mye fattigdom i bygda til Kirsten, men av alt vondt her i verden, er det ingen i Karasjok som hadde sett maken til den råskapen de jugoslaviske fangene utsettes for. De går i de samme klærne enten det er minus tyvegrader eller pluss ti. 

Det er noen tynne filler som henger og slenger rundt de magre kroppene deres. De får lite eller ingenting å spise, og de blir slått med geværkolber og jernstenger hvis de faller.

De som ikke greier å reise seg, blir skutt og dyttes ned i en massegrav tyskerne holder åpen hele tiden slik at fangene kan se at døden venter den som ikke klarer å arbeide.  

Folk som bor i nærheten av der fangefølget går forbi, kan høre fangenes såre gråt. Og de hører skuddene som gjaller gjennom luften hver gang en fange forsøker å flykte. Fangevokternes behandling er brutal. Også norske nazister jobber som voktere langs Blodveien. De er nådeløse i sin behandling av fangene.

Kirsten klarer ikke å se på disse ulykkelige mennene uten å hjelpe, men hva kan hun ­gjøre? En snedig plan begynner langsomt å ta form, men hun trenger andres hjelp. Selv har hun ikke stort mer mat enn det hun trenger for å overleve, men Kirsten vet råd.

Gjemmer matpakker

Hun har lært av mor å tjene til livets opphold ved å lage håndverksprodukter som hun selger og bytter til seg mot ­saltet kjøtt, tørket fisk, sukker og mel. Folk vet at det som kommer fra Kirstens hender er velgjort og solid. Når hun nå plutselig begynner å gå rundt i bygda og viser en voldsom ­interesse for å få solgt mest mulig, begynner folk å betale henne ekstra i rikelig monn. De stoler på Kirsten, vet hva hun står for. 

Når hun ikke vil fortelle hvorfor hun plutselig vil bli kvitt alt hun har laget og hva hun skal med varene hun bytter til seg, aner de likevel hva Kirsten tenker på, men å nevne det med ord, nei det tør ingen. De gir henne i stedet alt de kan avse av kjøtt og fisk, brød og smør.   

Når Kirsten kommer hjem med sekken full av varer, deler hun alt opp i små porsjoner og pakker litt kjøtt, fisk og brød med smør inn i hver pakke. Så putter hun matpakkene i en hvit sekk, tar med seg barna i nabolaget og sier de skal leke med henne i skogen. 

Hver dag leker hun med barna i nærheten av der fangene arbeider, noen ganger sniker hun seg forbi en vakt og viser frem den hvite sekken til en fange mens hun løfter opp en liten matpakke og later som om hun mister den i bakken.

Snart forstår fangene hva det innebærer når Kirsten og barna leker i nærheten, og de søker seg dit når Kirsten og barna har gått. Ofte hender det også at en fange plutselig kan finne en liten matpakke gjemt langs veien.

Kirsten lider med fangene og blir ikke kvitt synet av de utsultede menneskene når hun forsøker å sove. Hun får dårlig samvittighet når hun spiser seg mett, og snart smaker ikke maten lenger. Hun bare må hjelpe. 

På rømmen

Til tross for strengt vakthold, klarer noen få av fangene å rømme, og på forunderlig vis finner de frem til Kirstens hus og banker på døren. Hvem som har fortalt dem at dette er et trygt sted å søke ly i, aner ikke Kirsten, men hun stoler på at ­ingen forteller hva hun videre gjør med de uventede gjestene. 

Kirsten inviterer nemlig fangene inn, gir dem kost og losji en natt eller to til de er i stand til å stå på egne ben. 

Så utruster hun dem med varme klær, niste og et kart over stier de kan ­følge for å komme seg ut av landet. Ofte hender det at hun følger dem et stykke på vei. 

Brent jord

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Når høsten kommer det året, går det rykter om at hele Nord-Norge skal brennes siden ­russerne rykker nærmere. Nazistene vil sørge for at fienden kommer til brent jord og hverken finner mat eller husly.

Kirsten kan ikke tro det er sant, men noen uker senere får hun med egne øyne se to tyskere dynke den lille stuen hennes i bensin før de tenner på og lar alt hun eier gå opp i flammer. Deretter går de videre til neste gård og neste der igjen.

Tyskerne brenner alt fra Varanger i øst til Lyngen­fjorden i vest, før de haster sørover. Alle byer og bygder de forlater ligger tilbake som en grå askehaug. 

Fra senhøsten 1944 til februar 1945 ligger Kirsten i skjul i en gammel gamme sammen med andre samer som nekter å evakuere, til tross for at det er dødsstraff å bli. 

Innbydelsen

Noen av fangene Kirsten rakk å hjelpe før alt brant, overlever og kommer tilbake til Jugoslavia. Der forteller de om en mamma fra Karasjok i Norge som med fare for eget liv, reddet flere serbiske liv. Noen år etter krigen bestemmer den jugoslaviske presidenten Tito seg for å møte den lille kvinnen han har hørt så mye om. 

Han vil personlig takke henne. På midten av 1950-tallet får derfor Kirsten Svineng fra Karasjok et høyst uvanlig brev fra Jugoslaviske Frihets­kjemperes Forbund. 

I brevet takker tidligere serbiske fanger for hjelpen de fikk av lokal­befolkningen i Karasjok under krigen, og skriver at de gjerne vil invitere Mamma Karasjok som æresgjest til Beograd. Det kommer som et sjokk på Kirsten som bare føler hun har gjort sin kristenplikt. Hun har nylig fylt 65 år og har aldri satt sin fot lenger sør enn Trondheim. Hun har ikke behov for å reise noen steder, men lar seg overtale. Sommerne 1957 reiser hun til Beograd.

Når hun ankommer den ­jugoslaviske hovedstaden, blir hun møtt av folk som roper Mamma Karasjok, og som ikke vet hva godt de kan gjøre for henne. Kirsten innlosjeres på luksushotell og inviteres til lunsj på slottet der presidenten vil hilse på henne. 

Slik går det til at Kirsten fra den lille bygda utenfor Karasjok blir tildelt Jugoslavias høyeste æresmedalje av en president på et slott i Beograd. Kirsten føler seg brydd under besøket. Hun presiserer stadig at de var flere om å hjelpe. Men det er mamma Karasjok fangene husker best.   

På Norgesbesøk

I 1965 inviterer kong Olav president Tito på statsbesøk til Norge. Da Tito holder sin takketale på slottet under en middag, benytter han anledningen til å takke det norske folket for måten de behandlet hans landsmenn på under krigen, og særlig vil han nevne noen navn, og fremst blant dem er mamma Karasjok som han sist traff på slottet i Beograd. Da han får spørsmål om han vil treffe henne igjen, takker presidenten ja.

Nok en gang får Kirsten en uventet innbydelse. Denne gangen til Oslo for å møte både en president og en statsminister, for Einar Gerhardsen står også der sammen med Tito og tar imot Kirsten når hun kommer med fly fra Lakselv til Oslo.

Med seg i bagasjen har Kirsten et par selvsydde skaller som hun overrekker presidentens hustru som takk for sist. 

– Vi i Jugoslavia glemmer deg aldri, sier presidenten. 

Kirsten takker og svarer at hun alltid har Jugoslavia med i sine kveldsbønner. 

Tito og Kirsten dør på samme dag, den 4. mai 1980. 

Kirsten Svineng er hedret med et portrett malt av Vebjørn Sand på Roseslottet i Oslo. 

Kilder: Mamma Karasjok av Per Hansson, NRK, kvinnehistorier.no og snl.no