Kirken forsvarer tradisjonene og har god plass til alle − men hvor blir alle av?

Gudstjenesten holder på å gå i dass − bokstavelig talt.

Lyden fra strålen som treffer bunnen av klosettskålen er avslørende. Guttungen bak den lukkede dodøren må ha holdt seg til han nærmest ble gul i øynene. Utenfor står ­kirketjeneren og tripper. Kommer hun ikke inn i tide, ryker fremdriften i gudstjenesten.

Ni slag med kirkeklokken skal toppe prestens velsignelse av menigheten. Men tilgangen til kirkeklokken forutsetter tilgang til toalettet der naturen er opptatt med sitt. Mange hundre år gamle ­kirkelige tradisjoner er i åpen konflikt med krav om moderne sanitæranlegg med universell utforming. Den norske kirkens kamp for å være både tradisjonsbærer og moderne, relevant og attraktiv, er plutselig satt på spissen.

Minus på minus

«Nå blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet», skrev Paulus til korinterne i år 55 eller 56. I dag vet de færreste noe om korintere. ­Forsikringsbransjen tar seg av tro, NAV sørger for håp, og kjærlighet fikser Tinder.

Ingen slår kirken på tradisjon. Merkevarekunnskapen er ekstrem. Tilbud om evig liv og syndsforlatelse lyder forlokkende. Nettverket av filialer er landsdekkende og langt større enn for Kiwi og Rema 1000 til sammen. Én av dem ligger i Asker, vest for Oslo.

− Jeg tror mennesker trenger steder der man løfter frem andre ­verdier, der vi kan snakke sant om livet og hvor krevende det kan være, sier Karoline Astrup, sokneprest i Asker.

I fjor registrerte den norske kirke 3,1 millioner besøk på søn- og helligdagsgudstjenester − nesten tre ganger mer enn det totale antallet solgte billetter i fotballens eliteserie. Men sentrale tall for kirkens utvikling har minus foran seg (se faktaboks). Det som øker, er antallet utmeldelser og oppslutningen om alternativer som humanistisk konfirmasjon. I september skal nordmenn velge hvem som skal styre kirken og forvalte drøyt 2,4 milliarder kroner i offentlig støtte. Valgdeltakelsen ventes å bli så lav at ­forskere diskuterer om man i det hele tatt kan snakke om en demo­kratisk styrt kirke.

Historisk bør

Asker kirke er omgitt av 1200-1600 år gamle gravhauger. Dagens kirke ble bygget på tuftene av kirken fra 1100-tallet som brant ned under oppvarming til fastelavnsgudstjeneste 3. mars i 1878. Gjennom tidene har bygdens elite bidratt til kirken, gjerne i bytte mot prominent plassering av familiegraver. I nyere tid står Kjell Inge Røkke ut som generøs donor. Han bekostet en ballbinge ved menighetshuset. Altertavlen er laget etter mønster fra Oslo domkirke, orgelet er lillebroren til orgelet i Oslo konserthus. Her har kongefamilien egne stoler i et interiør som står forbløffende godt etter oppussingen før prinsesse Ragnhilds bryllup i 1953.

Uten at det ser ut til å hjelpe nevneverdig. For utviklingen i Asker er i hovedtrekk som i landet for øvrig − uten at det knekker de ansatte i menigheten. Her jobber ni personer og en mengde frivillige med å holde kirken i ånde syv dager i uken.

− Vi jobber med noe som er større enn oss selv, sier daglig leder Grete Ellingsen Aaby.

Verden rundt opplever strømprissjokk, krig i Europa, inflasjon, renteøkninger og kunstig intelligens som overgår de flestes forstand.

− Jeg tror vi trenger noe som bærer når verden ser ut til å gå av skaftet, sier sokneprest Astrup.

I gamledager brukte øvrigheten gjerne «Det står skrevet» som begrunnelse for leveregler i samfunnet. I dag sliter tidligere tiders effektive forenklinger og pekefingre i møte med folk som er opplært til å utvise kritisk sans. En betydelig andel av dagens kirkegjengere har pugget salmevers, for eksempel salme 530 som slår fast at ­«Kirken den er et gammelt hus».

Spørsmålet er: «For gammelt?»

− Kristendommen har alltid levd i nåtiden, men nåtiden har alltid båret med seg fortiden. Den kirken jeg kjenner har alltid utviklet seg, alltid sett etter nye den kan inkludere, sier kapellan Jens Leirvik.

Ikke alle har vært like enige om fremdriften. Mens kirken jobber for å være relevant i det moderne norske samfunnet, settes samholdet internt på prøve. Homofili, innvandringspolitikk og likekjønnet samliv diskuteres. Men også sokneprest og yoga-lærer Karoline Astrups yoga-gudstjenester i kirken, et tilbud som har fått kritikere utenfra til å kalle henne «Satans tjenerinne».

− Utgangspunktet vårt er kampen for rettferdighet og menneskeverd. Vi har plass til ulike syn i menigheten, men de må ikke gå på bekostning av andre, sier daglig leder Grete Ellingsen Aaby.

− Mye kan være vanskelig å forstå i møte med kirken, erkjenner menighetspedagog Bodil Staxrud, med ansvaret for de yngste i menigheten.

− Barna møter gamle tradisjoner, gammel liturgi og gammel musikk, og voksne som snakker med høytidelig prestestemme. For meg er det viktig at barna får oppleve et sted der de kan være seg selv, der de er gode nok uten å bli målt, slik de blir på skole og i vennekrets. Erfaringene fra pandemien, følelsen av å være alene, vil gjøre at vi kommer til å orientere oss mer mot det åndelige, tror jeg. Det er forskjellen mellom oss og roboter, mener Staxrud.

Gutten på toalettet bakerst i kirken skiller seg fra roboter på enda et punkt: Han har presserende behov for å tre av på naturens vegne. Slikt tok man høyde for da Asker kirke skulle oppgraderes med rullestolrampe og handikap-toalett. Ett av to trappeløp til galleriet måtte ofres for å få plass til det nye avtredet. Bare ett problem gjensto: Kirkeklokkene. De hadde blitt operert fra trappen til galleriet, og betjeningsopplegget i kirken fra 1879 var ikke bare-bare å flytte. Asker kirke endte med et moderne toalett, utrustet med klosett, toalettstøtter, vask – og et matchende betjeningspanel for kirkeklokkene på veggen.

Hjelp fra høyere makter er ikke nok til å holde døren høy og porten vid når det skal kimes i klokker i Asker. Men for denne krasjen mellom gammelt og nytt, kan daglig leder Grete Ellingsen Aaby søke en løsning innenfor et konsept kirken har vært fortrolig med i et par tusen år:

− Fjernstyring.