Johnny Haglund jakter Smaragder i Colombia

Elena er ikke helt sikker på egen alder, men tror hun er rundt 80 år. Pensjonist derimot, er hun ikke. Oldemoren står dagen lag i et elveleie med spade i hendene og tunge slagstøvler på føttene. Med gjørmevann til over anklene og stekende sol fra himmelen, jakter hun på rikdom.

− Jeg fant flere smaragder i går, forteller hun med sliten stemme, før hun går tilbake til arbeidet.

Det er omtrent like langt mellom oldemødres livsvilkår som det er mellom Norge og Colombia. De fleste norske 20-åringer ville slitt med å utføre en fysisk hard jobb lik den oldemor Elena har.

Stakkars dame? Langt ifra:

− Sitte hjemme og glo i veggen bare fordi jeg har blitt litt opp i åra?

Elena smiler så hele ansiktet ligner et kart over Colombias utallige jungelelver.

Kappløp

Colombia er verdens ledende produsent av smaragder. Selv om de grønne edelstenene finnes over hele verden, Norge inkludert, tilsier ulike anslag at oppunder 90 prosent av utvinningen foregår i Colombia. 

På samme måte som diamanter, er smaragdenes historie blodstenkt. Tilgang til smaragdfelter har stått sentralt i den colombianske borgerkrigen som har pågått med vekslende intensitet i snart 60 år. Flere av de væpnede gruppene har finansiert sin virksomhet gjennom salg av smaragder.

Mens den colombianske stat står bak store deler av utvinningen, foregår en betydelig andel av smaragdjakten i privat regi. De store aktørene driver gruver, vanlige mennesker leter i slagghauger og elver etter oversette steiner. 

En kraftig økning i etterspørselen etter smaragder i verden har gjort jakten på smaragder enda mer lukrativ. Ett av områdene der smaragd-jakten er som mest hektisk er Muzo, der Elena dyrker drømmen om å finne de ettertraktede grønne steinene.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

− Jeg har gravd etter smaragder siden jeg var liten jente, og dette er livet mitt, sier hun.

Begravd levende

Nå er stemmen hverken spak eller sliten. Den er klar og skarp og gjør det tydelig at det faktisk ikke utelukkende er drømmen om rikdom som gjør at hun står her dag etter dag. Følelsen av å tilhøre et miljø, være med venner eller rett og slett være til nytte, ligger nok nærmere sannheten.

Smaragd­markedet

I jungelbyen Muzo (ca. 10 000 innbyggere) er det daglig et smaragd­marked.

Hit kommer vaqueros med steiner de nylig har funnet, og her møter de kjøpere. Sistnevnte kan være fra Bogota, eller Norge for den saks skyld. Og kjenner du til smaragdenes hemmeligheter og har kunnskap nok til å se hvilken sten som er av god kvalitet og omvendt, kan du virkelig tjene penger her. Vaqueroene selger
svært billig i forhold til internasjonale priser på smaragder.

Men om den gamle damen er sprek som en 60-åring, har hun én bekymring: 

«La bomba».

Rundt 300 mennesker står i dette elveleiet i sand og stein og omgitt av sand og stein. Kommer regnet brått, kommer elven like brått.

− Den begraver oss levende hvis vi ikke kommer oss opp og vekk i en fei, forteller Elena og anslår at mer enn 30 mennesker har mistet livet her de siste årene. Hun innrømmer at selv om hun er like seig til å jobbe som alle andre her, er hun ikke like rask til bens som da hun var yngre.

− Men jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å dø på, spøker gamlemor og ler rått før hun fortsetter å grave etter de små, grønne steinene.

Fornøyde arbeidere

Mot slutten av 1400-tallet nærmest snublet de spanske conquistadorene over jungelbyen Muzo. De var på jakt etter El Dorado. Men om Muzo ikke var belagt av gull, var det jammen ikke langt unna. En legende hevder at spanjolene oppdaget den første smaragden ved at en grønn stein festet seg i hoven til en av conquistadorenes hester. Etter det var smaragdeventyret i gang, og det pågår for fullt fortsatt.

Muzo ligger bare noen timers kjøring nordover fra hovedstaden Bogota, og i disse traktene handler det nesten utelukket om smaragder. Omtrent alle i området er på en eller annen måte involvert i jakten på de verdifulle steinene. Mange søker på jungelens overflate. Andre graver seg ned mot jordens indre, slik som nordmennene Jan Eivind Risdal, Øyvind Stokka og Svein Magne Soland fra Sandnes (Vi Menn uke 2, 2022).

Uansett om gruva er sikret som om den skulle ligge i Norge, eller ei; å jobbe i evig mørke dypt under bakken, er ikke som å jobbe på kontor i Norge. Arbeiderne skal tåle en stri tørn, de skal ikke være redd for trange rom, støv, dårlig luft, eller å bli møkkete.

Men det som er underlig, i alle fall sett fra et norsk ståsted, er alle de fornøyde ansiktene. Fulle av leire og svette, men likevel fornøyde. Årsaken er at smaragder gir gevinst. Det vi si; de som er ansatt i en av de flere titalls gruvene i området, har en grei lønn. De som skraper overflaten, blir sjeldent rike, men de finner nok til å tjene to–tre dollar om dagen (ca. 18–27 kr.).

− Ikke all verden, men drømmen om å finne en 10 000-­dollar-­smaragd i morgen vil for alltid trekke folk ut i sand og leire, inn i gruver og fjell, forteller «vaqueroen», eller smaragd-cowboyen, Carlos. Han holder opp en stor kladd med narregull, eller svovelkis, han nylig har funnet.

Ulovlig, men ok;

Vaqueros betyr cowboy på spansk. Men i smaragd-sammenheng betyr det egentlig en ulovlig smaragdjeger. Vaqueroene som Carlos er selvsagt ikke helt enig i den beskrivelsen. De er fra disse jungeltraktene, og deres forfedre har gravd etter smaragder her i generasjoner.

− Dette er vårt land, hvordan kan det være ulovlig å grave på egen eiendom? argumenterer de.

Men dette har myndighetene tatt hensyn til. De ser gjennom fingrene på hva disse smaragd-cowboyene graver opp og finner av verdier, sier Carlos.

− En dag finner jeg en smaragd på størrelse med denne, og da skal jeg bo i et hus med utsikt over havet, gliser han og påpeker opprinnelsen for drømmen alle her bærer på:

− Vi vet jo at det ligger enorme verdier begravd i jungelen under oss – trikset er bare å vite hvor en skal grave.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 20 2022

Denne saken ble første gang publisert 28/04 2022.