Den hyggelige snømannen

I det dagen blir til natt og temperaturen synker mot nullpunktet i Zanskars høyfjellsørken, må 75 år gamle Cholah ut i mørket og hente vann. Hun har fått gjester, og i disse svært avsides fjellstrøkene er det obligatorisk å servere gjester en kopp varm smør-te.

Jeg blir med den gamle damen et godt stykke fra huset, ned en bakke. I mørket. På tross av godt syn, ser jeg knapt hvor jeg går. Den gamle damen forteller at hun ser omtrent ingenting i mørket hun heller.

Hjelpsom

− Men jeg har gått her hver dag i 55 år, så jeg kjenner veien godt, kremter hun. Vi famler oss frem under en stjerneklar himmel. Snøkledde fjell ruver rundt oss, lufta er skarp, stillheten totalt. Brått stopper gamlemor opp.

− Sist jeg gikk her på denne tiden tror jeg en balupah sleiket meg, forteller Cholah med lav, nesten hviskende stemme og peker på nakken sin.

− De liker salt, vet du, humrer hun og fortsetter ned lia.

Min tolk Dorje, som også kommer fra dette fjellområdet, forklarer at balupah er hva vi i Vesten ofte kaller den avskyelige snømannen.

− Men jeg forstår ikke helt hvorfor dere kaller den «avskyelig», legger Dorje til. 

− For den er både hjelpsom og grei, hevder Cholah i det vi når en liten dam med gjørmete vann.

− Nå skal det bli godt med te, slår hun fast og samler inn gjørmete vann.

Behov for salt

Yeti, mirgoth, mih-the, bigfoot (sasquatch), drapo, mande burung, orang pendek, balupah, migoi og bangkila. Denne sagnomsuste skapningen har en rekke navn og fremtoninger, avhengig av hvor i verden jeg befinner meg. Blant fjellfolk i dette avsides og svimlende høye fjellområde nord i India, verserer en rekke historier om en lokal variant av den avskyelige snømannen. I denne delen av Himalaya er skapningen angivelig både kortvokst, snill og usynlig. Og ikke minst finnes balupahen i et stort antall og bor ofte like ved vanlige folks landsbyer.

Men for å gjøre det litt komplisert: Det skal finnes nok en type snømann i disse fjellene; mirgothen. Den finnes visstnok ikke i Zanskar, men litt lengre vestover, samt litt sørover, nærmere grensen mot Nepal.

− Mirgothen er mer som en vanlig yeti, forklarer Dorje og sier det på en måte som om både yeti og mirgoth er langt mer kjedelige enn deres fantastiske balupah. Mye skal til for å slå en hobbit-lignende skapning som visstnok bruker hatt og stokk, og som har så sterkt behov for salt at de drar rundt i fjellene og slikker innbyggerne − uten at fjellfolket merker noe som helst. Med visse unntak; hellige buddhistmunker kan innimellom se balupahene, og fjellfolk som Cholah kan på en god dag kjenne balupahens nærvær. For eksempel i nakken.

Fascinerende historier

Når historiene blir fortalt i skumringen rundt et bål i en landsby med fem-seks hus, omgitt av mektig natur på nesten fem tusen meters høyde, så lytter i hvert fall jeg. Men om jeg inderlig skulle ønske at en slik skapning finnes, har jeg aldri etter 30 år på reise i fjell og skog verden over, kommet over sikre bevis. Ei heller sett dyret.

Men det har andre.

Shopping

50 julegaver under 500 kroner

Jeg har møtt en rekke mennesker, oppegående og fornuftige folk, som hevder de har møtt denne sagnomsuste skapningen. For meg har slike møter vært omtrent like eventyrlig som å møte snømannen selv. Bare tanken på at det i vår tid finnes mennesker som er overbevist om at det eksisterer en apelignende skapning vi aldri har kunne dokumentere eksistensen av, fascinerer.

Men på en annen side; selv i dag oppdages det stadig nye dyr. De fleste er riktignok mikroorganismer, men større dyr oppdages også med jevne mellomrom. Så kanskje... for hvor kommer alle disse yeti-historiene fra?

Lokal yeti

Om vi nordmenn humrer litt når vi hører slike historier om Den avskyelige snømann, så gjør de ikke det i for eksempel Bhutan. Der kaller de skapningen for bangila eller migoi, og her har myndighetene til og med opprettet en nasjonalpark, Sakteng, hvor et av formålene er å verne den avskyelige snømannens leveområder.

Eller kanskje lever det en ekte yeti i Sibir?

I 2011 fløy en gruppe forskere fra Sverige, Canada, USA og Estland til byen Tashtagol i Sibir, for å delta på en konferanse rundt yeti-spor som hadde blitt funnet av folk i området. Konferansedeltagerne slo fast at sporene, blant annet hår, fotspor og en slags seng i en hule, med 95 % sannsynlig stammet fra en lokal variant av yetien.

Og i Garo-fjellene, i indiske Meghalaya, fant yeti-eksperten Dipu Marak i 2003 hår som han var overbevist stammet fra deres versjon av den avskyelige snømannen; mande burung.

Fjellgeit

Noen av disse hårene ble fordelt og levert til blant annet BBC og History Channel, som igjen leverte hårene til laboratorier for DNA tester.

− Apeeksperten dr. Ian Redmond ved Oxford Brookes University hevdet hårene stammet fra en hittil ukjent dyreart, og at de lignet veldig på hårene Sir Edmund Hillary fant i Himalaya for rundt 60 år siden, fortalte yeti-ekspert Dipu da jeg møtte han i 2012.

Men så ble det gjort en test til. Og den neste DNA testen viste, til manges skuffelse, at hårene tilhørte en sjelden fjellgeit (Nemorhaedus Goral).

Og det er vel der vi står den dag i dag: Mange historier, ingen håndfaste beviser. Men kanskje kunne vi hatt det, om fjellmannen Angchuk Tsering (58), som jeg har kjent i snart 30 år, hadde fulgt sine instinkter for 34 år siden.

Hår og beinrester

− Jeg var på vandring over en isbre dypt inne i Zanskar, forteller Angchuk. Han er vokst opp i en liten landsby uten vei, svært avsides og tradisjonell. Han kjenner til både balupahen og mirgothen fra sin ungdom etter en rekke historier fra landsbybeboerne.

Men da han krysset denne isbreen og tilbrakte tre netter der, oppdaget han hår og beinrester.

− De var delvis fryst ned i isen, og først trodde jeg de var fra et menneske. Men da jeg så nøyere etter, var knoklene alt for massive til å være et menneske. Og ikke var det jak (storfe) heller, påpeker Angchuk. For etter å ha vokst opp i Himalaya besitter han stor kunnskap om hvordan en jak er skrudd sammen.

Avskyelig?

Skapningen har tydeligvis en rekke leveområder, USA, Nepal, Russland, ja til og med Norge.

– I 1987 sanket vi inn ukjente ekskrementer i villmarken her på Kola, og ingen har frem til dags dato funnet ut hvilket dyr de stammer fra, sa historikeren Alexander Komarov da jeg møtte ham 20 år siden på Kolahalvøya. Og i 1988 ble yetien observert av 17 personer i landsbyen Lovozero. Årene etter ble den sett med jevne mellomrom, men lenger og lenger vest på halvøya – også ved grensen mot Norge.

Men Alexander var helt klar på at samtlige yeti-observasjoner ble gjort av menn snublefulle på vodka.

Ikke oppspinn

Istedenfor å ta med seg noen av knoklene eller prøver av håret, lot han det bli.

− Jeg tenkte aldri tanken den gang, forteller han, men innrømmer at om det hadde skjedd i dag, ville han ikke nølt.

− Jeg tror det finnes noe der ute som vi enda ikke har oppdaget, og det jeg så den gangen på denne isbreen, kan ha vært restene av en ekte mirgoth. Jeg skulle ønske jeg eller en av fjellenes innbyggere, og ikke en hvit professor fra Europa eller USA, fant et solid bevis på at våre historier faktisk ikke bare er oppspinn, avslutter den erfarne fjellmannen.

Den avskyelige snømannen

Himalayas innbyggere hevder denne apelignende snømannen har eksistert like lenge som fjellene selv.

Første gang det mytiske vesenet ble kjent i resten av verden, var trolig etter at britiske William Hugh Knight angivelig oppdaget en yeti på sin reise mellom India og Tibet i 1903.

Historien hans ble underbygget to år senere da den greske fotografen N. A. Tombazi hevdet å kunne beskrive den avskyelige snømannens anatomi.

Så, i 1936 ble de første bildene tatt av en F.S. Smyth, mens han krysset et 5029 meter høyt fjellpass i Himalayas indre. Kvaliteten var ikke av ypperste klasse, men dette ble noe forbedret i 1951 av Eric Shipton. Slik fortsetter historiene. På denne tiden ble det stadig oppdaget nye dyrearter, så hvorfor ikke en tre meter høy ape i Himalaya?

Den verdenskjente fjellklatreren Reinhold Messner hevdet å ha møtt en yeti under en ekspedisjon i 1986. Dette førte til at han i mange år forsøkte å finne dyret. Etter 12 år kom han til følgende konklusjon:

– Den avskyelige snømannen er rett og slett summen av mange fortellinger i en verden hvor fantasien er stor og den zoologiske realiteten bak dette er simpelthen den tibetanske brunbjørnen.

Hvis en kraftig bjørn beveger seg over et åpent lende i dyp snø, legger den tilbake forholdsvis store fotspor. Hvis sola står på noen dager, vil snøen rundt sporene smelte, og etter hvert vil de utvide seg til det dobbelte. Det samme gjelder langturapene i Asia. De er kjent for å ta seg over tregrensen, og kan etterlate seg spor i snøen. Etter noen dager med sol på deres fotspor, vil de se ut som avtrykk etter et kjempebeist.

I våre dager er det litt vanskeligere å få folk til å tro på slike myter. For hvis det virkelig skulle finnes et ukjent vesen mellom Himalayas topper, så burde det i det minste vært funnet sikre spor. Hodeskaller, pelsdotter, avføring og fotspor har vært presentert, men så langt har ingen klart å bevise at det finnes et stort, uoppdaget dyr i Himalaya eller andre steder kjent for sine yeti-historier.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 56 2022