IRENE (30) LETER ETTER FORBILDER:
Irene kartla innvandrerkvinner med suksess i yrkeslivet. Dette kjennetegner dem
Irene Kinunda Afriyie kom til Norge som 16-åring, etter å ha mistet foreldrene
i krigen i Kongo. Og med det begynte også jakten på forbilder som så ut som henne.
Bergen Hun hadde aldri hørt om Norge. I 16-åringens hode skulle hun til USA og leve «the American dream».
I stedet fikk hun høre at hun skulle til et land langt mot nord som var veldig kaldt, og det fristet lite. Men så lærte hun at det var et fredelig land, og at nordmenn var et fredelig folk, og det var musikk i tenåringens ører. Da hun også fikk høre at Norge var et rikt land der alle barn fikk gå på skole gratis, var hun overbevist.
– Yes – det vil jeg, tenkte jeg, forteller Irene (30) smilende, 14 år etter at hun kom til Askøy via en flyktningleir i Malawi, sammen med tanten, onkelen og deres barn.
16-åringen som kom til Norge fant seg raskt til rette.
– Jeg ble møtt veldig bra. Når jeg tenker på det, så følte jeg at alle rundt oss engasjerte seg i oss. Jeg hilste på alle jeg møtte, det var vanlig der jeg kom fra. Ikke alle hilste tilbake, og jeg skjønte ikke hvorfor, minnes hun på klingende bergensdialekt.
Irene Kinunda Afriyie
Irene jobber i Stiftelsen Fargespill for å hjelpe andre å bli integrert. Hun er også fast gjestekommentator i Bergens Tidende.
Skolegangen gikk fint. Norsk lærte hun seg raskt. Og da hun begynte på norskkurs ble hun både imponert og inspirert av å lære om historien, det norske samfunnet, og Gro Harlem Brundtland som første kvinnelige statsminister.
Men det vekket også til live en søken etter forbilder som så ut som henne.
– Hva med andre som meg, og som har opplevd det samme som meg … kommer de seg også opp og frem? Hva skjer med dem når de kommer til Norge, spurte jeg meg selv. Innvandrerkvinner er veldig sjelden suksesshistorier i media. Jeg ville lete etter kvinner som kunne inspirere meg. Og det ble begynnelsen på min masteroppgave, som ble min jakt på forbilder.
Perfekt barndom
Det begynte i Kongo. Frem til hun var nesten sju år var livet uproblematisk.
– Jeg hadde den perfekte barndom i Kongo, i en kjempestor familie. Jeg kom fra et lite sted, og vokste opp med trygge omgivelser. Jeg var kanskje litt bortskjemt også, ler hun.
Både bestefaren og faren jobbet i helsevesenet, og familien levde et komfortabelt liv. Hun var pappajente. Det var han hun snakket med om alt. Hver eneste dag.
Les også: Mormors gode råd endret alt for Stine og de små tvillingene
Mistet begge foreldrene
– Jeg var seks år, nesten sju, da krigen kom til Kongo. Da døde mange. Mange menn, også min far og bestefar, og alle de som ga oss en økonomisk trygghet.
Hun så døden på nært hold, men ingen ville snakke med henne om det som skjedde.
– Jeg var alltid veldig pratsom, men jeg fikk høre at jeg var barn og ble behandlet som en som ikke skulle vite. Så jeg tolket og lagde mine egne konklusjoner. Og mine spekulasjoner var aldri bra. Jeg våknet ofte med mareritt, minnes hun.
Faren ble begravet i en massegrav med 30 andre menn.
– Jeg visste han var død, det var kanskje den eneste tingen jeg ble forklart skikkelig. Men jeg godtok det aldri. Pappa var min superhelt. Smart. Sterk. Jeg tenkte at de hadde tatt feil. Det tok mange år før jeg godtok det. Vi var så nære.
Etter noen år døde moren også. Det var nesten ikke til å tro. Moren som var så vakker. Som kom fra en familie der utdanning var viktig, men som ikke tok utdanning selv.
– Hun fikk høre at hun var vakker, og ikke behøvde å utdanne seg, forklarer Irene.
Men etter at faren døde ble det vanskelig for moren.
– Da brukte hun seg sjøl og sin historie til å få andre kvinner til å bli selvstendig og gå på skole, og utdanne seg. Hun har påvirket meg til å være selvstendig og ikke avhengig av noen.
Med krigen forandret alt seg. Men det var også da de sterke kvinnene trådte tydeligere frem.
– Det var fint å ha folk rundt meg som jeg så klarte seg gjennom. De sterke kvinnene som klarte vanskelige ting, og kanskje verre ting enn meg. Og det gjorde at jeg også overlevde. Jeg har vært vitne til mye i hjemlandet mitt, og noe av det er at jeg har sett kvinner som klarte å overvinne det utroligste. Den dag i dag tenker jeg ofte på min mor. Hvis jeg er litt stresset, så tenker jeg: "Vet du hva, Irene, din mor hadde klart det på en-to-tre."
Les også: – Hjemme hos oss var mye på halv tolv, men jeg visste at jeg var velkommen hos naboene
– Fremstilt som stakkarslige
Jakten på forbilder dro hun med seg inn i skolegangen og en Masteroppgave i Interkulturelle Studier ved NLA, Høgskolen i Bergen. Hun hadde ennå til gode å høre om eller møte kvinner fra Kongo eller Afrika som hadde klart seg bra karrieremessig i Norge, så hun utvidet søket etter «brune innvandrere». I søket fant hun mange sykepleiere og spesialsykepleiere, men forventet å se kvinnene også i andre arenaer i samfunnet.
– De finnes, men er ikke så synlig, verken i media eller samfunnet. Det er mange grunner til det. En av grunnene er at kvinner med innvandrerbakgrunn ofte blir fremstilt som stakkarslige. I media fokuseres det ofte på helt andre tema enn karrierevalg, tema som omskjæringer, undertrykkelse eller vold i hjemmet.
Og med det fokuset blir det feil, mener Irene.
– Vi blir til det som verden definerer oss til å være. Hvis omverden ser på deg som smart, så blir du smart. Hvis de ser deg som en som ikke klarer, så blir du til en som ikke klarer. Hvis du er et barn som blir stemplet som problembarn, så er det vanskelig å være noe annet enn et problembarn. Og hvis de ser innvandrerkvinner som stakkarslige, så blir de det. Jeg vil vise at innvandrerkvinner også er en ressurs. Ikke bare et problem. Vi lever i en verden der du kan snakke selv. Afrikanske kvinner kan fortelle sine historier, ikke bare vente på at andre skal fortelle, mener hun.
Kvinner må jobbe ekstra
Da studiet ble avsluttet hadde hun funnet at innvandrerkvinnene som har klart å komme i ledende posisjoner har gjort det lille ekstra. Disse kvinnene behersker språk, har nettverk, utdanning og kjennskap til norske normer.
Kvinnene som lykkes, kan mye – og gjerne mer enn andre, og nøyer seg ikke med å være gjennomsnittlig, enten det er handler om integrering, språk eller kultur.
– Du skal ikke bare beherske norsk, du må snakke bedre enn nordmenn. Selv om de har innvandrerbakgrunn, er disse kvinnene norske – så norske som de kan være, forklarer Irene. Hun ser også likhetstrekk i kampen kvinner med innvandrerbakgrunn og etnisk norsk kvinner kjemper.
– Norske kvinner må jobbe ekstra for å bli lagt merke til – innvandrerkvinner må jobbe enda hardere. Det er både en kvinnebarriere, og etniske barrierer, mener hun.
Hun drømmer om å påvirke samfunnet hun lever i her i Norge, og Kongo som hun vokste opp i. Med jevne mellomrom skriver hun sin faste spalte i Bergens Tidende. Hun håper synet på Afrika kan endres, til å bli noe annet enn et kontingent bare med problemer.
– Hjemme i Kongo også, det er også mitt hjem. Det bildet av Afrika som vi har i Norge er litt ensidig. Jeg har opplevd vanskelige ting i Afrika, men jeg har også opplevd fine ting. Afrika er ikke bare problemer. Andre land har begynt å se på Afrika som et sted å tjene penger, mens i Norge er det mer bistand. Og det er kanskje på tide å tenke nytt. Bistand er kanskje ikke veien å gå.
Les også: Da Ida (23) møtte lokale Marios på Syden-tur, sa det pang
Takknemlig
Nå har hun fylt 30 år. Det kjentes rart.
– Jeg har ikke forestilt meg selv som 30-åring. Jeg kunne ha dødd som barn. Jeg føler bare «WOW» for at jeg har levd så lenge. Kanskje andre i Norge er opptatt av alder, men jeg er bare takknemlig for at jeg lever. Og jeg tenker på de jeg lekte med i gatene i Kongo, og hvor de er.
Om de lever.
Selv lever hun i en familie på fire, med mann og to barn.
– Jeg er gift med en mann fra Ghana – ikke fra Fana, som jeg pleier å si, ler hun.
Den eldste av sønnene er tre år, den yngste noen måneder.
– Jeg håper de vokser opp til gode mennesker, selvfølgelig. Og at de skal leve, være glad, og leve et liv de er stolt av.
Akkurat nå har hun mammapermisjon fra jobben som konsulent i Stiftelsen Fargespill i Bergen. Hun synes det er litt vanskelig å være foreldre i Norge.
– Jeg visste at jeg var brun i huden, men det var ikke en ting. Men jeg ser at eldstemann vet at farge er en greie. Det er ikke så lett å forstå det med farge i Norge.
– Det er bare to typer mennesker som snakker om rasisme i Norge: de som har opplevd rasisme, eller rasister. En stor gruppe i midten holder seg utenfor den debatten, utdyper hun.
Selv har hun ikke opplevd så mye rasisme.
– Men jeg vet det er der. Jeg vil at folk skal snakke helt åpent og føle seg frie. Noen blir litt redde for å snakke om farge, for ikke å såre. Men vi må gi plass til at det ikke er farlig å snakke om farge. Det begynner å gå i en retning, der folk sier at de ser ikke farge, og det blir helt feil. Ser du virkelig ikke at jeg er brun? Ser du ikke mitt krøllete hår? Vi må snakke om det: Blond er fint og er helt greit. Krøllete og brun er også helt greit. Fordi problemet er ikke fargen, men assosiasjonen man har.