Ida (23) møtte drømmemannen Marios på Syden-tur: Slik måtte hun kjempe for kjærligheten

Norsk kvinne eller mann, som møter den store kjærligheten i et annet land, og som får avslag på å hente sin elskede hjem til Norge. Vi har lest slike historier gjennom årene. Mange av oss bærer med oss en idé om at det praktisk talt er umulig å få en lykkelig slutt på en slik historie.

– Da jeg forsto at Ida var forelsket i en lokal, ung mann i den greske byen vi ferierte i, må jeg innrømme at jeg var skeptisk, sier Ingunn Kortvedt, moren til Ida.

Vi skal tilbake til sommeren 2017. Norske Ida, 23 år gammel, utdannet barnehagelærer og nyansatt pedagogisk leder i en barnehage, dro på ferie til det som var blitt hennes favoritt-reisemål i voksen alder; Parga i Hellas. Det var femte gang hun dro dit og hun skulle være der i fire uker, først to uker med en venninne og så med moren.

– Parga er et lite sted der du kommer tett på de lokale. Det er vanlig å gi et vennlig smil til de man treffer. En morgen da jeg var ute på min daglige joggetur før frokost, fikk jeg øye på Marios, som kjørte mopeden sin til jobb. Han var solbrun og kjekk, og kjørte av gårde på mopeden sin, uten sko eller hjelm – med en iskaffe i hånda. Vi vinket og smilte til hverandre.

Hjertet mitt banket fort og jeg ble både flau og glad over at jeg reagerte sånn. Jeg løp tilbake til hotellet for å fortelle venninnen min om hvem jeg hadde møtt. Marios var nemlig en vi hadde snakket om – en jeg hadde fulgt på sosiale medier fordi jeg syntes han var så spennende.

Hun smiler da hun tenker tilbake.

– Senere på kvelden gikk vi nedover de berømte trappene i Parga. Vi kikket inn i en bar, der det alltid var mange nordmenn, og der sto Marios. Han vinket oss inn, møtte meg på gresk vis med et kyss på hvert kinn etterfulgt av en stor klem, og venninnen min og jeg fikk drinker på huset og ble sittende og prate med ham hele kvelden.

De to

Siden den kvelden har det vært dem. Den gangen ble det lange dager på Lichnosstranden, der Marios jobbet. De reiste ut med hotellbåten så fort han var ferdig på jobb – dykket i grotter, overnattet på øde strender, kjørte moped i solnedgangen og prøvde ulike typer vannsport.

– Det føltes ut som om vi var midt i en film – helt til min mamma kom ned. Hun hadde selvfølgelig gledet seg til en mor-datter-ferie. Min snille, gode, bekymringsfulle mamma, som er så altfor redd for meg, tilbrakte mange kvelder alene, noe jeg i etterkant har hatt mye dårlig samvittighet for. Hun kunne ikke forstå at dette var mer enn en ferieflørt, minnes Ida.

De reiste hjem igjen, og hun husker at flyturen var grusom. Hjertet var fylt med sorg
over å måtte reise fra Marios. Det eneste hun tenkte på var: Når kan jeg reise ned igjen?

– Dagen etter vi kom hjem, overtok jeg min aller første leilighet. De siste to ukene av sommerferien skulle brukes på oppussing og innflytning, før det var oppstart i ny jobb. Ny jobb og ny leilighet. Men jeg klarte ikke å være takknemlig. Det føltes ut som verdens dårligste «timing».

På hver sin side av holdeplassen kikker de på hverandre – i ett år!

Mamma hadde attpåtil tatt ut to uker ferie for å hjelpe meg med oppussing, så der sto jeg sammen med henne, i et flyttekaos omringet av pappesker, maskeringstape og maling – og det eneste jeg tenkte på var:

Jeg må tilbake til Hellas! NÅ!

Ingen støtte

Ti dager etter at de kom hjem fra Parga reiste Ida ned igjen, til familiens store fortvilelse. Akkurat da fikk hun ingen støtte, men hun visste at dette var noe hun måtte gjøre.

– Jeg skulle bo hos Marios, i hans lille, sjarmerende, enkle leilighet midt i Parga by – med utsikt over havna og den hvite Mariakirken. Det var nesten ikke varmt vann i dusjen og jeg måtte be ham være så snill å skru på aircondition for at jeg skulle få sove. Der var jeg i fem dager, og vi forelsket oss bare mer. Marios forsto også at det var alvor, for jeg hadde kommet tilbake, ikke til Parga, men til han.

Alt var nytt og spennende, men samtidig så naturlig at de følte at de hadde kjent hver­andre i mange år. Dagene raste av gårde og plutselig skulle hun hjem igjen. Det føltes enda vanskeligere enn sist. Tårene trillet da han kjørte henne til flyplassen.

I Norge ventet hverdagen og den nye jobben. Marios på sin side fortsatte sesongarbeidet på stranda, og tok ekstravakter i baren for å spare opp penger. I gjennomsnitt sov han bare fire timer hver natt den sommeren.

– Vi snakket i telefonen hver kveld og tekstet hver­andre gjennom dagen, opp­daterte hverandre på alle små og store hendelser. Marios bestilte plutselig flybilletter til Norge i oktober og fortalte at han ville være her i tre hele uker. Vi begge gledet oss enormt, sier Ida.

Hjerter i brann

Men hjertene brant, og det ble for lenge å vente. En langhelg i september reiste hun til ham, brukte ti tusen kroner på reisen. At det bare var tre netter i Parga og så tilbake, fikk være.

– I etterkant virker det helt forkastelig at jeg brukte så mye penger på en så kort tur, men det er et eksempel på hva kjærlighet gjør med deg. Du tenker ikke fornuftig, men lar hjertet styre, resonnerer hun nå.

Hun sier at hun aldri hadde vært så nervøs som hun var da hun skulle hente Marios på flyplassen i Oslo. Ville han passe inn?

– Jeg visste at hans tre uker hos meg var «vinn eller forsvinn» for oss to som par. Enten ville jeg oppdage at han passet inn i livet mitt her hjemme, eller så ville det være «kræsj». I dag vet jeg at Marios var like redd. Han hadde hørt mange historier i lokalbefolkninger om greske gutter som reiste nordover for å besøke feriekjærestene sine. De fleste historiene hadde en dårlig slutt.

Ida smiler igjen, det gjør hun rett som det er mens vi snakker om alt som skjedde. Kort fortalt ble det tre fantastiske uker, hvor Marios fikk hilse på hennes familie og venner. Alle ble like glade i han.

Les også: Hodestups forelsket tar Liulv et drastisk valg. Han frir til kvinnen han aldri har snakket med

Den siste brikken

Vet man det med en gang, når man møter stor kjærlighet? Ida mener det.

– Vi visste allerede etter den første kvelden at det var noe spesielt. Vi var beste­venner og hverandres førsteprioritet fra dag én. Vi kunne ikke se for oss livet uten den andre. Det er vanskelig å sette ord på disse følelsene. For oss føltes det ut som å møte den man alltid har ventet på. Den siste brikken falt på plass. Vi var begge villige til å ofre noe, til å satse alt på hverandre. Vi skulle være sammen – det var ikke noe alternativ.

– Så dere hindringene, som kunne komme, og hva tenkte dere om dem?

– Det eneste vi visste var at vi skulle være sammen, samme hva. Skulle jeg selge leiligheten jeg akkurat hadde kjøpt? Slutte i jobben min? Søke på stillingen som reiseguide i Parga? Det ble mange søvn­løse netter i starten.

– Vi ble enige om at vi ville få det best i Norge. Vi som bor her, har vunnet i lotto. Parga er nydelig som reisemål på sommeren, men når hotellene lukker dørene i slutten av oktober blir det en spøkelsesby med høy arbeidsledighet. Velferdsstaten Norge slår alt.

Les også: Maria og Bjørn har giftet seg, skilt seg og giftet seg på nytt

Bratt vei til målet

På hans norgesferie dro de til Stavanger, og en kveld de møtte stengt restaurantdør og kjøpte pølser og brus på et gatekjøkken, hadde de den første ordentlige samtalen om fremtiden de ville dele.

– Vi hadde kjent hverandre i fire måneder, men det føltes som fire år. Plutselig gikk det opp for oss at veien til målet var mye brattere enn det vi så for oss. Jeg hadde ingen erfaringer med UDI eller flytting til et annet land. Da det gikk opp for oss at Marios ikke hadde gresk pass – at han var statsborger i Albania, som er utenfor EU, føltes det mørkt og tungt. Et stort hinder lå i veien foran oss og vi visste det ville bety ventetid, hardt arbeid og en lang periode med avstand.

Ida forteller at hennes Marios, 29 år, ble født og vokste opp i Albania. Familien hadde det tøft under Enver Hoxha’s regime; det var en lukket stat som var isolert fra resten av omverdenen. Noen år etter at grensene åpnet i 1991, flyktet familien til Hellas med ønske om et bedre liv. De fant arbeid og bosted ved en bondegård i nærheten av Parga. Der levde de av det de hadde på gården.

Økono­mien var dårlig, og Marios husker at han alltid fikk nei til svar hvis han spurte mam­maen om å få en is. 12 år gammel sluttet han på skolen og begynte å jobbe på et strandhotell på Lichnos i Parga, der han etter hvert hadde ansvaret for vedlikehold, hagearbeid, vannsport og salg av solsenger.

– Han jobbet der helt frem til han traff meg, forteller hun, og legger til at hun i en periode tok ekstrajobb i en butikk for å ha penger til å reise til Hellas. Julen etter at de møtte hverandre dro hun til ham, og to ganger den vinteren kom han til henne. Begge satset alt på forholdet og brukte hver krone de hadde til overs på flybilletter.

Romantisk

Frieriet skjedde 27. juli 2018. Det skulle være total måne­formørkelse og de kjøpte med seg takeaway pizza, rødvin og satt klare på stranda.

– Marios tente små lys rundt oss. Synet av den røde månen på himmelen glemmer jeg aldri, og ved midnatt spurte Marios om vi skulle bade. Plutselig tok han en ring opp av vannet og spurte meg, på engelsk, om jeg ville gifte meg med han.

Begge ble advart og fortalt at «dette er umulig kjærlighet». Ida sier at hun møtte mye motstand i starten, og det gjorde Marios også, i Hellas. «Hun kommer til å knuse hjertet ditt og sende deg tilbake til Hellas». «Hun kommer til å få barn med deg og aldri la deg få se barnet».

– Men i likhet med min familie, så ble familien til Marios raskt glad i meg også. De så at vi var lykkelige sammen, og derfor støttet de avgjørelsen vår om å flytte til Norge.

I en periode sto likevel hindringene i kø, og de ble til stadighet minnet om at de ikke hadde valgt en enkel vei. Da de skulle gifte seg i Norge måtte de søke om godkjennelse først. Fordi han var albansk statsborger, måtte de reise til Albania sammen. Der måtte Ida vise seg frem til myndighetene for å bekrefte at hun var en ekte person, og de måtte søke om at Marios fikk lov til å gifte seg med akkurat henne.

– Vi hadde knapt med tid og reiseveien var lang, men vi kastet oss rundt og bestilte flybilletter. Over ti tusen kroner brukte vi på denne reisen, forteller hun.

Hvis du virkelig elsker, så gi ikke opp. Hvis du har funnet din store kjærlighet, så gå for den, råder Ida i dag.

Les også: Gunhild Stordalen: – Jeg bor alene og våkner opp lykkelig hver dag

Mamma Mia-bryllup

Paret giftet seg i fjor sammen, i det som i norsk målestokk var et stort bryllup med åtti gjester, men som i gresk målestokk var lite. Det var rene Mamma Mia-bryllupet og ikke ett øye var tørt da to unge og så tydelig bevegde unge mennesker ga hverandre sitt ja på en kritthvit strand. Ida var seks måneder gravid.

Bildene fra bryllupet ble vist på en av verdens største bryllups-Instagramkontoer. Historien om de to unge elskende ble sett av hundretusenvis.

I tiden etterpå, handlet dagene om Marios’ søknad om arbeids- og oppholdstil­latelse i Norge.

– Vi hadde en god følelse hele veien og tenkte aldri at vi kunne få avslag. Vi visste jo at vi gjorde dette av gode og riktige grunner og dermed oppfylte alle søknadskriteriene. På politistasjonen møtte vi alltid hyggelige mennesker, som ga oss troen på at alt skulle ordne seg, sier de to.

Oppholdstillatelsen kom 9. juli 2019 og Ida og Marios feiret med hele familien og kunne endelig senke skuldrene. Det ordnet seg til slutt. Dagen etterpå var Marios på jobb­intervju hos en gjenvinningsstasjon i Drammen og fikk jobb også. Der er han ennå og stortrives. Ved å gå på norskkurs og praktisere mye har han lært seg norsk i
rekordfart.

– Vi har vidt forskjellig bakgrunn, men Marios og jeg føler at vi utfyller hverandre. Han har lært meg å sette mer pris på det jeg har – i stedet for å hele tiden ønske noe mer. Vi spiser opp all maten vi
kjøper og kaster aldri klær, sko og utstyr. Det pakker vi ned og sender til familie og venner som trenger det i Hellas og Albania, sier Ida.

I det unge parets liv er det kommet en ny, liten sjef; Luca Matteo. Marios, som manglet mye som barn, er opptatt av at sønnen skal ha alt han trenger av leker, klær og utstyr. Det eneste foreldrene er litt uenige om, er temperaturen på soverommet til den lille.

– Vi prøver å tilpasse oss og skape vår egen familiekultur, og jeg må skryte av Marios og hans evne til å tilpasse seg. Allerede første vinter i Norge gikk han på ski.

– Hva tenker du at er viktigst å få formidlet til andre som forelsker seg i en person fra et annet land?

– Kjærligheten overvinner alt hvis den er sterk nok. Man må stå på og være villig til å virkelig kjempe for forholdet. Både avstandsforhold og flytting til et annet land er krev­ende for begge parter. Veien kan føles uutholdelig lang, men alt er verdt det til slutt hvis man virkelig har et ønske om å leve sammen.

Les også: Svanhild (87) trodde hun var allergisk – viste seg å være forelskelse

– Hvordan ser fremtiden ut?

– Vi gleder oss til tiden fremover. Etter hvert ønsker vi oss et større hjem hvor familien kan vokse. Vi ønsker oss helt klart flere barn, men først skal vi stoppe opp litt og nyte tiden med Luca og hverandre.