Dødelig pudder
Halvparten av alle rasdødsfall i Norge skjer i Troms
Ingen steder i Norge dør skikjørere oftere i fjellene enn i Troms. Skjønnheten og villskapen i majestetiske vinterfjell som stuper nærmest rett ned i betagende blå fjorder, har gjort Troms til selve «dødsfylket» i norsk natur.
Tragediene forplanter seg som ekko fra det ene året til det neste: Paradiset blir et hvitt helvete i løpet av sekunder. Gleden av å pløye silkemyk puddersnø i bratte fjellskråninger under en knallblå vårhimmel i Lyngen blir brått en kamp på liv og død.
Og døden vinner gjerne. Ingen steder i Norge dør flere folk i skred enn i gamle Troms fylke.
Godt utstyrt
Når status etter vårens skisesong gjøres opp, er tallene vanskelige å fatte. Ulykkesstatistikk og -historikk, advarsler fra lokalkjente og offisielle skredvarsler tilsier «ligg unna». Men særlig de vakre og dramatiske fjellene i Lyngen, bare en drøy times reise fra den arktiske metropolen Tromsø, er uimotståelige for mange skientusiaster på senvinteren. Fire av dem har mistet livet bare i år. Fire lik ble i løpet av en drøy uke spadd frem og fraktet ut av profesjonelle og frivillige i den norske redningstjenesten. Alle fire var utlendinger som hadde reist langt for å oppleve pudder-paradiset Lyngen. Alle var godt utstyrt og erfarne. De hadde skredsøkere, spader og sondestenger.
Men det var ikke nok til å unngå døden i skredet.
De siste ti årene har 71 personer omkommet skredulykker i norske fjell (inkludert Svalbard). Ikke alle har vært ute på ski, noen har kjørt snøskuter, et fåtall har vært til fots, to personer var anleggsarbeidere.
34 av disse mistet livet i Troms.
På toppen kommer alle som har sluppet med skrekken og lettere skader. I tillegg til dødsskredene, har skikjørere blitt tatt i tre ulike skred i Troms på tampen av vinteren i år.
Navnet skremmer ingen
Tidlig på ettermiddagen mandag den 19. mars i 2012 gikk raset som har tatt flest liv i Troms etter årtusenskiftet. Seks personer i et turfølge fra Mellom-Europa ble tatt av snøen høyt oppe i ved fjellet Sorbmegaisa, som er 1288 meter høyt. Fjellet ligger omkranset av høye fjelltopper i nærheten av Djupvik i Kåfjord kommune i Nord-Troms. Området er svært populært blant skiturister. Kronprins Haakon har flere ganger gått på ski i området.
Den samiske betydningen av fjellet Sorbmegaisa er «Fjellet der man lett kan forulykke».
Blant de fem som døde i 2012 var én fra Frankrike, de fire andre fra Sveits. Turistene hadde blitt fraktet inn til foten av fjellet med båt, og hadde tatt seg opp til rundt 1 100 meters høyde da raset ble utløst.
– Det er en nådeløs natur her, erkjenner ordfører Dan-Håvard Johnsen i Lyngen.
Verre enn i trafikken
Han har sine ord i behold. 10 av de 34 omkomne i Vi Menns Troms-oversikt har mistet livet i kommunens vakre fjell. Går vi så langt tilbake som til årtusenskiftet, har 17 mennesker mistet livet i skredrelaterte ulykker i fjellene i Lyngen kommune.
De populære og innbydende fjellene krever nesten årlig ett eller flere ofre.
De fire drepte fra uken da mars gikk over i april i år gjør 2022 til tidenes verste år i den fjellrike kommunen. I 2001 mistet tre personer livet i to ulykker. I tre av kommunens fjell – Russelvfjellet (794 meter), Fastdalstinden (1275 meter) og Kavringtinden (1289 meter) har det skjedd mer enn én dødsulykke.
– Dødstallene er nå verre enn de vi opplever trafikken, sier Lyngen-ordføreren.
Som hai for surfere
Et snøskred blir som når en surfer oppdager hai i vannet
rundt seg.
Årets største dødsskred overrasket selv lokalkjente eksperter. De ni franske skituristene som ble rammet av skredet med en bruddflate på nærmere 300 meter i Beretlia like ovenfor kommunesenteret Lyngseidet, gikk i et terreng som ikke er spesielt kjent for skred. Bare seks av dem kom fra det med livet i behold 7. april.
– Dette ble en forferdelig tragisk inngang på påsken. Det er en risiko med å gå i fjellet, og den risikoen resulterte i et tragisk utfall denne dagen, oppsummerte Lyngens ordfører Dan-Håvard Johnsen.
Men det er slett ikke bare i Lyngen det kan være risikabelt å ferdes på ski i Troms. Flere av de flotte toppene på Kvaløya rett vest for Tromsø virker magnetisk på dem som jakter flotte opplevelser i puddersnø. Dessverre har det endt med flere dødsfall de siste årene, også her.
Alle fjell kan være farlige
Én som har opplevd å bli tatt skred på Kvaløya, er Nicolai Schirmer (se undersak). Til alt hell overlevde mannen som lever av å kjøre på ski og formidle skiopplevelser ut til verden.
– Det er noe jeg ikke unner min verste fiende. Man kjenner seg helt maktesløs. Det er så mye krefter i snømassene. Jeg hadde heldigvis marginene på min side, sier den erfarne og rutinerte skikjøreren.
– Et snøskred blir som når en surfer oppdager hai i vannet rundt seg. Det gjør ikke opplevelsen noe større, det er bare kjipt, og noen ganger blir du rammet. Det er umulig å eliminere all fare – like lite som at livet alltid går på skinner, sier han.
– Alle fjell, både de med en helning over og under 30 grader, kan være farlige, selv om de ikke er så høye. Det er svært vanskelig å beregne akkurat hvor det kan gå et skred.
Schirmer har ingen problemer med å innrømme at skikjøring kan være risikofylt. Samtidig gir det stor glede og enorme naturopplevelser som fyller hele bevisstheten. Man beveger seg i utrolig vakre omgivelser, man er konsentrert, jobber med hode og kropp for å maksimere opplevelsen og er hundre prosent oppslukt av det man driver med.
Frivillige stiller opp
Når alarmen går, er det for det meste frivillige mannskaper som må rykke ut; kontoransatte, butikkarbeidere, fiskere eller bønder – som bruker sin tid på å redde folk som er blitt tatt av ras. Eller grave frem dem som ikke har klart seg.
En av disse frivillige er Daniel Larsen, leder av Lyngen Røde Kors Hjelpekorps.
Han var i fremste linje da de tre franske skikjørerne Patrick Cariat, Roger Porteau og André Vignot ble tatt av snømassene og omkom i Beretlia ved Lyngseidet torsdag 7. april. Som ved flere tidligere tilsvarende anledninger.
– For oss som har drevet med redningsarbeid i noen år, blir det som en jobb. Vi blir naturlig nok ikke så preget av følelser som for eksempel kamerater som må grave frem sine venner når de blir tatt av ras. Men det er klart; det blir aldri dagligdags å hente ut døde eller hardt skadde mennesker, sier Larsen til Vi Menn.
– Mange av dem som tas av ras i fjellene i Troms er utenlandske?
– Ja, det er et tankekors. Mange av dem er svært gode skikjørere, de er fjellvante og de har gode guider med seg. Jeg tror mye av årsaken til at de rammes så ofte, ligger i måten de går på tur på, sier Røde Kors-lederen.
Sørnorsk snø
– Vi som bor her oppe er mye flinkere til å gå med avstand. Selv om det alltid er risiko forbundet med å bevege seg i hellinger brattere enn 30 grader, er det er jo i slike hellinger man får en virkelig god skiopplevelse. Vi som er vant til forholdene kjører stort sett én og én. Da blir ikke alle tatt om noe skulle skje, og sjansen er dessuten mindre for å utløse skred. Vi ser at de utenlandske gruppene i stor grad går opp og kjører samlet ned. Da blir konsekvensene større hvis et skred blir utløst.
… de er vant til en helt annen type snø enn det man ofte finner i nordnorske kystfjell
– Hvorfor er det slik?
– Jeg tror det skyldes at de er vant til en helt annen type snø enn det man ofte finner i nordnorske kystfjell der det gjerne er vedvarende svake snølag i uke etter uke utover vinteren.
I alpelandene er det ikke slik, og det tror jeg mange av de utenlandske turistene ikke tenker over, selv om de er flinke skikjørere, sier Røde Kors-leder Daniel Larsen i Lyngen.
Truffet bakfra
All verdens erfaring hjelper lite når lunefulle snømasser
først løsner. Da er døden gjerne nærmere enn redningen.
Det vet Nicolai Schirmer fra Tromsø en del om.
Bør skiturister som trosser skredfare og advarsler betale redningsaksjonen dersom de blir tatt av skred?
I etterkant av de mange skredulykkene og dødsfallene i fjellet i Troms denne vinteren, har det ikke manglet på reaksjoner. Folk mener skituristene har seg selv å takke når de utsetter seg for dødsrisikoen helt frivillig – og at de derfor bør pålegges å betale for seg når det må igangsettes redningsaksjoner, for eksempel etter at det har gått skred.
Nicolai Schirmer er nokså uenig i dette. Og det er ikke helt overraskende.
Kalenderen viste november 2020 da den svært erfarne skikjøreren Nicolai Schirmer og en kamerat hadde dratt på besøk til en gammel kjenning – fjellet Skittentind ved Kattfjordeidet på Kvaløya utenfor Tromsø. Der skulle de kose seg nedover en renne i fjellet de hadde mange gode minner fra.
– Det var tidlig på sesongen, jeg kjørte kanskje litt for fort, i alle fall traff jeg en stein og mista skia. Akkurat da oppdaget jeg at jeg hadde løst ut et mindre skred rett bak meg, forteller Nicolai til Vi Menn.
Han ble truffet nesten rett bakfra og dratt om lag 300 meter nedover fjellsiden.
– Jeg prøvde å beskytte hodet slik at jeg ikke skulle treffe stein, og jeg prøvde så godt jeg kunne å klore meg fast i bakken. Heldigvis klarte jeg å stoppe før skredet bunnet ut, unngikk dermed å bli begravd. Det er noe jeg har jobbet med i flere år – å prøve å lande slik at jeg kan seile oppå skredet og ikke havne dypt nede i snømassene. Det gikk fint denne gangen, kameraten min fant meg fort, og alt endte godt den gangen, forteller Schirmer – som lever av å kjøre på ski gjennom å formidle turer og fine skiopplevelser på Instagram og YouTube.
– Jeg forstår at folk syns det er kjipt at andre dør. Men jeg skjønner ikke sinnet i kommentarfeltene, sier han.
– Å bruke som argument at folk selv setter seg i farlige situasjoner, er ikke holdbart. Det er det du foretar deg gjennom livet som skaper alt du bli utsatt for, enten du får lungekreft fordi du har røykt i årevis, eller kjører som en villmann i trafikken og blir hardt skadet. Ingen vil gå inn for at syke og skadde skal nektes behandling, heller ikke om de selv er ansvarlige for det som har skjedd, sier Schirmer.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 23 2022