Mannen mot strømmen
Håkon (93) flyttet ut av omsorgsbolig: – Jeg vil ha et fritt liv
Håkon (93) valgte å flytte fra omsorgsbolig til leid leilighet. Han kjøpte seg en båt og er nå på leting etter et hus.
Nordlandssolen står høyt på himmelen, og inne i Sørvika på Dønna i Helgeland, har en gammel mann satt seg til rette i sin nyinnkjøpte båt. Den har rød kalesje og heter Slapøygutten.
– Det føles som den har navnet etter meg, sier Håkon Strand og ler.
Han vokste opp på den bitte lille øya Slapøya femten minutters båttur unna og er en ekte Slapøy-gutt.
Håkon er blitt en «snakkis» i hjemkommunen den siste sommeren. Han er blitt mannen som går mot strømmen. Mens jevnaldrende flytter fra hjemmene sine og inn i aldersboliger med pleiere og hjelpere rundt seg, gjorde han det stikk motsatte.
Etter trekvart år i omsorgsbolig, og etter å ha mistet kona Marie, innså han at det bekvemme og beskyttede livet på Dønna omsorgssenter ble for passivt for ham.
– Jeg ble ulykkelig og tenkte mye på hva jeg ønsker å få ut av den tiden jeg har igjen. Å ha et fritt liv der jeg klarer meg selv er viktig for meg, sier han.
Mange tenker at han må være litt sprø som kjøpte båt i sin høye alder. Det merker han hver dag – for overalt hvor han går møter han bekymring over at han, som ikke lenger er på sitt aller sprekeste, drar ut på sjøen alene.
– Men jeg har vokst opp med båtlivet og havet og vet bedre enn de fleste hvordan man håndterer en farkost på havet, sier Håkon. Punkt en, så har han alltid på seg redningsvest, og punkt to, så drar han ikke på sjøen i dårlig vær.
Sønnen Tommy har også sagt at han ikke er så begeistret for farens båtprosjekt, men han innså raskt at det ikke nytter å si noe; Håkon gjør som han vil og er ustoppelig. Men han har sagt at gamlingen må sørge for at de alltid er to i båten. Det er ikke alltid faren hører på akkurat det.
– Jeg er nok en litt ulydig pappa, ler han.
Alle måtte hjelpe til
Vi blir med hjem til Håkon for å snakke om livet han har levd, og det er som et eventyr. Som liten gutt, en av to tvillingbrødre, ble han satt igjen hos besteforeldrene på gården de drev på Slapøya, en øy som den gangen hadde 100 innbyggere. Foreldrene flyttet med tvillingbroren til Sandnessjøen.
– På øya var det mye folk i få hus, ingen hadde råd til stor boltreplass. Men det var et kjempebra sted å vokse opp. Fra jeg var liten måtte jeg hjelpe til med det jeg kunne. Alle mann skulle i arbeid, alle måtte hjelpe til. Slik var det den gangen, og det falt ikke noen inn å klage, forteller han.
Besteforeldrene drev butikk, postkontor og skipsekspedisjon på øya, og på den måten bidro de til at innbyggerne ikke trengte å reise langt for å få tak i det mest nødvendige. I tillegg drev
de med selvberging, og de manglet ingen ting, slik Håkon ser det.
– Vi hadde ku, sau, gris og høns og dyrket litt grønnsaker. I min barndom hadde vi ikke elektrisitet, og vi hentet vann i brønnen. Tungvint, tenker vi nå, men det tenkte ingen på da, minnes han.
Sett med urbane øyne levde han et eksotisk liv. Han rodde for å komme seg til andre steder. Det som i dag er en kort fergetur unna, tok timevis.
Les også: «Bare send meg videre», sa Trine Lise til fostermoren. Det Ragnhild svarte, endret alt
Hadde prøvetid
– På Slapøya var det 14–15 barn, og vi vokste opp og ble tenåringer sammen. Det var idyllisk og fredelig; alle hjalp hverandre og mobbing eksisterte ikke. Da jeg ble gammel nok til å ro på havet alene, søkte jeg mot Vandve, og der møtte jeg Marie.
Han rodde flere mil for å være sammen med henne, og det tok flere timer før han var fremme. Marie Johnsen var ti år yngre enn ham, og hun var 18 år da de ble kjent og forelsket seg i 1957. Dette skjedde i tiåret da strømmen endelig kom til øya og gjorde tilværelsen lettere for alle.
– Marie og jeg ble enige om å bli ordentlig kjent med hverandre før vi giftet oss. Vi ville vite at vi passet sammen og brukte god tid på å være bare kjærester. Prøvetiden vi bestemte oss
for å ha var viktig for oss. Da hun var 21 år og jeg 31, giftet vi oss i Bodø domkirke nyttårsaften 1960. Da følte vi at vi virkelig kjente hverandre, forteller Håkon.
Han smiler da han tenker tilbake. Han har så mange gode minner fra dagene, ukene, månedene og alle årene med kona. De fikk over 60 år sammen, og det var gode år.
– Vi var enige om å være uenige og hadde diskusjoner, men krangle gjorde vi ikke. Det er viktig å kunne ha sitt eget syn på ting, også i et samliv. Jeg tror vi fikk det så fint sammen fordi vi var godt forberedt da vi sa ja foran presten.
Flyttet mye
I to år drev de slektsgården på Slapøya. Men den var ikke til å leve av, og paret flyttet til Bodø. Der jobbet Marie på et vaskeri, mens Håkon var vaktmester på en restaurant og lagerarbeider i en butikk. Leilighet fulgte med jobben.
– Marie vokste opp i en stor søskenflokk og kom også fra gård. Hun var veldig arbeidsom og dyktig, og ville være i arbeid, skryter ektemannen. Han har bare fine ord å si om kona.
Håkon forteller at de fikk sønnen Tommy i 1968, og like etter flyttet de til Stavanger. Han utdannet seg etter hvert til hjelpepleier innen psykiatri, og de flyttet en del – men hele tiden var livet bra. De bodde noen år i Kristiansand og dro deretter tilbake til Bodø, der de bodde helt til Marie ble så demenssyk at legen bestemte at Håkon ikke lenger kunne ta vare på henne alene.
Vi gjør et hopp i tid, til den perioden i livet som ble veldig tung for dem begge.
Håkon blir myk i stemmen når han snakker om kona. Marie, som begynte å bli glemsk og ikke fant igjen tingene sine, men som ellers var åndsfrisk. Han forsto at hun kanskje begynte å få demens.
Håkon ringte rundt til professorer og leger i håp om å få hjelp til å stagge sykdommen, men det fantes ingen medisiner som kunne endre på situasjonen.
Les også: NRK-Idas ukjente side: – Det kan nok overraske noen
Flyttet til sykehjem
– Marie hadde vært syk en tid da fastlegen tydelig sa at Marie måtte på sykehjem ganske raskt. Det er snart tre år siden vi fikk beskjeden som endret alt. I ukene som fulgte forsøkte jeg å få sykehjemsplass for oss to sammen i hjemkommunen Bodø, men det var umulig. Det endte med at jeg kontaktet vår oppvekstkommune Dønna, og de sa at vi var velkommen til å søke om plass, sier 93-åringen.
Han ville være sammen med sin Marie og være der for henne, såpass mente han at han skyldte henne som takk for det gode livet hun hadde gitt ham. Så da de fikk plassen de bad om, flyttet de til sykehjemmet på Glein på Dønna.
– Det var til god hjelp at jeg hadde erfaring som pleier. Selv ble hun psykisk plaget av å vite hvilken vei det bar. Men hun glemte aldri meg, skyter han inn.
De kom hjem til Helgeland, og det kjentes riktig og godt.
– Det var et fantastisk sted å være. Jeg har selv erfaring som bestyrer for aldersboliger og kan si at sykehjemmet og omsorgsboligene på Dønna er blant de beste. Der kan pleierne sitt fag; det er et flott tilbud til gamle og syke, det er som et hjem. Jeg ble oppvartet og tatt vare på, jeg også, sier Håkon.
Fant ikke ro
Han forteller at Marie det siste halvåret var så dårlig at hun bodde på en demensavdeling. Selv bodde han i omsorgsbolig.
– Hun døde 23. mars, og selv om jeg var forberedt, var det et sjokk. Jeg fant ikke ro fordi jeg følte at hun var med meg hele tiden. Alle tankene gjorde at jeg ikke klarte å bli boende i aldersboligen jeg var så heldig å ha. Etter hvert innså jeg at jeg måtte ut, forklarer Håkon.
Han fant en leilighet han fikk leie noen kilometer unna og flyttet for seg selv. 93 år gammel tok han et valg som få andre på hans alder tar. Han kjøpte seg en båt.
– Å miste en livsledsager er tøft. Min erfaring er at det heller ikke blir lettere med tiden. Jeg innså at jeg måtte stable på bena mitt eget liv som enslig. Før Marie ble syk, var vi flinke til å finne på ting. Vi var på ferieturer til hennes hjemsted, øya Vandve, og hadde campingvogn og dro hit og dit. Å kjøpe båt ga meg livsgnist.
Håkon sier at han hver dag siden konas død har vært på graven hennes. Vi blir med dit, til Nordvik kirke hvor hun ligger begravet. Han rusler rolig bort til vannkranen, fyller en kanne og går bort til hennes gravsted. Der skal han også en dag ligge, ved siden av henne, der han hører hjemme.
– Vi var gode venner hele livet. Jeg holdt henne i hånden de siste tolv timene hun levde, og det er det sterkeste jeg har opplevd, sier han plutselig med sorg i blikket.
Blir beundret
På Dønna, der Håkon nå bor, snakkes han om med respekt og beundring. Han er blitt 93-åringen som flyttet ut av aldersboligen og som offensivt har tatt tak i drømmene sine.
Folk ser ham kjøre omkring i bilen han eier og hører at han planlegger å kjøpe et hus «ute i øyan». Selv ler han da vi sier hva som sies i bygda.
– På Dønna omsorgssenter forsto de valget mitt. ‘Her er døren åpen for deg når som helst om du ombestemmer deg’, sa de. Jeg er ikke redd for ikke å få plass den dagen jeg er klar for det. Sånn sett er jeg privilegert, sier han.
Da han flyttet til egen leilighet, kunne han tusle på egen hånd ned til småbåthavnen. Nå kan han gå dit og ta vare på og se etter Slapøygutten, den lille lystbåten hans som gir så stor glede.
– Planen er å kjøpe et hus på Vandve som jeg kan bo i i sommerhalvåret, sier Håkon og smiler.
