Johnny Haglund i hinduistenes utkant
Rottetempelet
25 000 rotter, minst. Og alle besøkende må gå barbent. Piler en rotte over føttene dine, blir det sett på som hell og lykke. Enda bedre blirt det hvis du deler et måltid med en liten gnager. Rottetempelet i ørkenen i India byr på en særegen form for harmoni.
De store gnagerne piler mellom nakne føtter og fargerike pilegrimer. I full fart over flislagte gulv som enkelte steder er dekket av rottemøkk og matrester.
Fra små hull i vegger og gulv tyter det ut rotter. I krokene flokker de seg sammen i klynger. Det er i krokene de finner mat og drikke. Og mer næring kommer. Stadig vekk.
Horder av hinduer kommer for å tilbe de små dyrene. Hordene bringer med seg både mat, melk og beundring.
Rottetempelet i Rajasthan har sine helt spesielle sider. Og helseproblemer. Om enn ikke akkurat slike Mattilsynet ville slått ned på først.
Rotte-kyss
Når man blir gjort så til de grader stas på, er det ikke til å undres over at man blir nokså avslappet overfor fremmede. Disse rottene skiller seg ikke ut i så måte. Redde for mennesker er de over hode ikke. Du kan gå helt inntil dem. Om du vil det. Og det er det mange som vil. Folk bøyer seg ned for å klappe − og tilbe dem!
Jeg klapper dem ikke, men jeg bøyer med ned, setter meg på huk for å ta bilder. Ved to anledninger krabber en rotte opp buksebenet mitt. På innsiden. Mellom plagg og hud. Men heldigvis, rotta bare hopper ut igjen i det jeg reiser meg opp. En tempelassistent kommer bort og smiler beroligende. For dette betyr visstnok hell og lykke når ei rotte krysser dine nakne føtter. At den klatrer litt opp beinet ditt, er enda bedre. Dessuten, bedyrer han: − De biter aldri.
Tempelassistenten legger lystig til at rottene er smarte, de forstår at ingen her vil dem vondt.
− Du kan til og med tråkke på ei rotte, den vil ikke bite, hevder han, men advarer:
− Trå likevel forsiktig. For dreper du en rotte, må du erstatte den med en rottestatue i rent sølv eller gull.
25 000 – minst
Rottetempelet heter offisielt Karni Mata tempelet. Her hylles den svarte rotta, og det finnes mer enn 25 000 av dem her.
Beskytter rottene
Rottene må vernes mot rovfugler,
I tempelet arbeider og bor flere hjelpere. De holder tempelet rent og fjerner døde rotter, samtidig som de fôrer de levende med melk, vann og mat. Fete gnagere kan fort bli byttedyr for rovfugl. Derfor har de ansatte ved tempelet dekket hele den ytre bakgården av tempelet med nett, slik at fugler ikke kan angripe fra oven.
Men rottene får også mye føde fra de besøkende. Og kosten er kanskje ikke den beste gnagermaten, for rottene sliter visstnok med både diabetes, magetrøbbel og andre kostholdsrelaterte plager.
Med jevne mellomrom herjer pest blant rottene, noe som kan halvere bestanden. Men den vokser seg stor igjen i løpet av kort tid.
Men om dyrene er hellige, kan jeg ikke unngå å se Rottetempelet ut ifra fra mitt ståsted som nordmann. Da virker det hele kanskje ikke så idyllisk. Vi nordmenn er jo også oppvokst i et land som også har rotter, men de er sjelden synlige. Og når vi ser dem, tenker vi kloakk og søppel og skadedyr − og legger ut gift.
Rottemøkk, levende rotter, døde rotter, syke rotter, 50 varmegrader – minst – og selvsagt denne gjennomtrengende lukten er ikke tilpasset folk fra min del av verden. Særlig blir dette påtrengende når jeg besøker kjøkkenet. For ja, de serverer mat her. Og folk sitter på gulvet og spiser. Veldig hyggelige, blide karer koser seg med maten. De og gnagerne. For rotta er i deres øyne ikke en smittebærer eller et ekkelt kryp. Snarere tvert imot.
− Rottespytt har en helbredende effekt, samtidig som det å spise mat som har blitt tygget på av en rotte, er en velsignelse, hevder Velas, en besøkende hindu. En rotte sitter oppi tallerkenen hans. Rotta spiser. Og Velas spiser. De deler porsjon.
De biter aldri.
Og på kjøkkenet, der sitter kokken og ruller chapati. Mens en svær rotte uredd sitter ved siden av og forsyner seg av deigen.
Men for all del, dette tempelet ble ikke bygget for meg eller for nordmenn. Dette er for troende hinduer. Jeg er takknemlig for at jeg får lov til å gå her. For uansett hvor ubehagelig det kan være; Karni Mata tempelet i Rajasthan, er fantastisk annerledes og selvsagt unikt i verdenssammenheng.
Vakkert i 150 år
Rottetempelet slik det er nå, ble bygget tidlig på 1900-tallet. Men tempelet har eksistert i mer enn 600 år. Hele tidne har det vært plassert i samme område, ifølge de som jobber her.
Historien til Karni Mata-tempelet forklarer hvorfor troende reiser langt og lenge for å komme hit og møte de hellige rottene. Men om historien belyser noe, finnes det selvsagt flere versjoner rundt hvordan det hele oppsto. Karni Mata, en mystisk matriark fra 1300-tallet, som visstnok ble 150 år gammel og holdt seg like vakker og ung hele veien, er sentral i alle varianter av historien .
Den kanskje mest populære versjonen forteller at en av hennes stesønner fra Charan-kasten, en gutt ved navn Laxman, druknet i innsjøen Kapil Sarovar. Da Karni Mata, som visstnok selv var en reinkarnasjon av gudinnen Durga, fikk høre om dette, tok hun kontakt med dødsguden Yama.
De tilhører Charan-kasten, og kommer til å bli rotter når de dør.
I hinduismen markerer døden slutten på et kapittel og begynnelsen på et neste kapittel. Men dødsguden Yama nektet i begynnelsen å gjenopplive hennes stesønn. Karni Mata foreslo derfor at menn tilhørende Charan-kasten skulle gjenfødes som rotter i hennes tempel. Når de så døde på ny som rotter, skulle de bli gjenfødt som Karni Matas etterkommere – kalt Depavats familie.
Dette gikk dødsguden med på.
Samtlige rotter i tempelet skal med andre ord ha vært mennesker i sitt forrige liv, og vil bli det igjen i sine neste liv.
Men det er likevel litt forskjell på disse reinkarnerte rottene, orienterer tempelassistenten:
− De med best karma lever i den innerste delen av tempelet. De med litt dårligere karma lever i den ytterste delen. De med dårligst karma lever på utsiden av tempelet ved toalettene.
Og her blir de.
− Rottene forlater aldri sitt område, hevder tempelmannen.
Helserisiko
Skulle man havne i diskusjon med folk fra ulike religioner om rotters samfunnsfunksjon, finner du nok rottetilbederne i Karni Mata-tempelet alene på utsiden av gjengen. For resten − uansett hva man tror på − er det opplest og vedtatt at rotter kan være smittebærere av diverse ufyselige sykdommer. Byllepest, musepest, flekktyfus, rottebittfeber. Og sikkert mange andre sykdommer med rare navn. Men ikke her. I hvert fall ikke hvis jeg skal tro hva jeg blir fortalt.
− Det har aldri vært påvist et eneste tilfelle av smittsom sykdom fra rotte til menneske i dette tempelet, forfekter Shivan, en av tempelmedhjelperne, stolt.
Han kaller det guddommelig magi, og ikke minst et bevis på at legenden om Karni Mata er sann. Deretter peker han på en gruppe fargerike mennesker i tempelet.
− De tilhører Charan-kasten, og kommer til å bli rotter når de dør. Og det er jo herlig, for her oppfattes en slik uttalelse som et vakkert kompliment. Men sier du det samme om en gruppe mennesker i Norge, blir det sett på som grov sjikane.
Den største erkjente helserisikoen i og rundt Karni Mata-tempelet er det faktisk rottene som er utsatt for. For forspiste rotter blir servert så mye mat og søtsaker, at sykdommer som diabetes er blitt et problem.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 32 2022
Denne saken ble første gang publisert 29/06 2022.
