HØYRE-POLITIKER OM MOBBINGEN:
Mens de ande spilte fotball, spilte Haagen saksofon og cello. I friminuttene ble han mobbet på det groveste
– Jeg ble et lett bytte for en utagerende og grenseløs guttegjeng, sier Haagen Severin Nilson Poppe. Nå vil han bruke sine erfaringer med mobbing til å endre samfunnet.
– Jeg gleder meg til vi kommer tilbake til normalen. Da har jeg bestemt meg for å invitere vennene mine på bryggefest i Arendal. Jeg ser allerede for meg hvordan invitasjonen skal se ut.
Det sier den unge Høyre-politikeren og arendalitten, Haagen Severin Nilson Poppe (25).
Han er i ferd med å avslutte jusstudier i Oslo, og har ved siden av studiene vært bystyremedlem og leder i kontrollutvalget i Arendal kommune de siste årene.
I tillegg er han vararepresentant for Agder i Stortinget. Med andre ord en mann som når de målene han setter seg i livet.
Det lyser i de blå øynene hans når han snakker om en fremtid uten pandemi og sosiale begrensninger.
Les også: Alle trodde Nils var dum. I voksen alder viste han at de tok grundig feil
Vonde minner
Haagen har ikke alltid gledet seg over sosiale sammenkomster, eller invitert venner på fest. I mange år feiret han ikke bursdagen sin overhodet.
I sin første tale på Høyres landsmøte i 2014 valgte Haagen å fortelle historien sin, en historie om hvorfor barn og unges psykiske helse og skoletilbud står hans hjerte nær.
På midten av 2000-tallet var ikke alt som det skulle være for Haagen. Han husker ikke omfanget av mobbingen, men kan gjenkalle enkeltepisoder.
Hvordan en guttegjeng plaget han på vei hjem fra skolen.
At han gjemte seg i buskene, eller kom hjem til moren både blodig og skitten fordi han hadde blitt banket opp.
Eller de utallige friminuttene han låste seg inne i klasserommet for å få fred fra den samme gjengen.
– Det opplevdes utrolig ydmykende
Èn episode husker den nå 25 år gamle mannen spesielt godt.
Han hadde glemt å låse døren til klasserommet, og gjengen som mobbet han kom seg inn.
De bar ham ut i skolegården mens han klamret seg fast i stolen han satt på. Med resten av trinnet som leende og pekende tilskuere, kastet de ham opp i en fontene som de allerede hadde urinert i. Der dynket de ham.
Ingen grep inn for å stoppe det som skjedde, og da mobbe-episoden var over sto han alene igjen uten støtte fra noen.
– Det opplevdes utrolig ydmykende. Jeg har alltid hatt et oppfarende temperament, og det var en guttegjeng som syntes at det var morsomt å tirre meg opp. Så de utsatte meg for forskjellige ydmykelser for moro skyld, forteller han.
Guttegjengen kunne for eksempel sperre veien for han og sørge for at han måtte gå lange omveier for å komme seg hjem.
– I stedet for å bare snu og gå vekk fra dem ble jeg redd, frustrert og sint, og begynte å gråte. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det ga dem akkurat det de ville ha, forteller Haagen.
En annerledes gutt
Tiden på barneskolen, før mobbingen begynte, beskriver han som fin. Haagen var en
utadvent, men litt annerledes gutt.
Han var skoleflink, spilte saksofon og cello. De andre guttene spilte fotball. Han likte godt å stå på scenen og opptre, og hadde god selvtillit.
Kanskje litt for god selvtillit i forhold til hva den sørlandske janteloven tillot.
– Moren min har alltid støttet og oppfordret meg til å gå mine egne veier, og derfor var jeg ikke så opptatt av å ha de samme interessene som de andre guttene. Det gjorde at jeg fikk både gutte- og jentevenner på barneskolen, forteller han.
Men noe endret seg de siste barneskoleårene. Vennen trakk seg unna uten at han skjønte helt hvorfor, og det gjorde at Haagen sto i en ganske sårbar posisjon da han begynte på ungdomsskolen.
– Jeg hadde ingen å være sammen med i skoletiden. I tillegg var jeg lavere enn de andre guttene fordi jeg var sent ute med puberteten. Det gjorde at jeg ble oppfattet som feminin, så folk trodde at jeg var homofil. Noe jeg ikke er, men det nyttet ikke å si noe. Jeg ble et lett bytte for en utagerende og grenseløs guttegjeng, forklarer arendalitten.
Selvmordstanker
Haagen var ikke alene om å bli utsatt for guttegjengens mobbing. Andre gutter og jenter fikk også unngjelde, uten at det hjalp han stort der og da.
Hver dag grudde den unge gutten seg til ensomheten og plagingen på skolen.
Når læreren spurte hvordan det gikk med ham svarte Haagen: «Det går greit.» Men det gikk ikke greit. Han tenkte ofte på å ta livet sitt fordi det var så vanskelig å leve.
– Det var tungt å både være redd for de store guttene og samtidig stå helt alene uten noen form for beskyttelse fra venner, sier Haagen.
Han husker at han ofte gråt seg i søvn og tenkte på Tromøybrua, et landemerke i Arendal hvor mange gjennom årene dessverre har tatt livet litt.
– I dag jobber jeg politisk med å få en sikring på den brua så ingen kan hoppe fra den, forteller han.
Les også(+): Datteren min kuttet kontakten med meg, selv om alt var pappaens skyld
Et spesielt bånd
Den eneste som visste mye om hvordan den ulykkelige ungdomsskoleeleven hadde det, var moren.
Hun var hjemmeværende i oppveksten hans mens faren var på sjøen. Haagen og moren har alltid hatt et helt spesielt bånd.
– Pappa var kaptein og mye fraværende, og han visste
ingenting av hva jeg gikk igjennom. Han ble veldig overrasket da jeg endelig
fortalte om hvordan jeg hadde hatt det, forteller Haagen.
Moren var alltid hjemme og tok sønnen i mot, det var nok en redning.
Hun trøstet ham og kjørte han i lange perioder til og fra skolen for å unngå alt som skjedde på skoleveien.
– Hun har alltid vært veldig omsorgsfull, også mot andre mennesker i en vanskelig livssituasjon, forteller Haagen videre.
Sceneskrekk
Mobbingen varte i tre–fire år, og det var først da guttegjengen sluttet ved skolen i niende trinn at Haagens liv endret seg.
I disse mørke årene mistet han mye av selvtilliten sin, og han som tidligere hadde elsket oppmerksomheten han fikk på scenen ble engstelig for å opptre.
Heldigvis hadde han en musikklærer, som forsto hvordan hun skulle håndtere sceneskrekken til unge Haagen.
– I stedet for å fortelle meg lang tid i forveien når jeg skulle ha konserter, satte hun dem opp og ga meg beskjed først to-tre uker i forveien, forteller han.
Det gjorde at han ikke rakk rakk å grue seeg over så lang tid, og det ga også tenåringen en sterk motivasjon til å forberede seg.
– Det gikk alltid bra når jeg først kom meg på scenen, og mestringen ga meg en sårt tiltrengt selvtillit. Jeg tror at mestringen jeg opplevde gjennom musikken i stor grad var det jeg trengte for å komme meg igjennom de vanskelige årene, forteller han videre.
Tro på fremtiden
Haagen tenker at det å ha minst èn arena hvor man er trygg og opplever mestring er helt avgjørende for en god barndom.
Og at det antagelig var det mange av de som mobbet ham manglet.
– Jeg tror det er en hårfin balanse mellom hvem det er som blir mobbet og hvem som blir mobbere. De som mobber føler kanskje også på en annerledeshet og et utenforskap. Det å plage andre blir en måte å håndtere det på, sier han.
På et tidspunkt slipper han også inn i varmen hos vennene sine igjen, og den siste tiden på ungdomsskolen gir ham en større tro på fremtiden.
– Det var en dynamikk, som endelig opphørte da guttegjengen og terroren forsvant. Jeg slapp å holde meg unna alle andre i redsel for hva jeg ville bli utsatt for, og dermed var det lettere å få kontakt med folk igjen, forteller han.
Haagen mener at han i stor grad var med på å ekskludere seg selv fra resten av klassen som et ledd i å beskytte seg selv.
– Endelig fikk jeg mulighet til å vise at jeg er en grei fyr å være sammen med, sier han.
Møtte flere likesinnede
Han kan i dag se, etter selvransakelse og større modning, at han kanskje var i overkant skrytete og tok for mye plass som barn.
Uten at det rettferdiggjør mobbingen eller at han tar på seg skylden.
Med årene ble det lettere å tone ned de sidene og se seg selv med andres øyne. Han har et greit forhold til vennene fra den tiden nå, selv om kontakten kun er sporadisk.
Det var først på videregående skole at han traff og blir kjent med de vennene han har i dag.
– Jeg møtte flere likesinnede, og det var i større grad lov til å være flink på skolen på videregående, sier han.
På den samme tiden ble han aktiv i Unge Høyre, der han
hadde vært medlem siden 12–13 års alderen.
– Begge disse hendelsene ga meg påfyll, nye vennskap og optimisme, og livet mitt ble veldig mye bedre. Jeg lærte å akseptere og like meg selv igjen, fortsetter han.
Tilbake til Sørlandet
Etter videregående skole tar Haagen fatt på jusstudier i Oslo, og er nå i ferd med å avslutte studiene. Dette har tatt noe lengre tid enn planlagt fordi han ble satt ut av spill av kyssesyken en god stund.
– Etter noen i år i Oslo har jeg bestemt meg for å flytte permanent tilbake til Arendal, sier Haagen.
I flere år har den unge politikeren pendlet mellom Sørlandet og hovedstaden på grunn av studier og politiske verv i Arendal. Det har ikke vært optimalt.
Da pandemien kom i 2020 bestemte han seg for at det var en bedre løsning å bo hjemme hos foreldrene i stedet for isolert i en liten leilighet i Oslo.
– Det angrer jeg ikke på. Jeg er veldig patriotisk, og brenner for lokalpolitikken, forteller han.
Til tross for en tøff ungdomstid har det endt godt for 25-åringen. Dette mener Haagen kan forklares med enkelte iboende egenskaper han har.
– Jeg er veldig stolt og sta, og jeg har en indre driv til å få til det jeg involverer meg i. Det betyr mye for meg å lykkes i livet, og selv om det også kan være en ulempe, så er det en sterk drivkraft. Årene med mobbing gjør at jeg ønsker endringer innen skole og innen psykisk helsetilbud for unge, og da må jeg jobbe politisk for å få til det, sier han.
Bærer ikke nag
Haagen forklarer at han har tilgitt vennene fra barneskolen, som utestengte ham i den sårbare perioden. Han skjønner at det ikke var vondt ment, og at de vokste fra hverandre.
Han har også hatt en lang prat med læreren sin, en lærer Haagen alltid har hatt respekt for og tiltro til. Læreren ble sjokkert over å høre hvor ille han hadde hatt det disse årene på skolen.
Men han har brukt lengre tid på å legge bak seg alle de ydmykende og voldelige episodene med guttegjengen.
– Bærer jeg nag i dag? Nei, jeg gjør nok ikke det. Jeg har i stor grad lagt det vonde bak meg, men det er ingen tvil om at hendelsene preger meg, sier han.
Når det kommer til politikk og jobb fungerer han bra, men på det private plan er 25-åringen veldig redd for å bli sosialt avvist.
– Det har gjort at jeg har gått glipp av mange vennskap opp igjennom årene. De vennene jeg har i dag er venner som aksepterer at jeg veldig sjeldent tar initiativ til å finne på noe. De må finne på ting med meg. Jeg har for eksempel i mange år latt være å feire bursdagen min, fordi jeg har vært redd for at ingen vil komme, beskriver han.
Les også: Derfor vil Öde Nerdrum bli borte fra rampelyset
Ser lyst på fremtiden
Men i fjor inviterte han sine nærmeste venner i bursdag. Pandemien gjorde det lettere å begrense antallet.
Det ga mersmak siden han egentlig er veldig glad i å stelle i stand til fest og gjøre det hyggelig for gjestene sine.
– Jeg ser lyst på tiden fremover. Jeg håper på å finne meg en god jobb innen juss i Arendal, og ønsker å fortsette innen politikken. Ved siden av har jeg musikken, som betyr veldig mye for meg. Om ti år håper jeg at jeg har en familie, og om alt går skeis og ingenting går som jeg vil, så satser jeg på å bli operasanger når jeg runder 40 år, sier han og smiler.
