GINA ER 101 år
Gina (101) må fornye sertifikatet hvert år: – I 20 år har jeg svart på de samme spørsmålene. Jeg kan de på rams og synes det er noe tull
Den spreke 101-åringen mistet begge foreldrene og den eldste broren som barn. Nå har hun fire barn, ti barnebarn, tjuefire oldebarn, syv tippoldebarn og én bil.
Vegen på Austrheim utenfor Bergen går rett frem. Lenge. Deretter kommer en krapp sving, og veien minner nærmest om starten på en rallyløype der den fortsetter opp en bakke.
På toppen av bakken bor 101 år gamle Gina Austrheim. Alene i sitt eget hus. Hun åpner inngangsdøren og myser ut i det skarpe dagslyset.
– Jeg har ikke sminket meg i dag, men velkommen skal du være.
Foreldreløs 15-åring
Livet har ikke alltid vært like lett for Gina. Hun tidlig fikk kjenne på livets ubarmhjertighet.
–Vi var åtte søsken. Jeg var yngst. Den eldste broren min døde tidlig. Han var sjømann og gikk i land i Sør-Amerika, siden så vi ham aldri mer. Det var mange «røvere» der borte, sier hun.
Far til Gina var også sjømann. Han var fyrbøter og døde bare 50 år gammel.
– Han visste hele tiden at han ikke kom til å bli gammel fordi han arbeidet i osen av kull, sier Gina nøkternt.
Men at moren skulle dø så tidlig, var det ingen som hadde forventet.
– Da moren min fikk sykdommen ros, som ikke er en dødelig sykdom, lot legen være å sende henne til sykehus. I stedet ga han meg en salve jeg skulle smøre henne med, men dessverre døde hun, sier Gina, som var i starten av livet og foreldreløs.
Hardt arbeid gjennom livet
Selv om Gina og familien bodde på et småbruk og var så å si selvhjulpne, måtte Gina begynne i arbeid allerede som 14-åring. Hun hadde ikke noe valg.
– Far var død og min mor var syk på den tiden. Jeg måtte bidra slik at vi kunne klare oss. De eldste søsknene mine hadde flyttet hjemmefra. Tilbake var en eldre bror, en søster og meg.
Valget av arbeidsplass var enkel. En ny sardinfabrikk hadde nylig åpnet, og de hadde bruk for ung arbeidskraft. Lønnen var 30 øre timen. Gina forteller at hun aldri hadde noe ønske om å arbeide på en fabrikk.
– Min far var veldig opptatt av at alle barna skulle få en utdannelse. Han hadde til og med skrevet i testamentet at om gården ble overtatt eller solgt, skulle en del av summen settes av til utdanning for oss ungene. Men dessverre viste det seg at testamentet ikke var gyldig.
Ung under krigen
Da Gina var 19 år, startet 2. verdenskrig, og sardinfabrikken ble stengt. Gina bestemte seg for at hun aldri mer skulle arbeide på en fabrikk.
– Drømmen min var å bli sykepleier, men den drømmen ble aldri til virkelighet. Det fantes ikke penger nok til utdanning.
Hun forteller at de klarte seg godt under krigen fordi de hadde dyr som ga dem kjøtt, egg og melk, og åker som ga grønnsaker.
– Det var folk som hadde det verre enn oss. Kostholdet var ensidig, med sild og potet, men vi klarte oss.
Å være ung innebærer ofte både dansing og kjæresteri. Men Gina var ikke så glad i dans på lokalet.
– Vi ungdommer hadde et godt samhold. Mange gikk på dans, men jeg syntes ikke om det. Det var for mange fulle gutter, sier hun og ler.
– Derimot satt vi oppi lynghaugene på søndagene med en sveivegrammofon og spilte plater. Det likte jeg godt.
Les også: (+) Knut fant bestemors hemmeligheter på loftet: – Hun ville hatet denne boka
Gift med nabogutten
Gina giftet seg rett etter krigen og fikk navnet Austrheim. Da var hun 26 år.
– Jeg hadde ikke hatt noen kjærester tidligere, så jeg forsto ikke helt hva nabogutten Martin holdt på med da han til stadighet dukket opp etter arbeidstid utenfor meieriet hvor jeg arbeidet. Han slo følge langs hjemveien, og jeg tror naboene hadde trukket sine konklusjoner lenge før meg.
Gina ler godt og bedyrer at hun i grunnen ikke var så interessert i denne nabogutten.
– For å si det slik, så var vel han den siste jeg kunne tenkt meg å gifte meg med.
Men like etter krigen ble de begge elever ved ungdomsskolen på Frekhaug. I løpet av skoletiden endret mye seg.
– Jeg fikk øynene opp for denne mannen, og fra da av og til dags dato har det bare vært Martin i mitt liv. Dessverre døde han bare 71 år gammel, sier Gina, som nå har vært enke i 32 år.
Sertifikat og bil
Gina og mannen fikk fire unger sammen. Hun arbeidet både på butikken og i bakeriet samtidig som hun hadde ansvaret for de fire små.
– Jeg har alltid likt å arbeide, så da de spurte om jeg ville jobbe på bakeriet, var jeg ikke sen om å si ja. Jeg har i grunnen alltid vært et ja-menneske.
Da Gina var ung, var det ikke vanlig for jenter å ta sertifikat. Først da hun var 48 år fikk hun «lappen».
– Da jeg arbeidet på bakeriet, måtte vi innimellom kjøre ut bakervarer. I starten satt jeg på passasjersiden, men etter kort tid fikk jeg lære å kjøre varebilen med rattgir. Ja, det hendte at jeg måtte kjøre alene også, selv før jeg fikk sertifikat, sier hun og ler.
– Det var ikke politikontroller den gang.
Årlig sjekk
Etter at Gina fylte 80 år, har hun måttet fornye sertifikatet hvert år.
– I 20 år har jeg svart på de samme spørsmålene. Jeg kan de på rams og synes det er noe tull at jeg må gjennom dette hvert år. Jeg har aldri vært i noen former for uhell med bil og har aldri fått en eneste bot. Jeg har vist sertifikatet i politikontroll én eneste gang i alle disse årene. Da hadde politiet problemer med å åpne sertifikatet. Det hadde aldri vært åpnet før.
Gina forteller at hun har sagt opp kaskoen sin. Den trenger hun ikke.
– Da jeg ringte forsikringsselskapet og sa jeg ville si opp kaskoen, sa forsikringsmannen at jeg egentlig skulle hatt en medalje. Jeg hadde aldri benyttet meg av forsikringen min.
I forbindelse med fornying av sertifikatet er det ikke bare spørsmål hun må gjennom. Hun må også til legekontroll.
– Turnuslegen jeg traff sist, var ikke særlig vennlig. Han foreslo at jeg skulle kjøpe meg en sånn saktegående mopedbil med tak. Men da ble jeg skikkelig irritert og sa at det ville jeg slett ikke. Jeg ønsker ikke å kjøre rundt i noe som ser ut som et sneglehus, med fare for å velte i svingene her jeg bor.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
«Hjemmehjelpen»
I en alder av 101 år klarer Gina seg fremdeles uten hjelp. Hun lager middag hver dag og gjør husarbeidet med glede.
– Jeg hadde hjemmehjelp i en periode, men fant ut at jeg like godt kunne gjøre det selv, sier hun mens hun steller i stand kaffe, tebrød og snacks.
Hun innrømmer at hun har bevilget seg en «hjelper».
– Jeg har gått til innkjøp av en støvsugerrobot. Jeg kaller den bare for «hjemmehjelpen». Den fungerer utmerket til mitt bruk.
Hvordan hun har oppnådd en så høy alder og ennå er så sprek, mener hun er opplagt.
– Jeg har aldri røykt eller drukket alkohol. I tillegg har jeg holdt kroppen i form og vært usedvanlig glad i å arbeide.
Gina har stor familie som betyr mye for henne, og hun setter solide spor etter seg på denne jord med fire barn og ti barnebarn, tjuefire oldebarn og syv tippoldebarn.
– Den største gleden min nå er at alle etterkommerne mine klarer seg fint og ikke kommer ut for hverken rus eller kriminalitet, sier Gina, som fikk hilsen fra Kongen da hun ble 100.
– Jaudå, eg fekk helsing frå sjølvaste Kongen, men den kom 14 dagar for seint. Du veit, Posten no te dags, den er sein, ler 101-åringen.
