Fredrik lurte tyskerne trill rundt – ble krigshelt som 17-åring
Hardt skadet lurte Fredrik Seeberg de hissig jagende tyske soldatene – og bidro til at kong Haakon berget livet. 2. verdens-krig var bare noen timer gammel, og Norge hadde fått en 17 år gammel krigshelt.
Harde tyske offiserer tok for seg den hardt skadde 17-åringen Fredrik Seeberg. Harde tyske stemmer krevde svar på sine minst like harde spørsmål. Men også 17-åringen var en harding.
2. verdenskrig var ikke engang ett døgn gammel. Fredrik Seeberg var tatt til fange etter at de norske styrkene hadde trukket seg tilbake fra Midtskogen gård mellom Hamar og Elverum.
Der hadde norske soldater inne til førstegangstjeneste sloss innbitt mot den tyske krigsmaskinen i halvannen time i råtten dypsnø. Nå ville tyskerne svært gjerne vite hvor store styrker de sto overfor i nattemørket.
– Fem tunge mitraljøser og 200 skyttere, stotret Seeberg frem.
I virkeligheten hadde snaut hundre rekrutter og skyttere, og bare én fungerende mitraljøse, utgjort siste forsvarsskanse for kong Haakon på flukt i sikkerhet for invasjonsstyrken.
Tyskerne trakk seg tilbake i første omgang. Situasjonen var uklar. Angrepssjefen deres, hauptmann Eberhard Spiller, lå dødelig såret etter trefningen. Men uttalelsen til Seeberg spilte utvilsomt en viktig rolle da nazi-troppene valgte å snu.
I hvert fall fremstår den hardt skadde 17-åringens kløkt og snarrådighet som et sterkt bidrag til at kong Haakon og regjeringen slapp unna jaktende tyske elitestyrker, i den norske storfilmen «Kongens nei» fra 2016.
Tyske kilder
Vi Menn møtte Fredrik Seeberg i forbindelse med filmpremieren, to år før han gikk bort 96 år gammel. Seeberg og Erling Auestad, som døde i 2021, 101 år gammel, var trolig de eneste gjenlevende blant nordmennene som deltok i kamphandlingene ved Midtskogen.
I 2016 slet Seeberg selv med å bekrefte at han villedet tyskerne på denne måten natt til 10. april.
– Sånne detaljer husker jeg ikke fra tiden etter at jeg ble skadet, sa krigsveteranen.
Filmskapernes grundige research avslører imidlertid at det er ganske sannsynlig. Manusforfatter Jan Trygve Røyneland viser til boka «Kampene i Norge», som er skrevet av den legendariske krigsforfatteren og tegneren Andreas Hauge. Hauge intervjuet en rekke av de involverte, både på norsk og tysk side.
– En tysk offiser, hauptmann Walther, skrev følgende i sin rapport: «Etter uttalelse fra fangene ble stillingen forsvart av 5 tunge mitraljøser og 200 skyttere», sier Røyneland.
At det er Seeberg som må ha sagt dette, er også svært sannsynlig.
– Tyskerne tok bare to fanger, Seeberg og Ole Dahl. Dahl var sivil lastebilsjåfør, og han ble satt igjen for å ta seg av den skadde Seeberg. Han visste ingenting om de militære styrkene. Så det er bare Seeberg som kan ha sagt noe om dette, resonnerer Røyneland, som understreker at ingen kan si med 100 prosent sikkerhet at det skjedde slik det blir fremstilt i filmen.
Uansett var Seeberg en vaskeekte krigshelt. Sammen med medsoldatene holdt han stand da Norge trengte det som mest, da tyskerne forsøkte å ta igjen forspranget konge og regjering hadde fått etter blant annet senkningen av «Blücher». I det hele tatt sprakk mange av planene Hitlers offiserer hadde lagt for okkupasjonen av Norge.
Hitler rasende
Tyske offiserer kom tidlig på etterskudd i gjennomføringen av invasjonsplanen for Norge. Senkningen av «Blücher» forsinket ilandsettingen av tropper nok til at Kongen og regjeringen kom seg unna. Ledelsen av invasjonsstyrkene sendte fallskjermsoldater etter konge og regjering på vei mot til Elverum.
Elitestyrkene tok plass i fire busser og en norsk militærlastebil. Hauptmann Spiller, som hadde vært flyattaché ved den tyske ambassaden og nå ledet soldatene som jaktet kongen, førte an i kolonnen i sin private bil.
I det svinnende lyset dundret kolonnen nordover ut av Oslo. Særlig til motstand ventet de seg ikke. Tysk etterretning har i tiden forut for invasjonen nærmest latterliggjort nordmennenes evne og vilje til å kjempe.
Men på Terningmoen ved Elverum hadde plasskommandanten major Olaf Helset holdt hodet kaldt gjennom den første krigsdagen.
– Jeg så på det som lite trolig at tyskerne ville komme allerede første dagen, vi hadde jo en feltbataljon i området rundt Trandum. Men om kvelden kom foruroligende meldinger om en tysk bilkolonne som nærmet seg Hamar. Jeg skjønte at vi måtte gå mann av huse for å hindre at kongen, kronprinsen og regjeringen skulle bli tatt, sa Olaf Helset i et eksklusivt intervju med Vi Menn i 1960, bare måneder før han døde.
Helset nevnte ingenting om hva han tenkte da han kikket ut over mannskapene han hadde til rådighet. Kanskje var det best å la være å tenke over forutsetningene: På Terningmoen 9. april 1940 var et kompani med rekrutter fra Garden inne til skarpskyting, befal som har samlet seg i løpet av dagen og en gruppe Helset kaller «håndrekningsmannskaper».
De var i leiren for å drive vedlikehold. Nå fikk de en Krag Jørgensen-rifle, 40 patroner – og et lynkurs i lading, sikting og avtrekk.
Helset var ikke i tvil om hva som kom til å bli nøkkelen: Veisperringer.
Snøen lå fortsatt knedyp på Hedmarken. Kunne nordmennene få tyskerne ut av sine kjøretøyer, måtte de baske i snøen. Helset så for seg en fremskutt sperring ved Midtskogen, der det ligger en gård og en liten jernbanestasjon.
Dit sendte han først 30 gardister, senere 63 mann fra den improviserte styrken. Én av gardistene som ble sendt til Midtskogen den kvelden, var Fredrik Seeberg.
Yngst av alle
Seeberg var overraskende kvikk for alderen da han tok imot Vi Menn 76 år senere ved et krigsminnesmerke på Bragernes kirkegård i Drammen. Foreldrene var også drammensere, men på grunn av forretningsvirksomhet bodde familien i Finland i 1939. Her deltok 17 år gamle Fredrik i vinterkrigen mot Sovjetunionen.
Etter at han kom velberget fra kampene mot Sovjet-styrkene, sa faren at Fredrik fikk dra hjem til Norge og avtjene verneplikt her, sånn at han ikke risikerte å havne i kamphandlinger igjen.
Så feil kan man ta.
Fredrik fikk dispensasjon til å gå inn i Garden selv om han bare var 17 år. Han gjennomførte en kort rekruttskole på Jørstadmoen før han ble sendt på våpenopplæring på Terningmoen i Elverum. Der var han i krigen innhentet ham i april 1940.
I messen på Terningmoen hadde major Olaf Helset om kvelden 9. april samlet sine styrker for ordregiving da samtlige ble overrasket av et uventet besøk. Otto Ruge kom inn døren. Ruge, som dagen etter skulle utnevnes til øverstkommanderende for de norske styrkene i felttoget mot den tyske invasjonshæren, tok ordet og kom med en appell som ingen av de spente soldatene noensinne kunne glemme.
«Det er ikke sikkert dere forstår betydningen av oppgaven dere nå går til», begynner Ruge.
«En tysk avdeling er på marsj fremover for å ta Kongen og regjeringen til fange. Deres oppgave, mine herrer, er å sørge for at dette ikke skjer. Norges skjebne gjennom mange år vil avhenge av hvordan dere løser dette oppdraget. Lykke til!»
Åpner ild
Soldatene ble sendt fra Terningmoen og bort til Midtskogen i busser.
– Oppdraget vårt var å stoppe tyskerne. I filmen «Kongens nei» hilser «jeg» på kongen, men i virkeligheten ante vi ikke hvilke biler kongefamilien satt i. Men etter at de hadde passert, sperret vi veien mot Elverum, fortalte Seeberg i 2016.
Major Helset beordret stillinger på begge sider av datidens hovedvei, som går lenger sør enn dagens. Planen var å fange tyskerne inne i en hestesko.
Men på veien oppsto raskt kaos.
Ingen biler fikk passere. Biler kjørte bare ut i grøfta og ble etterlatt. Rekken av kjøretøyer vokste raskt flere hundre meter bakover. Helset innså at tyskerne ville bli stanset lenge før de norske stillingene, og beordret soldatene på begge fløyene fremover i nattemørket.
Klokka hadde så vidt passert 01.30 da tyskerne kom.
Nordmennene så billysene på bakketoppen der bilkøen starter. Kaptein John Ingebrigt Rognes ga ordre om ild og plasserte selv det første skuddet i den forreste bussen.
– Vi ble veldig overrasket over at de brukte så mye lysammunisjon. Man så jo alt som foregikk selv om det var midt på natta. De så hvor våre stillinger er, og vi så dem, fortalte Seeberg til Vi Menn.
– Redd? Nei, du er så konsentrert og så innstilt på å overleve, at du bare har fokus på det som skjer rundt deg.
Seeberg lå i stilling på selve Midtskogen gård. Han hadde dekning bak en stabel med takstein da en granat slo ned midt i stabelen.
– Jeg ble vel truffet av en takstein. Jeg fikk slått opp hele brystet, helt åpent, tvers over, fortalte Seeberg i 2016.
De harde kampene fortsatte. Låven på gården sto i full fyr, inne i hovedhuset slo kulene inn i veggen, tett i tett. Beboerne hadde heldigvis søkt tilflukt i kjelleren.
– Det var et helt eventyrlig fyrverkeri. Jeg husker at jeg tenkte «her mister vi mange» og var glad vi hadde varslet Elverum sykehus, fortalte Olaf Helset senere.
Overlatt til tyskerne
Minst to tyskere døde i kampene. Til Helsets store forbauselse og glede mistet ingen nordmenn livet ved Midtskogen.
Men da nordmennene trakk seg tilbake etter halvannen times kamp, lå Fredrik Seeberg igjen. Hardt skadet, og ennå ikke forbundet.
– Én av offiserene ga meg beskjed om at de ikke kunne flytte på meg. De lot meg ligge og ønsket meg lykke til, fortalte Seeberg tilsynelatende uberørt 76 år etter.
Men da Vi Menn spurte litt nærmere, innrømmet Seeberg at han ikke var imponert over offiserene.
– Du skal aldri etterlate en såret soldat i en krigssone uten å hjelpe ham. Om ikke de ferske soldatene hadde vett, burde i hvert fall offiserene ha det. Jeg skjønner ikke at det aldri fikk noe etterspill. Men det får være de høye herrers avgjørelse, svarte Seeberg.
Så kom tyskerne opp til gården.
– Først kom soldatene. De var ikke noe hyggelige, jeg snakket ikke med dem. Men så kom det noen sanitetssoldater. De la meg i annekset og forbandt meg. Det var hyggelige gutter som jeg pratet med, fortalte Seeberg, som allerede snakket godt tysk.
Det neste han husket var at Ole Dahl, lastebilsjåføren som ble satt igjen for å passe på ham, bar ham ned i lastebilen og kjørte ham til Elverum sykehus.
– Lungene mine hang ute, så han måtte passe på så de lå på plass, humret Seeberg, som ble liggende på sykehuset i halvannen måned.
– Jeg opplevde bombingen av Elverum 11. april. Men de lot sykehuset i fred. Jeg antar det var fordi det også lå mange sårede tyskere der.
Etter sykehusoppholdet reiste han tilbake til Finland og ble der resten av krigen. Da freden kom, flyttet familien tilbake til Drammen. Siden krigens dager har Seeberg rukket å ha oppdrag for Forsvarets e-tjeneste og vært stasjonert på øya Sør-Georgia i Sør-Atlanteren i forbindelse med hvalfangst.
Han synes ikke det har vært så mye oppmerksomhet rundt historien hans fra 1940 – før lanseringen av filmen «Kongens nei».
– Men jeg fikk legge ned krans på minnebautaen som ble reist på Midtskogen, sammen med kong Olav. Det satte jeg veldig stor pris på, sa Seeberg i 2016.
«Skyter vel itte med skarpt?»
Følgende anekdote, som major Olaf Helset selv fortalte til Vi Menn i 1960, sier mye om hvor brått krigen kom på det norske folk – og om forvirringen som rådet.
– Denne første krigsnatten etter hundreårig fred bød på merkelige episoder. Som et eksempel på hvor lite «krigsminded» folk var, kan jeg nevne at nettopp da trefningen ved Midtskogen begynte, kom en mann ridende langs veien på en hest. Han skulle levere hesten til Terningmoen etter mobiliseringsordren. Mannen begynte å skjelle og smelle fordi han ikke kunne følge veien, men måtte ut i snøen for å komme frem. Da sa kaptein Rognes til ham: «De må jo se til å komme Dem vekk, for tyskerne skyter jo! De merker da vel det!» «Ja, men dom skyter da itte med skarpt, vel?» sa mannen. Da han fikk beskjed om at de såmenn gjorde, peiste han på gampen sin og forsvant ut av krigshistorien.
Helter i skjebnenatten
De største heltene på Midtskogen var i manges øyne mennene som betjente den eneste fungerende mitraljøsen.
Halvor Mørk hadde ikke gjort militærtjeneste på 20 år – men da tyskerne kom, var han klar.
Plasskommandant på Terningsmoen, major Olaf Helset, fikk som den eneste Krigskorset med sverd for sin innsats under kampene ved Midtskogen. Helset trakk selv frem andre soldater som han mente fortjente det mer. I 1960 var Vi Menn på kampplassen sammen med «de to som utmerket seg særlig», Odd Øyen og Halvor Mørk.
9. april 1940 ble ikke helt som Halvor Mørk fra Lillehammer hadde tenkt.
– Jeg hadde ikke hørt på radio. Da jeg møtte guttungen fikk jeg vite at de hadde fått fri fra skolen fordi det var krig. Jeg gjorde helomvending, trakk i uniform, meldte meg på Jørstadmoen og avventet ordre. Utpå ettermiddagen tok jeg og en annen kar drosje til Terningmoen, fortalte Mørk.
Noen timer senere var han i krigen.
– Laget mitt hadde stilling øverst i alleen opp mot Midtskogen gård. Ved et drivhus fant vi noen bord som vi satte på høykant og skyflet snø mot. Vi var så ferske og lovlydige at det ikke falt oss inn å ødelegge vinduene for å skaffe oss dekning.
Fenrik til unnsetning
Da fienden kom utpå natten nærmet tyskerne seg raskt de norske stillingene på gården. Kulene og granatene begynte å komme farlig nær, fortalte Halvor Mørk. I den kalde aprilnatten hadde nordmennene et svare strev med å få Colt-mitraljøsene til å virke da tyskerne kom oppover alleen.
– Da kom en fenrik stormende fra stabburshjørnet, mintes Mørk.
– Ved forente anstrengelser fikk vi etter en serie ladegrep den ene mitraljøsen i gang, fortalte Øyen – som senere i krigen ble våpensjef i Milorg og en betydelig motstandsmann.
Torstein Brenna fra Brandbu og Mørk ved mitraljøsen tømte to ammunisjonsbånd, 500 kuler i alt. Slik holdt de tyskerne nede, med støtte fra gardistene i fjøset, på låven og på jernbanebroa.
– Tyskerne lå i dekning og kastet håndgranater, men de stormet oss ikke, slik vi ventet, sa Øyen til Vi Menn.
Etter heftige nærkamper fikk nordmennene ordre om å trekke seg tilbake, inn i skogen og i sikkerhet.
