For noen er det ikke bra nok å nå toppen av verdens høyeste fjell

Noe av det som er utført av klatrere som har nådd den 8 848 meter høye toppen på Mount Everest er til å dra på smilebåndet av. Andre ting er til å bøye seg i beundring over. Og mye er til å riste på hodet over.

Lytt til erfarne fjellfolk

De fleste nøyer seg med ett besøk i dødssonen, der oppe på verdens tak, hvor luften er så tynn at kroppen ikke klarer å hente seg inn igjen, men dør langsomt.

Men slett ikke alle. Ingen har for eksempel vært flere ganger på toppen enn nepalske Kami Rita Sherpa.

23. mai i år sto han på toppen for 28. gang, og for andre gang i løpet av en uke. Den 53 år gamle sherpaen begynte å jobbe på fjellet da han bare var 12 år gammel, og nådde toppen av Everest første gang i 1994 som 24-åring. Kami Rita har i tillegg besteget andre topper over 8 000 meter totalt ti ganger, foruten Everest har han vært på K2, Lhotse og Cho Oyo.

Respekt står det også av den 50 år gamle engelskmannen Kenton Cools prestasjoner.

Han er den personen i verden utenom sherpaer som har vært flest ganger på Everest – 17 bestigninger kan Cool krysse av for til nå. Han nådde toppen første gang i 2004 og hans foreløpig siste besøk på verdens absolutte tak var i mai i år.

Den kvinnen i verden som har tatt seg opp på Everest flest ganger, er Lhakpa Sherpa (50). Hun ble i år 2000 den første nepalske kvinne til å stå på toppen, og har siden vært der ytterligere ni ganger. I mai i 2022 nådde hun toppen for tiende gang, og hun er ikke fjellfører som betales av vestlige ekspedisjoner.

Hurtigløp

Det er knyttet stor prestisje, i alle fall i sherpamiljøet, til hvem som kan ta seg raskest opp den lange og bratte fjellsiden. Rekorden tilhører i dag Lakpa Gelu Sherpa. 26. mai i 2003 «løp» han opp fra Everest Base Camp, som ligger på drøyt 5 300 meter, og til toppen på 10 timer 56 minutter og 46 sekunder.

En annen sherpa, Pembu Dorje hevder at han har klart turen på åtte timer og ti minutter. Prestasjonen ble først godkjent, men senere har både Nepals høyesterett, landets turistministerium og Guinness rekordbok strippet ham for rekorden, fordi han skal ha forfalsket bevisene for rekorden.

For man tuller ikke med rekordene på Mount Everest.

Mens de fleste som er på toppen river av seg noen bilder og skynder seg til å sette kurs nedover fjellsiden igjen, så tenkte den rutinerte fjellføreren Baba Chiri Sherpa annerledes. I mai 1999 tilbrakte han 21 timer alene på toppen, uten ekstra oksygen og uten å sove, før han igjen returnerte. Oppholdet er rekord også i dag. Baba Chiri døde to år senere, underveis til sin 11. bestigning, da han falt ned i en tildekket bresprekk.

Ingen grenser

Hvis vi ser bort fra rekorder av det sportslige slaget, er det fortsatt nok å ta av. Det finnes knapt grenser for hva folk finner på for å kunne få en spesiell plass i Everest-historien blant de mer enn 6 000 personene som har nådd toppen siden Tenzing Norgay og Edmund Hillary som de første tok seg opp på Mount Everest 29. mai 1953.

De fleste som klarer å slepe seg over klippeblokka Hillary Step og forsere de siste høydemeterne opp til den lille firkanten som utgjør toppen, er så slitne at de nøyer seg med et bredt smil, tar noen bilder, drikker litt og setter kursen tilbake mot sikkerheten der nede.
Kanskje knytter de neven og slår i den tynne lufta, utstøter et lett brøl før de tar fatt på turen tilbake, en tur som er minst like farlig som å gå opp.

Men den nepalske klatreren Lakpa Tharke Sherpa nøyde seg ikke med det.

Han hadde bestemt seg for å bli den første nakne mannen på Everest.

Så i 2006 rev han av seg klatredressen, ullundertøyet og alt han ellers hadde på seg, og sto splitter naken i snøen i samfulle tre minutter i bitende kulde – akkurat hvor kaldt det var, er ikke kjent.

Sangfugl

Inderen Ratnesh Pandey var så stolt da han nådde sitt livs klatremål en vårdag i 2016, at han bestemte seg for en hyllest til sitt hjemland. Pandey strevde seg inn mot toppunktet tidlig om morgen, gikk opp i en slags giv akt, tok av seg masken som han brukte for å puste inn oksygen fra en flaske han hadde i lommen, og sang høytidelig så mye som han klarte av Indias nasjonalsang.

Han holdt ut et minutts tid, før han var så sliten og tom for luft at han måtte få på seg masken igjen. Men det var nok til at han fikk en plass i Everest-annalene som den første som har sunget nasjonalsangen på toppen.

Mens noen risikerer livet for å nå til topps, legger andre store planer for resten av livet som innebærer en tur innom toppen: I 2005 fikk Moni Mulepati og Pem Dorjee Sherpa det for seg at verdens høyeste punkt måtte være et fint sted for å gi hverandre sitt «ja.»
Som tenkt, så gjort, og etter å ha utvekslet løfter og utført det de klarte av religiøse ritualer, kunne paret stolt slå fast at de ble de første i verden som giftet seg på Everest.

De to hadde holdt planene sine skjult for resten av klatrefølget fordi de ikke var sikre på at de begge vil komme seg opp. I all hast tok de av seg klatremaskene sine, og festet fargerike plastgirlandere til kroppen før brudgommen påførte bruden et merke av rødt pulver på pannen.

– De som var sammen med oss ble svært overrasket, men syntes det vi gjorde var veldig morsomt, fortalte Mulepati etter at paret var trygt ned igjen.

Til topps med proteser

De som tar seg til toppen av verdens høyeste fjell, leverer en imponerende prestasjon – nærmest uansett. Lufta er så tynn, temperaturene så bitende og fjellveggen så bratt, at det krever en voldsom styrke og motivasjon for å nå målet. Enkelte ganger er prestasjonen så enorm at det nesten ikke er til å tro.

En av dem som havner i den kategorien, er Mark Inglis fra New Zealand. 15. mai 2006 sto han på toppen – med proteser på begge beina.

Sammen med en kamerat hadde Inglis (63) i 1982 blitt fanget i en snøstorm på Mount Cook, det høyeste fjellet i hjemlandet. Redningen kom, men da hadde Inglis pådratt seg så voldsomme frostskader at begge beina måtte amputeres 14 centimeter under knærne.

Men new zealanderen nektet å gi opp klatresporten. Han «tok hevn» over Mount Cook ved å bestige fjellet 20 år etter. Senere nådde han toppen av 8201 m høye Cho Oyo, før han altså i 2006, i en alder av 46 år ble den aller første dobbelt benamputerte som nådde toppen av Everest.

Da var det gått fem år siden Erik Weihenmayer fra USA ble den første blinde som nådde toppen. Og det skulle gå seks år etter Inglis prestasjon før Sudarsam Gautam (Nepal/Canada) ble den første som tok seg opp på toppen med to amputerte armer.
Ikke verst, det heller.
Det aller villeste rekordforsøkene på Mount Everest?

Nederlenderen Wim Hof er for mange kjent under navnet «Ismannen» på grunn av sin unike evne til å tåle temperaturer som ville drepe de fleste i løpet av minutter eller timer. Han har 26 ulike verdensrekorder for aktiviteter i kulde, blant annet tidenes lengste isbad og tidenes raskeste halvmaraton på is og snø – uten sko eller sokker.

I 2007 forsøkte han seg på sitt aller villeste stunt; han ville bestige Mount Everest kun iført shorts og sandaler.

Opp til 6 700 meter kom han uten store vanskeligheter, selv om det var vanvittig kaldt. Derfra og opp til 7 400 meter måtte «Ismannen» bruke vanlige klatrestøvler.

På veien opp pådro Hof seg en plagsom skade i den ene foten, og han kastet inn håndkleet uten å ha nådd toppen.

Grensen er hårfin mellom å være innehaver av en imponerende rekord og å bli mistenkt for først og fremst være høy på pæra.