Legene hadde gitt opp håpet
Familien hadde tatt farvel med Sigve og ventet på at legene skulle skru av respiratoren. Så begynte Emma å synge for pappa
Datteren Emma Noor ville synge en siste sang før pappa ble trillet bort for godt. Men da hun sang, skjedde det utrolige.
Vannet som slår innover strendene på Jæren, er blitt kaldere. Dagene er ikke lenger like lange og lyse som de var for bare noen uker siden.
For Sigve Aasland (49) er det egentlig fint med kortere dager og lengre kvelder. Hjernen hans klarer ikke å filtrere de sterke lysstrålene, og han må gå med oransje briller som demper lyset og gjør det lettere for ham å se.
– Jeg ser både dobbelt og trippelt, sier Sigve.
Han har mistet et stort «kakestykke» av det totale bildet netthinnen serverer oss gjennom synet. Hjernen blir forvirret, og Sigves syn forvrenges. Han synes derfor det er mest behagelig å ha øynene lukket.
Blir aldri som før
Alt er ikke som før hjemme i Kvålebakken på Bryne. Inger Løvslett (51) har ikke undervist i realfag på videregående siden februar. Sist hun så elevene sine, var før hun dro til Thailand for å hjelpe sine aldrende foreldre hjem fra ferie.
Natt til 20. februar i år sov hun på hotellet utenfor Phuket – uten å ane hvilken kamp hennes kjære Sigve og yngstesønnen Max Emil (da 17) kjempet hjemme i Norge.
– Jeg ringte ikke mamma. Jeg trodde jo på legene, og at alt skulle ordne seg, sier Max Emil, som var hjemme den kvelden pappa ble syk.
20. februar 2024 visste hverken Max Emil eller legene noe om det nært forestående. Men en stor blodpropp hadde over tid fått utvikle seg i Sigves hovedpulsåre i halsen. Han hadde hatt hodepine i flere dager.
Samme kveld hadde han vært på legevakten med søsteren Maria fordi han følte seg svimmel. De ventet i halvannen time før han kom inn til en lege som feilaktig konkluderte med blodtrykksfall. Sigve ble sendt hjem.
Den vonde natten
Aortadisseksjon er en sprekkdannelse i hovedpulsåren grunnet svakhet i hovedpulsårens vegg. Svakheten kan være medfødt, eller den kan skyldes åreforkalkning eller skader etter kirurgi eller ulykker. og rundt én av tre dør under sykehusopphold.
Utpå natten våknet Sigve og skrek i smerter. Han kastet opp og ropte alt han klarte etter hjelp. Men både Simen Theodor (24), som bodde i kjelleren med samboeren Jenny, og Max Emil sov tungt og hørte ikke at pappa trengte hjelp.
Sigve klarte ikke å reise seg, i stedet måtte han krabbe ut på badet. Der spydde han på nytt. Han slepte seg ned trappene for å varsle en av sønnene. Begge sov tungt.
– Da han endelig klarte å vekke meg, forsto jeg at pappa trengte hjelp og ringte etter ambulanse. Da den kom, trodde de pappa hadde hatt et hjerteinfarkt, sier Max Emil.
Slik han sto og gikk ble han med ambulansen til sykehuset. I boksershorts, morgenkåpe og slippers. Mamma var i Thailand. Simen Theodor og samboeren Jenny sov og skulle snart på jobb. Max Emil måtte ta ansvar for pappa.
– Det var godt det var Max Emil og ikke meg. Jeg er mye mer engstelig. Max Emil hadde kontroll, sier Simen Theodor.
Han serverer fårikål til hele familien på kjøkkenet hjemme. Han liker å lage mat, og han er tett knyttet til pappa.
Virket ikke så alvorlig
På sykehuset i Stavanger ble det gjort undersøkelser som viste en blodpropp. Max Emil fikk beskjed om å dra hjem. Han var bare 17 år gammel, sto i undertøyet, uten mobil eller penger, og fikk beskjed om at sykehuset ikke dekket drosje hjem. De hadde heller ingen ledig seng, slik at han kunne få bli hos pappaen. Han fikk låne en telefon og ringte faren til en kompis som kom og hentet ham.
– Der og da virket det ikke som om det var så alvorlig med pappa. Jeg stolte jo på legene, og jeg kjente folk som hadde hatt slag. De var blitt helt friske igjen. Jeg trodde det ville ordne seg, sier Max Emil, som ikke vil vekke broren da han kommer hjem.
I stedet prøvde han å holde seg våken på sofaen. Først da storebroren våknet, prøvde de sammen å ringe mamma. Hun svarte ikke. Da legene fikk tak i henne litt senere, var det med en dyster beskjed: «Du må komme hjem. Vi tror ikke Sigve overlever.»
– Legene hadde sett en rift i halspulsåra der proppene satt. Da han fikk behandling, løsnet proppen og delte seg i biter som gikk videre til hjernen. 14 leger jobbet med Sigve og tok ut 12 store blodpropper, sier Inger, som bare måtte legge fra seg alt og komme seg på et fly hjem til Norge.
Drømmemannen
Sigve Aasland var drømmelæreren, den fantastiske pappaen og Ingers elskede mann. Han møtte Inger i 1993, mens de begge studerte kjemi i Kristiansand. Inger fra Mandal og Sigve fra Bryne ble et par.
Å være gift med Sigve ble en fest og et eventyr. De giftet seg i 1999, og raskt kom tre barn til verden. De to unge foreldrene var enige. De ville la familien komme foran alt annet og tilbrakte mest mulig tid sammen med barna.
– Vi har alltid vært en veldig sammensveiset familie, sier Inger og gir Sigve en god klem.
Sonden som ga ham mat rett inn i magesekken, er nå borte. Bare en mørk flekk minner om hullet der sonden gikk inn. Nå nyter han middagen som Simen Theodor har laget.
– Simen Theodor og Sigve har alltid vært veldig nær. Sigve er en tålmodig mann med en enorm kjærlighet for barna. Da Simen var liten, var han veldig glad i å fiske. Han kunne våkne klokka seks for å gå ned til sjøen med fiskestang. Han hadde ikke tid til å spise frokost. Vi måtte smøre mat og gå med ham ned, og Simen spiste mens han fisket. Sigve var alltid med. Vi så ikke Sigve og Simen Theodor hele sommeren. De fisket, trakk garn, satte teiner, rensket garn og teiner. Hele dagen gikk med til fiske, sier Inger, som mener det er et godt bilde på hvem Sigve er som pappa. Alltid der for barna.
– Det største for meg nå, er at vi er samlet alle sammen, sier Sigve, som har begynt å bli sliten.
Men han følger med på samtalen. Det er så godt å være hjemme. Selv om han trenger tilsyn 24 timer i døgnet, kan han sitte og smådøse i sin egen stol, i sin egen stue og med familien rundt seg.
Ble erklært død
I februar kom endelig Inger fra Thailand. Hver eneste dag satt hun trofast ved Sigves sykeseng på sykehuset i Stavanger. Hun fikk kontakt, han snakket til henne. Hun hadde hele tiden tro på og håp om at Sigve skulle klare seg. Sigve som fikset alt. Som var den beste realfaglæreren, og som hadde tid til alle og alltid var der for familie og venner.
Men komplikasjonene sto i kø etter at Sigve ble innlagt. Til slutt ga legene opp. Det var ikke noe de kunne gjøre. Presten kom. Familien sang sanger de visste Sigve var glad i. Inger sang sangen deres, «Promise me I’ll wait for you». Alle klemte pappaen, ektemannen, sønnen.
– De spurte om vi ville si ja til organdonasjon, noe vi hadde pratet om. Til slutt sa Christoffer, far til Sigve, at det ville være i Sigves ånd. Vi ville jo bidra, så vi sa ja, sier Inger.
Mirakelet
Sigve ble flyttet til intensiven for organbevarende og lindrende behandling og ble holdt i live ved hjelp av respirator. 27. februar, dagen etter at Max Emil fylte 18 år, var familien igjen samlet rundt sengen til Sigve. De visste at nå var det endelig. Dette var et siste farvel.
– Det er ingen hjelp i å bli sint eller bitter. Men vi tenker på alle de stakkarene som kanskje sier nei takk til organdonasjon. Vi hadde ikke hatt pappa her nå om vi hadde takket nei. Da hadde respiratoren blitt slått av to dager tidligere, sier Max Emil, som i stedet ble vitne til et stort mirakel på sykehuset.
Legene skulle slå av respiratoren, men familien visste at Sigve muligens fortsatt kunne høre dem. Emma Noor sto ved sengen og ville synge en avskjedssang. Hun har sunget hele livet, og noe av det fineste Sigve visste, var å høre datteren synge. Hun valgte «Talking to the moon» av Bruno Mars.
– Da så vi at tårene rant fra øynene til pappa. Han løftet armen og la hånden på hodet mitt. Det er det sterkeste øyeblikket i livet mitt, sier Emma Noor på video fra Trondheim, der hun går på skole.
Mamma Inger plukker frem mobilen og viser en video der Emma Noor forteller historien og synger sangen under Jærdagene på Bryne sist sommer.
Alle gråt. Til og med leger og sykepleiere gråt. Sigves reaksjon førte til at legene ville fortsette behandlingen. Kanskje det var håp likevel?
– De hadde sett noe. Kanskje hjernestammen ikke var så skadet som de først hadde antatt? Men de ga oss ikke så mye håp, sier Inger.
– Jeg kan ikke huske noe av dette, sier Sigve, som lytter og røres sterkt av det han hører.
Han har ikke så mange minner fra dagene i februar. Men han er lykkelig for å være hjemme. Sterkt redusert i forhold til tidligere, men med det samme store smilet.
Livstruende øyeblikk
Veien tilbake til Kvålebakken og hjemmet, som Inger selv har tegnet, var lang og tung for Sigve. Mange operasjoner, potensielt dødelige komplikasjoner og motgang skulle overvinnes før han 30. august gikk inn ytterdøren hjemme igjen. Helt avhengig av hjelp, men tross alt hjemme med alle sine kjære rundt seg.
– Det har vært kritisk mange ganger. Vi har ikke hatt noen garanti for at Sigve skulle overleve. Vi har fremdeles ingen garanti for at det vil gå bra. Men foreløpig er han stabil. Det viktigste for oss er ikke å fordele skyld eller bruke tid på sorg og raseri.
Vi har fremdeles kjærligheten til hverandre. Det er det viktigste, sier Inger, som selv er blitt hardt rammet av Sigves hjerneslag.
På sikt skal Sigve få assistenter til å hjelpe seg gjennom hverdagen. En av dem blir sønnen, Simen Theodor. Men foreløpig er det Inger som er der.
– Hvis jeg går ut av rommet, lurer han på hvor jeg er. Da vil han lete etter meg. Men han kan ikke reise seg opp av stolen og gå selv. 90 prosent av lillehjernen er borte, den som styrer balansen. Og hvis Sigve faller, har han ikke reflekser til å ta seg for. Risikoen er stor for at han vil slå hodet i fallet, sier Inger og klemmer Sigve igjen.
Kjærlighetssangen
Rundt middagsbordet går praten høylytt. Sigve snakker høyest. Han er så glad for å ha alle rundt bordet. Til og med Emma Noor er der via mobilen.
– Kråkegull, sier han om og om igjen og gråter litt når Inger forteller at de to sang kjærlighetssangen sin sammen den morgenen.
– Mitt høydepunkt i dag var da du og jeg spiste frokost. Vi sang, og så kunne du hele teksten på sangen. Kan du huske hvilken sang det var, Sigve?
– Nei, det husker jeg ikke, sier Sigve – men så begynner han å synge.
– Promise me I wait for you … Ååh – den var det!
– Det er jo din og min kjærlighetssang. Da vi møttes, spilte du den på bånn gass på stereoanlegget, og vi sang av full hals.
Sangen «Promise Me» av Beverly Craven har vært Inger og Sigve sin sang siden de møttes i 1993.
Stolt av barna
Følelsene tar gjerne overhånd når Sigve snakker om det som har skjedd. Han kan ikke huske så mye fra den verste tiden, men han plages av at barna har opplevd det de har gått gjennom.
– Det er vanskelig for oss alle. Vi har ikke landet helt ennå. Det har bare gått fra én fase til en ny hele veien. Ingen av oss har hatt tid til å sørge. Livet har forandret seg, men vi har bestemt oss for å leve i øyeblikket og ta ting som de kommer. Vi kan ikke bruke energi på andre ting, sier Inger.
Nå vil hun bruke tiden på å oppnå Sigves neste mål: Å klare å forflytte seg uten å være avhengig av andre.
– Familien prøver å ha det best mulig. Noe som kan bli krevende med tanke på at Sigve ikke hadde noen forsikring da slaget rammet. En spleis ble opprettet. Det ga familien litt penger som ble brukt til å tilrettelegge hytta i Mandal slik at Sigve kunne dra dit i sommer.
– Det var fantastisk, sier Sigve, som med god hjelp kom seg opp i båten igjen.
– Vi velger å fokusere på de positive tingene, småting i hverdagen, det å bry seg om hverandre og gjøre ting sammen. Det har vi alltid gjort. Noe som gjør at vi har et nært forhold i dag.
– Vi har hatt en god tid sammen. Vi er stolte av barna våre, sier Sigve.
Så legger han til med høy og tydelig stemme:
– Det er ikke noe lite mirakel at jeg lever. Det er et stort mirakel.
En helt unik historie
– Komplikasjoner hos pasienter med hjerneslag er ikke uvanlig. Heller ikke at legene må ta vanskelige avgjørelser underveis. Men å få alle komplikasjonene Sigve har hatt – og likevel overleve – er eksepsjonelt. Jeg har aldri opplevd maken, sier overlege Soffien Chadli Ajmi ved Stavanger universitetssjukehus til Stavanger Aftenblad, som først fortalte historien om Sigve.
– Historien om Sigve er helt unik. Hele teamet av spesialister var overbeviste om at han ikke ville overleve. Likevel gjorde vi grundige undersøkelser hver dag for å sjekke eventuell endring. En av overlegene på intensiven opplevde at Sigve faktisk viste respons – og vi fikk mistanke om at han hadde funksjon. Vi lettet på narkosen for å sjekke om Sigve klarte å puste selv. Ny MR-undersøkelse viste at hjernestammen til Sigve i stor grad var bevart, og ikke hadde utviklet skader som forventet. Når Sigves datter, Emma Noor, sang for ham, fikk vi positive signaler, sier den erfarne hjerneslagspesialisten. Han er imponert over familien.
Men det var ikke opplagt at Sigve skulle overleve hjerneblødningen. Det var komplikasjoner som hjernebetennelse og epilepsianfall.
– Mellom mars og mai i fjor var hjernen hans utsatt for så mange komplikasjoner at vi ikke forventer at han skulle kvikne til. Men gjennom våren og sommeren gjorde Sigve store framskritt. Overlege Soffien Ajmi tror at tiden, rehabilitering og fred for hjernen, var mye av årsaken.
– Historien til Sigve er unik. Jeg har aldri tidligere opplevd liknende framgang, sier Soffien Chadli Ajmi.
