Leiesoldater i kaos på slagmarken
Til krig for dem som betaler
Utenlandske leiesoldater løser problemer for ambisiøse statsledere som ikke tar sjansen på å ofre egne soldater for å nå sine mål. Innleide soldater er blitt et sentralt innslag i seiglivede konflikter i Irak, Ukraina, Libya, Syria og Nagorno-Karabakh de siste årene.

Lufta ble fylt av sand og granatsplinter. Dekket av jord og sand dukket de amerikanske soldatene opp igjen fra skyttergravene for å svare på skytset fra de fremrykkende soldatene. De var i ferd med å bli overmannet av en overlegent stor styrke som rykket frem, blant annet i ly av russiskproduserte stridsvogner og pansrede kjøretøy.
Trefningen ville skjøvet verden til randen av ragnarok for ganske få år siden. Åpen kamp mellom amerikanske og russiske soldater, en slik som fant sted i Syria, 7. februar 2018 − var derfor noe begge lands myndigheter hadde styrt unna med alle midler gjennom hele den kalde krigen.
Men nå hadde mektige myndigheter med store ambisjoner sikret seg mot bråk og krav om gjengjeldelse.
Deltastyrken
Denne februarkvelden for tre år siden ble et trettitalls amerikanske soldater tvunget ned i skyttergravene sine av et intenst artilleribombardement. Amerikanerne tilhørte Deltastyrken, en spesialenhet i den amerikanske hæren. Granatene var rettet mot et Conoco-raffineri utenfor Khsham, en småby rundt 500 kilometer nordøst for den syriske hovedstaden Damaskus.
Bombardementet ble etterfulgt av at rundt 500 soldater tok seg over elven Eufrat i ly av mørket frem mot småbyen hvor de amerikanske soldatene lå i dekning sammen med soldater fra de kurdiske Syrian Democratic Forces (SDF).
For de amerikanske kommandosoldatene var det ingen annen løsning enn å be om forsterkninger. Kort tid etter fløy amerikanske F-22 og F-15-jagere, B-52 bombefly, Apache-helikoptre og Reaper-droner inn over området og slapp sin dødbringende last over angriperne.

Drepte russere på bakken
Det endte opp med å bli ett av de blodigste sammentreffene amerikanske soldater var involvert i på bakken i Syria. Noen timer senere lå et hundretalls syriske, afghanske og irakiske soldater døde igjen på bakken. Det var imidlertid ikke hele historien. For blant de drepte angriperne var også russiske leiesoldater.
Da det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel undersøkte saken få uker etterpå, fikk de bekreftet at ni russiske leiesoldater ble drept i angrepet, men siterte samtidig russiske kilder som fortalte at flere hundre russere kunne ha blitt drept i slaget.
Hvem var russerne? Og hvorfor var de med i angrepet mot amerikanerne?
Wagner-gruppen involvert
En New York Times-artikkel siterte etterretningskilder på at det var leiesoldater fra den såkalte Wagner-gruppen som var med i angrepet. Wagner-gruppen er et russisk sikkerhetsselskap oppkalt etter kallenavnet til Tsjetsjenia-veteranen Dmitriy Valeryevich Utkin. Wagner-gruppen er i Syria, blant annet for å ta olje- og gassfelt på oppdrag fra Assad-regimet.
Selskapet ble startet i 2014 av Jevgenij Prigozjin, en russisk forretningsmann med tette forbindelser til Vladimir Putin. Selskapet oppfattes som en forlenget arm av GRU, den russiske militære etterretningstjenesten, og har siden starten blitt koblet til flere konflikter. Det har dukket opp russiske leiesoldater i Ukraina, Syria, Libya, Sudan og flere andre land.
− Russland har de siste årene i større grad eksperimentert med bruken av private sikkerhetsselskaper. De har eksistert lenge, men siden 2013 har vi sett en økning i bruken av selskap som Wagner. De er ikke alltid rene redskap i utenrikspolitikken. Noen ganger kombineres en slik funksjon med kommersielle oppdrag, som beskyttelse av olje- og gassinstallasjoner, forteller Åse Gilje Østensen, Førsteamanuensis ved Forsvarets høgskole.

En vegg av taushet
Hun legger til at selskaper som Wagner også brukes til regimebeskyttelse av russiske «venner» i afrikanske land, og til opptrening av disse regimenes væpnede styrker.
− De er dermed mer en kapasitet som kan brukes i bytte mot russisk innflytelse eller kommersielle fordeler, tilgang til naturressurser eller til korrupte strukturer − som igjen er nyttige for å kanalisere midler inn til russiske eliter under internasjonale sanksjoner, utdyper hun.
Journalister som har forsøkt å nøste opp i Wagner-gruppen har blitt møtt med en vegg av taushet. Selskapet har ingen nettside eller presseavdeling. På tross av at Wagners leiesoldater har dukket opp i de fleste konflikter hvor Russland har interesser de siste årene, har Prigozhin ingen offisiell posisjon i Russland.
Alt Wagner gjør er «happily deniable», som den engelske journalisten Luke Harding skriver i sin bok Shadow State.
En verden full av leiesoldater
Midtøsten er full av leiesoldater, men de finnes i konfliktsoner over hele verden som Syria, Jemen, Nigeria, Ukraina, Irak, Afghanistan og sist i Nagorno-
Karabakh. Private militærstyrker har dukket opp i de fleste konfliktsoner de siste årene, og det er big business.
Eieren av Wagner-gruppen, Jevgenij Prigozjin, har blitt en av Russlands rikeste oligarker. Erik Prince, som stiftet og senere solgte, det amerikanske sikkerhetsselskapet Blackwater (nå Academi) har en formue på to milliarder dollar.
Styrker som kan benektes
Etter at al-Qaidas angrep på tvillingtårnene og den påfølgende krigen mot terror som daværende president George W. Bush lanserte i 2001, har milliarder av dollar blitt brukt på private sikkerhetsselskaper og leiesoldater. USA dro med seg selskaper som Blackwater og britiske GS4 til Irak og Afghanistan. Også Storbritannia og Frankrike har ofte brukt private sikkerhetsselskaper.
Moderne krigføring er i ferd med å bli forrædersk.
− Også andre land har oppdaget fordeler ved å ha en slik bransje som de kan benytte som stedfortrederstyrker i oppdrag som en ikke ønsker så mye oppmerksomhet rundt. Styrker som er nyttige fordi de lett kan benektes, sier Gilje Østensen ved Forsvarets høgskole.

Fluepapir for leiesoldater
Da Russland annekterte Krim-
halvøya fra Ukraina i 2014, var soldater fra Wagner med på lik linje med regulære russiske enheter. Da borgerkrigen eksploderte i Syria etter den arabiske våren i 2011, ble landet et fluepapir for mer eller mindre ideologisk orienterte leiesoldater for Al Qaida og IS.
Mange av disse leiesoldatene er topptrente spesialsoldater som overgår lokale militærstyrker i kompetanse og stridserfaring, og kan bidra til å destabilisere land som allerede sliter med lov og orden.
«Leiesoldater er mektigere enn mange innser. Det er farlig å tro at leiesoldater er billige etterligninger av nasjonale militære styrker, fordi profittsøkende krigere er en helt annen art. Private militære selskap som Wagner, er mer som tungt bevæpnede, multinasjonale selskaper enn marinekorpset,» skriver Sean McFate, i en rapport utgitt av National Defense University Press. Han er professor ved Georgetown University, tidligere fallskjermsoldat i den amerikanske hæren og leiesoldat med erfaring fra Afrika.

Skaper uoversiktlige konflikter
Professor McFate mener privatiseringen av stadig flere konfliktsoner gjør kriger enda mer uoversiktlige, som da en gruppe leiesoldater fra Sør-Afrika, USA, Australia og Storbritannia møtte den libyske krigsherren Khalifa Haftar på en kafé i Kairo, våren 2019. Tema for møtet: Statskupp i Libya.
Planen var at leiesoldatene skulle bemanne to Cobra H1 kamphelikoptere, som de skulle skaffe fra Jordan, og hjelpe Haftar med å innta hovedstaden Tripoli og ta hans politiske motstandere. 80 millioner dollar lå i potten. Så langt kom de imidlertid aldri.
Prosjektet krasjlandet. Jordan nektet å selge utstyr til leiesoldatene. Krigsherren Haftar var ikke fornøyd med opplegget. Etter kun fire dager i Libya så leiesoldatene seg nødt til å flykte landet i båt til Malta.
Mye er uklart om oppdraget. Hvem skaffet til veie pengene som Haftar skulle betale med? Hvem var villige til å selge våpen til en gruppe leiesoldater som skulle til et voldsherjet land omfattet av en FN-embargo? Detaljene lå gjemt bak et ugjennomsiktig nettverk av skallselskaper i fire land, men en FN-rapport pekte i retning av at amerikaneren Erik Prince, grunnleggeren av Blackwater, spilte en sentral rolle.
Det er en måte å få gjort ting på i det skjulte
Får ting gjort
Den nå 51 år gamle Erik Prince har bakgrunn som soldat i Navy Seals med tjeneste på Haiti, i Midtøsten og på Balkan. Han er bror av Donald Trumps utdanningsminister Betsy DeVos, og startet i 1997 sikkerhetsselskapet Blackwater, som bygde seg stort på vaktoppdrag i Irak og ble notorisk etter at en gruppe Blackwater-ansatte drepte 17 irakere i en massakre i Bagdad i 2007.
− Grunnen til at selskaper som Wagner eksisterer og folk som Erik Prince lykkes er at moderne krigføring er i ferd med å bli mer forrædersk og leiesoldater er en måte å få gjort ting på i det skjulte, sier Professor McFate til magasinet Rolling Stone.
Han mener Wagner-gruppen er et instrument i russisk utenrikspolitikk. At Wagner har blitt en stadig mer synlig aktør i Afrika og Russland handler om at russisk innflytelse har vokst der, og at russerne har behov for å kunne se en annen vei når noen handler på deres vegne, såkalt «plausible deniability».

Tyrkia mot Russland
Om morgenen 27. september 2020 brøt det igjen ut krig mellom Aserbajdsjan og Armenia om det omstridte området Nagorno-
Karabakh.
Det tok ikke lang tid før syriske leiesoldater dukket opp på slagmarken. De kjempet for tyrkisk-støttede militser med erfaring fra den blodige borgerkrigen i Syria. Tyrkia blandet seg inn i konflikten på Aserbajdsjans side. Ifølge BBC ble de syriske soldatene brukt som kanonføde av et tyrkisk sikkerhetsfirma.
− De er et effektivt virkemiddel for å gi Tyrkias president Recep Erdogan en militærstyrke som kan bli dumpet med en gang den ikke lenger er nyttig. Disse leiesoldatene vil gi Tyrkia en mulighet til å fortsette å posisjonere seg selv geopolitisk uten at det slår tilbake på hjemlige ledere, sier Noah Agily, analytiker med Midtøsten som fagfelt, til Deutsche Welle.
Komplisert konflikt
På motsatt side fikk Armenia støtte fra Russland, og leiesoldater fra Wagner dukket opp på fronten.
Leiesoldater er et effektivt virkemiddel
Wagners leiesoldater dukket også opp i Libya, hvor også Tyrkia blandet seg inn med syriske veteraner. En FN-rapport publisert i september i fjor dokumenterte mer enn 300 russiske transportfly som fløy mellom Syria og Libya, for å bistå krigsherren Khalifa Haftar. De to landene bidro godt til å holde den mer enn seks år lange, særdeles kompliserte konflikten ved like.
Kilder:
The Intercept, New York Times, Sean McFate National Defense University Press, Der Spiegel, Rolling Stone, Deutsche Welle, Luke Harding, Shadow State: Murder, Mayhem, and Russia›s Remaking of the West, IPS, Development and Peace Blog.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 27 2021