Eva (105) danser litt hver dag: – I min alder kan du ikke sette deg ned

– Livet er merkelig. Jeg ble fortalt av de eldre søsknene mine at folk i Mandal satte mat på trappene til folk under spanskesykens herjinger, fordi de var redde for å bli smittet. Nå er frykten kommet tilbake, sier den ubeskrivelig spreke damen, som har fått med seg mer enn et hundreår.

Spanskesyken hadde altså flere likheter med koronaviruset som har påvirket våre liv i år.

Da vi ringer 105-åringen, sier hun at hun mer enn gjerne bruker en formiddag på å fortelle om sitt liv. Tross alt er det ikke mye som skjer nå som ingen på hjemmet får ha besøk.

Selv om hun bruker tiden godt til å høre på radio og se på tv, kan dagene bli lange i disse koronatider.

– Jeg sitter og tenker tilbake på alt jeg har opplevd og lært, og det er rett og slett interessant å gå inn i, sier hun.

To hushjelper

Vi skal tilbake til 1915, året da hun ble født i Mandal. Fra før hadde foreldrene, Carl Aleksander og Marie Wendt, fem barn, så hun ble nummer seks i rekken.

Faren eide og drev en manufakturforretning, og de hadde tålelig bra økonomi. To hushjelper bisto moren i huset.

– På den tiden var det alminnelig å ha hushjelp, og vi var så mange barn at vi hadde to. De hadde det så bra hos oss at jeg husker at de på sine frisøndager heller ville være sammen med oss enn å dra hjem til sine. Det var mye fattigdom og mange jenter måtte ut og jobbe for å bidra økonomisk til sin familie på den tiden, forteller Eva.

I 1918 skjedde det som forandret livene til storfamilien. Moren, Marie, ble alvorlig syk av spanskesyken og døde i desember. Den yngste datteren har ingen minner om det som skjedde, men ble fortalt av eldre søsken at den døde kroppen lå hjemme hos dem i flere dager før bisettelsen, og at hun, minstejenta, trodde at moren sov og forsøkte å vekke henne.

– Etter en tid ble far gift med mors bestevenninne, Gjertrud, som var Røde Kors-søster i Oslo. Vi kalte henne tante fra før og søsknene mine fortsatte med det, men jeg begynte å si mamma. Min far og Gjertrud fikk tre sønner sammen, så vi ble ni søsken til sammen.

Les også: Torkjell Berulfsen levde i smertehelvete

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Mye syk

Selv fant lille Eva en bestevenninne med samme historie som seg selv. Også politimesterdatterens mor døde av spanskesyken. De to jentene løp gjennom barndommen sammen.

– Jeg fikk en veldig trygg og god oppvekst med gode familieforhold. Vi var så mange søsken at vi ikke hadde behov for så mye annet. Hjemme hadde vi piano og flygel og vi sang til alle tider, minnes hun. Sang gjorde hun også, selv om hun var mye og ofte syk som barn.

Husstell-lærerinne

– Jeg fikk høre som voksen at ingen trodde at jeg ville vokse opp fordi jeg slet så voldsomt med astma. Bestemoren min varmet ullkluter på ovnen og la dem på brystet mitt – det mente de ville hjelpe. Men det hjalp ingen ting. I dag skjønner jeg det, for jeg var allergisk mot ull og en del annet.

Og hun vokste seg stor. Eva tok folkeskolen og realskolen, og 18 år gammel fullførte hun husmorskolen. Det var et valg mor Gjertrud tok for henne. «Du som er så flink til å hjelpe til på kjøkkenet passer her», ble Eva fortalt. Da hun var ferdig der, fikk hun heller ikke bestemme, for moren hadde søkt om plass til henne på Stabekk lærerskole.

Ove ble overrasket da han fant et brev fra en ukjent kvinne i postkassen

– «Å, skal jeg det?», sa jeg, og så tok jeg fatt på utdannelsen som gjorde meg til husstell-lærerinne. På Stabekk lærte jeg å lage mat, gjøre gartnerarbeid og stelle med husdyr. Det verste jeg opplevde var å bli sendt i grisefjøset som nattevakt for en drektig purke. Heldigvis ventet hun med å føde til vakten min var over, sier Eva og ler.

Les også: Ida (23) møtte drømmemannen Marios på Syden-tur: Slik måtte hun kjempe for kjærligheten

Møtte kjærligheten

Men før skolegangen, kanskje så tidlig som da hun var 11–12 år, hadde Eva møtt en ung mann som pleide å ha sommerjobb i farens lille bokhandel i Mandal.

Eva og venninnen syntes at den unge lagerarbeideren var pen og kjekk. Flere år senere møttes de to på ny, helt tilfeldig på et tivoli.

– Vi satt og så på karusellen og oppdaget den pene, unge mannen, som satt i den. Han kjente meg igjen og kom bort til oss. «Unnskyld, men er det ikke noe kjent med deg?», sa han til meg.

Han spurte venninnen min pent om det var greit at han tok med meg med på en tur, slik at vi fikk snakket sammen, erindrer hun.

Mer skulle ikke til; en kjærlighetshistorie var begynt.

Krigen kom

– Vi giftet oss nyttårsaften 1939. Da bodde Olav i Trondheim, der han hadde studert til å bli ingeniør, og jeg flyttet dit. Den første tiden bodde vi på hotell mens vi lette etter en permanent bolig, husker hun.

De dro på påskeferie fordi de ikke hadde råd til bryllupsreise. Da de kom tilbake til Trondheim gikk det ikke lang tid før alvoret tok tak i dem. En natt banket hotellverten på og sa: «Dere må komme dere opp. Tyskerne har tatt Norge og det er krig».

– Vi bodde i Trondheim under hele andre verdenskrig. Datteren vår, som også heter Eva, ble født i 1943, og bare noen dager etter fødselen falt det enda flere bomber over Trondheim. Alle pasientene på sykehuset måtte evakueres og Eva lå i barnesengen da to tyske soldater bar henne ned i kjelleren.

Ingen motgang

Den lille familien flyttet og ble nærmeste nabo til det fryktede Bandeklosteret, Rinnans hovedkvarter.

Hun følte sterkt at det foregikk noe der, men forsto på ingen måte rekkevidden av grusomhetene som fant sted. I dag minnes hun godt Henry Rinnan, som ofte satt i hagen og røkte.

– Han var bitte liten og hadde på seg en altfor stor pelsfrakk. Uansett hvor han gikk, fulgte en schæferhund etter ham, og det føltes uhyggelig.

Etter krigen flyttet den lille familien til Stavanger, der Eva i flere tiår var husstellærer. De fikk ikke flere barn, men datteren ga dem to barnebarn, og de barnebarna har gitt henne fem oldebarn. Hun synes det er fantastisk å se på alt livet har gitt henne.

– Når jeg tenker tilbake, ser jeg ingen stor motgang. Jeg blitt spart for store sorger. Det var en omveltning å få en ny mor som niåring, men hun var snill og tok vare på oss, og lærte oss å bli selvhjulpne. Ingen har noensinne gjort meg noe vondt, oppsummerer hun.

Les også: I løpet av et øyeblikk ble Maris (17) ansikt knust til det ugjenkjennelige. – Jeg tar en dag om gangen

Elsker livet

Når vi snakker om hva lykke er, sier hun at det er verdiene hun fikk med seg hjemmefra: Som barn besøkte hun bestemoren på sykehjemmet og hun lærte hvilke gleder som ligger i å hjelpe andre. Det formet henne som menneske.

– Jeg har alltid trivdes best når jeg får være til hjelp og nytte. At jeg har fått hjelpe andre har gjort mitt liv rikt, resonnerer hun.

I år er det fire år siden hun flyttet til Tasta sykehjem i Stavanger, og den positive innstillingen til livet er kommet til nytte også der.

Eva elsker livet og lytter nysgjerrig på radioprogrammene som sendes.

Les også: Har du denne blomsten i hagen, bør du fjerne den nå

Oppskriften på et langt liv

Når det gjelder koronaviruset og isolasjonen alle på sykehjem har måttet leve med, har hun forsøkt å ta også det med godt humør.

– Jeg er heldig, som har god hukommelse og fortsatt har glede av å lytte og lære. I grunnen er jeg flink til å finne på ting. Fortsatt danser jeg litt hver dag. Når du er i min alder kan du ikke sette deg ned – da må du mosjonere, sier damen, som «i alle år» var aktiv i turnforeningen.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Eva har overlevd ektemannen Olav Ryen, som døde 72 år gammel, og alle vennene sine. Likevel bruker hun mye av tiden sin nå til å se tilbake på alt hun har vært igjennom.

– Når jeg tenker på alt jeg har fått med meg av store omveltninger og endringer, er det utrolig. Jeg glemmer aldri da moren min fortalte at vi hadde fått telefon; jeg visste ikke engang hva en telefon var. Den gangen lærte vi å ringe via en sentral og en dame hørte ofte på alt som ble sagt. Det er noe å tenke på når jeg nå sitter her med to små propper i øret, sier hun og ler.

På spørsmål om hva oppskriften på et langt og lykkelig liv er, sier hun at hun hele veien har spist sunt, mosjonert bra og vært måteholden med alkohol. Hun har ikke røkt og har hatt et godt sovehjerte. Men det aller viktigste, mener hun, er at hun har satt andre foran seg selv.

Dessuten har hun ikke latt koronaviruset gjøre henne redd.

– Jeg tar en dag om gangen. Det får komme det som kommer – det gjelder å la være å tenke for mye. Selv har jeg beholdt min barnetro og ber min kveldsbønn. Den er lang, for det er mange jeg ber for.