vond barndom
Lille Elisabeth var alltid redd
Elisabeth var alltid redd og alltid i fluktmodus. Den vonde oppveksten skulle sette dype spor i henne.
Oslo, 1981: Inne i en stor pappeske sitter Elisabeth. Hun er fire år og titter ut gjennom vinduet faren har skåret ut.
Hun stryker den vesle hånden sin langs de brune gardinene med oransje blomster, som moren har sydd av en gammel duk. Gardinene er festet med tykk gaffatape på innsiden av eskehuset.
Her inne i esken føler Elisabeth seg trygg. Et hus i huset. Et rom i rommet. En ekstra beskyttelse mot verden der utenfor pikeværelset hennes med fem skritt mellom sengen, vinduet og døren. Likevel er det alltid plass til et pappeskehus til.
Pappajenta hviner av fryd hver gang faren kommer hjem fra jobben på Siemens med en ny, stor eske til henne. Da er han morsom og glad – slik at hun også blir det.
Det er de eneste virkelig gode barndomsminnene Elisabeth Randsby Henriksen (44) kan komme på.
Trøster lillebror
Når pappa ikke er han morsomme og glade, er han den sinte med høy stemme som får mamma til å ha like høy stemme – eller gråte. Det skjer ofte. Men Elisabeth vet aldri når. Derfor er hun alltid på vakt.
Alltid i fluktmodus. Alltid redd. Hjertet banker så hun kjenner det gjennom genseren når hun løper inn i papphuset sitt og forsøker å dra for gardinene.
Ofte drister hun seg likevel ut av pappesken og går inn på rommet til sin tre år yngre bror. Her lukker hun den åpne døren og setter seg ned på gulvet slik at hun ser rett inn i det lille ansiktet hans. Klar til å trøste og hysje om han skulle våkne.
Larvik, 1983: Det er midt på natten da Elisabeth og lillebror blir vekket av mammas hånd som hun forsiktig, men bestemt har lagt på pyjamasskulderen deres.
«Vi må dra! Nå! Vi må være stille!» sier hun og hjelper tre- og seksåringen ut i gangen der skoene deres og høstjakkene allerede ligger klare på gulvet.
Urolig skotter moren opp trappen til andre etasje hvor ektemannen sover. Elisabeth gjør det samme.
Pappa våkner jo som regel av den minste lille ting. Hun har sluttet å trekke ned etter seg på do om natten. Selv om rommet hennes og toalettet ligger i første etasje, har hun fått kjeft for den lyden.
Pappa sover tydeligvis tungt av rusen. Han merker ikke at familien flykter, hånd i hånd, tre på rad, ut i den kalde høstnatten. Raskt går de under gatelyktene gjennom boligfeltet de for bare ett år siden glade flyttet inn i.
Trenger du hjelp?
Mental helse har en egen hjelpetelefon,
en gratis tjeneste som er åpen 24 timer i døgnet hele året.
Telefon: 116 123.
Huset bygget pappa selv. Elisabeth var stolt av det. Han ville gi familien en ny og god start. Fra Larvik hadde faren selv gode minner fra sommerferier på campingplasser. Han tenkte også at vestfoldbyen var tryggere å vokse opp i enn Oslo.
Nå ringer en livredd mor på en fremmed dør om natten. Et barn på armen, og et i hånden.
Ti minutter senere kommer en taxi og kjører dem til krisesenteret i Tønsberg.
Mamma reiser
To dager senere henter faren dem på avtalt sted. Ingenting snakkes om. Ikke nå heller. Alt som er vanskelig, blir bare sittende i veggene, og inni Elisabeth.
Et år senere skilles moren og faren. Mor bare går ut døren og kommer aldri tilbake. Elisabeth husker lite fra det, annet enn en ny smerte. Hun er god på å fortrenge. Hun er flink til å skjule hvordan hun egentlig har det, for verden utenfor hjemmets fire vegger.
Kun en gang får niåringen nok. Som regel drikker far alene, men denne ettermiddagen sitter han og en kompis utenfor huset og drikker sammen i solen. «Pappa er full! Pappa er full», roper Elisabeth med ertende stemme, mens hun løper rundt i gaten i boligfeltet.
Ingen reagerer. Ikke pappa heller. Neste dag husker han det ikke.
Likevel er det pappa Elisabeth føler mest nærhet til. Han er så god og artig når han er edru! I rettssaken om hovedomsorgen for søsknene, sier hun med farfars hånd i sin at hun vil bo hos pappa. At han er voldelig sier hun ikke til noen, men hun truer faren med barnevernet om han rører lillebror.
Mamma bor bare 15 minutter unna med den røde sykkelen. Elisabeth og lillebror er ikke der så ofte. Når pappa tar telefonen og sier: «Nå ringer mamma», vet Elisabeth at moren kommer til å ha en unnskyldning for at de ikke kan komme likevel.
Les også (+): Ingen i familien satte pris på sykelige Nikolais unike talent – hans tøffe barndom skulle prege ham resten av livet
Smaken på alkohol
Larvik, 1990: Inne i en bred, brunbeiset vinduskarm sitter Elisabeth. Slik har hun ofte sittet helt siden de flyttet til Larvik da hun var seks år. Nå er hun 14.
Hun liker å sitte der i karmen på rommet sitt i annen etasje og se ut og opp på stjernene. Drømme- og tegnehusene hun ser der ute. Er de glade der inne? Eller er de like på vakt og redde som hun selv nesten alltid har vært?
Det har hjulpet litt etter at pappa fikk ny samboer tre år etter at mamma dro. De kan dra til mamma når det passer henne. Det er ikke så ofte. Pappas nye kjæreste er veldig snill. Elisabeth er trygg på henne, men blir sjalu på den jevngamle datteren hennes.
Elisabeth opplevde noe nytt i helgen. Sammen med en venninne hadde de fått tak i alkohol, og hun smakte det for første gang.
Hvilken frigjørende følelse! Alle problemer og bekymringer bare forsvant. Hun vil drikke mer!
Heldigvis er Elisabeth en aktiv tenåring. Håndball, hest, skolen og venner i sunne miljøer holder henne greit unna å teste noe særlig mer rus.
Hun er godt likt. En som trøster andre og alle vil ha på besøk. Selv viser hun aldri noen sine tårer, og vil helst ikke ha med noen hjem i tilfelle pappa ikke er edru eller i godt humør.
«Se meg da, mamma»
Mamma har flyttet til Sørlandet og fått to nye barn. Av og til tar Elisabeth bussen de tre timene ned til henne og håper at de kan komme nærmere hverandre.
Men det samme skjer hver gang: Moren har kjøpt inn biff, bernaise og godis og overlater småguttene til datteren mens hun selv drar ut på byen med en venninne. Neste dag er hun for sliten til å orke noe.
Skuffelsen svir, men Elisabeth holder det inni seg og tenker at kanskje neste gang.
Siste året på videregående tar interessen for gutter, fest og rus overhånd. Det kan bli ravepartyer i amfetaminrus 14 dager i strekk uten å sove.
Hun får en kjæreste som også føler at livet er morsommere og lettere å takle når man ruser seg. Det går det utover skolen, og hun får ikke vitnemål.
Nå våkner pappa. Han vet hva avhengighet er, og gir datteren et ultimatum:
«Fortsett som du gjør nå, og flytt ut – eller bo her og kutt ut rusen!»
Elisabeth flytter på dagen. Hun bor på en madrass hos en kompis med en slange i glassbur i stuen, og hun bor hos kjærester.
Rusmiljøet i Larvik består av over 50 personer. De henger sorte søppelsekker over vinduer, spiller høy musikk og har Ecstasy-fester. Penger til livets opphold får hun på sosialen. Det er gøy – et par år.
Med blått øye og vekt på 42 kilo står hun i døren hos pappa. Han har forsøkt å kontakte henne et par ganger, men hun har avvist ham.
Nå ser han hardt på det forslåtte ansiktet hennes og sier:
«Du har vel fått som fortjent.»
Det er pappa og stemor som kjører Elisabeth til et sted hun kan få hjelp. Hun er 24 år og vil gjerne bli rusfri. Dette er ikke gøy lenger!
Les også: Advarer nordmenn mot dødelig grill-tabbe
Pappa vil hjelpe
Men få uker senere stikker hun derfra og kommer ikke tilbake. Under et besøk hos moren har Elisabeth forelsket seg i en mann uten rusproblemer.
Hun flytter til ham. Hun har et lite håp om å få et nærere forhold til moren ved å bo på samme sted.
Det skjer ikke, men en god stund holder hun seg unna rus og klarer å holde på en jobb. Helt til forholdet tar slutt. Elisabeth forstår godt at hun er vanskelig å leve med: Angsten har gjort henne asosial og innesluttet, og hun tør knapt gå ut.
Det er nå livet virkelig rakner. Hun begynner med rus igjen og er i det ene voldelige og destruktive forholdet etter det andre. Det er paradoksalt nok tryggest å være i det man er vant til.
Sørlandet, 2002: Elisabeth må ruse seg hver dag for å klare å stå opp av sengen. Samboeren hun har nå, er bortreist. Hun har ligget en uke i sengen, fullt påkledd – i tilfelle hun må rømme noe sted.
Elisabeth er paranoid, psykotisk og skjelver av angst og abstinenser. Hun har ikke dusjet, ikke pusset tennene og kun spist en brødskive og drukket et glass vann.
Hun er døden nær da samboeren kommer tilbake og gir henne et «fiks», så hun kan virke for en stund.
Elisabeth kjører på med alt og tenker «dør jeg, så dør jeg». Hun er likegyldig, føler seg verdiløs. 26-åringen er helt sikker på at hun aldri vil fylle 30.
Noen gir et håp
Larvik, våren 2008: Elisabeth er tilbake i Larvik. Etter et par selvmordsforsøk har hun havnet på akutten, og hun får terapi, medisiner og hjemmesykepleier.
Nå går hun tur med en snill psykiatrisk sykepleier. Elisabeth liker så godt måten hun prater til henne på. Som om hun var en venn. De går i Bøkeskogen. Det begynner å bli grønt.
«Du vil ikke prøve behandling, da?» spør sykepleieren forsiktig.
Den tanken har vært fjern i flere år for Elisabeth. Hun har ikke brydd seg, og ingen har spurt.
«Jo!» svarer hun glad og kjenner hvor klar hun er for å endre livet sitt. Dette er ikke noe liv! Hun er en levende død i en eldgammel skog som skyter irrgrønne skudd over hvitveis-tepper.
Elisabeth gjennomfører syv beintøffe uker på Alfa behandlingssenter. Tiden etterpå er avgjørende for ikke å havne tilbake i det gamle miljøet. Dette får Elisabeth hjelp til på «Halvveishuset» i Larvik.
I to år er hun både singel og rusfri og går på AN-møter (Anonyme Narkomane) hver uke. Hun tar opp fag og fullfører videregående og får sommerjobb. Det er to gode år.
En kveld blir fristelsen for stor. Elisabeth er på fest og tar en øl, selv om hun ikke burde. Det blir flere. Så dukker noen opp med amfetamin. Da er det gjort.
Sprøytene er tilbake på nattbordet. Hun trøstespiser og legger voldsomt på seg. Det gjør henne enda mer deprimert. Angsten og panikkanfallen kommer tilbake.
I 2011 dør moren. Barna blir tilkalt på sykehuset hvor hun ligger kvelden før kreften tar siste pust fra henne. Mens de står rundt sykesengen og holder hverandre i hendene, slipper alle årene med bitterhet plutselig tak i Elisabeth.
En tåre renner nedover mammas kinn i det hun slutter å puste.
Fortsatt stående rundt henne, hånd i hånd, blir barna enige om at moren hadde levd et veldig vanskelig liv, og at de vil tilgi henne.
Det er den jevngamle stesøsteren som får Elisabeth til å prøve avrusing igjen.
Hun og stemoren dukker uventet opp med kake og gaver på bursdagen hennes. De spør hvordan hun har det og foreslår ny behandling. Omsorgen gjør at Elisabeth to måneder senere legger seg inn på Vestfoldklinikken.
Denne gangen er hun helt klar på hva det står om.
Elisabeth gjør en avtale med seg selv: Klarer hun det ikke nå, skal hun ta sitt eget liv! Døden lokker mer enn ruslivet.
Det snør tungt i Bøkeskogen, og snart er det jul.
Vestfoldklinikken, desember 2016: Elisabeth har nettopp fylt 40 år. Inne i et lite, hvitt rom, som lukter av plast fra madrassen, sitter hun og skjelver.
Elisabeth tør ikke gå ut i stuen til de andre. På plastmadrassen er hun trygg, akkurat som da hun var liten jente inne i pappesken.
På tre uker skal rusen ut av kroppen for godt. Hun forsvinner inn i den danske TV-serien Broen på mobilen sin i sengen, opptil ti timer om dagen. Serien holder hodet hennes okkupert – noen millimeter vekk fra angsten og noiaen som glefser etter henne.
Det blir jul. Det blir nyttår.
I plastlukten hun skal hate resten av livet, blir Elisabeth rusfri.
Etterpå følger 10 måneders behandling og et år med ukentlig ettervern. Elisabeth får håpet tilbake. Håpet om ikke å fullføre sin dødelige avtale.
Les også (+): Mannen min fant seg en 25 år yngre kvinne, og nå skal de ha barn!
Takknemlig
Larvik, sommeren 2021: Elisabeth har nå vært rusfri i fire år.
Norsk Ukeblad treffer henne på Trudvang Gjestegård i Larvik. Dette var første arbeidsplass i det nye, gode livet. Siden har hun hatt jobb i resepsjonen på et hotell.
På Frelsesarmeens gatefotballag, ledet av Sverre Tolfby, har hun fått venner for livet. I år er hun tatt ut på landslaget! Det er viktige ting som holder henne unna rusen.
– Da jeg kuttet ut rusen, var jeg tykk, i dårlig form og hadde fortsatt en del angst. Jeg tenkte: «Hva er vitsen med å være rusfri om jeg bare orker å ligge på sofaen?» forteller Elisabeth, som gjennom fotballen og kostholdsendring har gått ned 20 kilo. Og angsten er nesten borte.
Stemoren, stesøsteren og brødrene er også på plass i livet hennes igjen. Det er hun veldig takknemlig for.
– Jeg trenger forutsigbarhet og rutiner for å ha et godt liv. Det får jeg gjennom jobb, fotball, AN-møter, ettervernet Broen og tilrettelagt hestestell og ridning på Fjære Gård, sier Elisabeth glad.
Hva med den vesle jenta i pappesken? Tenker hun ofte på henne? Og pappa?
Elisabeth blir stille, tar den gule blomsten ut av håret og legger den forsiktig i fanget.
Så forteller hun at før faren døde i fjor, hadde de fortsatt lite kontakt, og hun var mye bitter. I dag har hun tilgitt ham fordi hun selv har kjent hva avhengighet gjør med deg. Hun vet at man alltid setter rusen før ALT annet.
Og ja – en del av henne vil alltid være jenta i pappesken. På vakt. Fluktklar. Redd.
Det er grunnen til at hun ikke selv tør bli mamma. Hun vet at foreldrene elsket datteren sin og bare ville det aller beste for henne. Likevel klarte de det ikke.
Elisabeth har fått sin aller første leilighet. Her gleder hun seg til å gå ut og møte en ny dag.
Likevel ber hun sjelden noen hjem. Da kan hun jo ikke rømme noe sted. Mange ting fra barndommen vil for alltid sitte i. Leiligheten har erstattet det trygge pappeske-huset fra barndommen.
Nå venter en ny jobb på et nyopprettet behandlingssted. Hun gleder seg ekstra mye. Her skal hun være med på å gi andre den hjelpen og støtten hun selv fikk.
Aldri hadde hun drømt om at livet kunne bli så godt!
