Eksemplene på hvordan galskap og rikdom sammen skaper fotball-vanvidd, er knapt til å tro

Et gisp gikk gjennom fotballverden da Premier League-klubben Newcastle ble kjøpt opp av Saudi-Arabias statlige investeringsfond. Til og med Amnesty International raste.

I spissen for de nye eierne sto kronprins og reell statsleder Mohammad bin Salman. Hans kobling til drapet på den regimekritiske journalisten Jamal Khashoggi i 2018, hadde skapt internasjonale floker for Saudi-Arabia. Men ikke større floker enn at eierskap til en fotballklubb kan hjelpe på imagen?

«Sportsvasking» brukes om forsøk på å bedre et frynset rykte ved hjelp av eierskap til idrettsklubber eller -arrangementer. Men historien er full av eksempler at ry og anseelse har gått motsatt vei − særlig innen fotballen.

Asiatisk overtro

Da den malaysiske milliardæren Vincent Tan tok over Cardiff City, var det mange supportere som hadde tro på at det walisiske laget endelig skulle ta skrittet opp til øverste nivå. I stedet ble han i løpet av tre år én av Wales mest forhatte menn, kåret til idrettens verste eier og røk fullstendig uklar med supporterbasen til «The Bluebirds».

Klubbens kjælenavn står i stil med blåfugl i klubbemblemet. Laget draktfarge har vært blå siden 1908. Men i 2011 ville Vincent Tan utstyre klubben med nye fjær: Han ønsket nemlig røde drakter, og han ønsket å bytte ut den klassiske blåfuglen med en drage i klubbemblemet. For fargen rød knyttes til lykke, medgang og styrke i Asia. Og dragen tillegges tilsvarende egenskaper.

At det var den walisiske dragen som preget klubbemblemet hjalp lite. De aller fleste tilhengerne protesterte vilt mot det de mente var å forråde klubbens identitet og tradisjoner. Men eier Tan hadde bestemt seg.

Men Vincent Tan stoppet ikke der: Han ga lagets speidere, trenere og sportssjef beskjed om å se etter spillere som hadde tallet 8 i fødselsdatoen. Tallet er høyt respektert i Malaysia, på De britiske øyer jorde tallet Vincent Tan raskt samtaleemne.

Cardiff rykket opp til øverste nivå i 2012-2013-sesongen − med ny draktfarge og drage på brystet. De aller fleste pekte på den svært populære manageren Malky Mackay som viktigste bidragsyter.

Neste sesong − Cardiffs første i Premier League, startet dårlig. Mackay fikk sparken. Vincent Tan ble avbildet mens han buet på eget lag, og ved juletider gikk han ut i media og kritiserte David Marshall for å ikke score nok mål. David Marshall er for øvrig keeper.

Cardiff rykket rett ned igjen, og fant frem igjen både blåfugl-emblem og blå drakter. Vincent har tonet ned sin rolle noe, men de ansatte i år sin 13. manager for klubben på ti år.

Svindler uten stil

13 managere på ti år er ingenting for Jesús Gil. Som president i, og etter hvert eier av, «det andre Madrid-laget», Atletico, ansatte han hele 39 managere mellom 1987 og 2002.

Mannen på sjefskontoret i Atlético Madrid var svært kontroversiell. Blant annet hadde han sonet 27 måneder i fengsel etter at et turistkompleks han hadde fått satt opp kollapset og 58 personer ble drept. Bygget var satt opp uten arkitekt, vesentlige tillatelser manglet, og sementen hadde ikke engang fått satt seg før bygget ble tatt i bruk. Like fullt fikk han ta over som president i Atlético Madrid i 1987.

Klubben hadde med unntak av en cuptittel i 1985, vært et godt stykke unna toppen i noen år. Under Gils ledelse skulle klubben forsøke å tette luken opp til Real Madrid og Barcelona. Internasjonale stjerner ble kjøpt inn, managere ble ansatt og sparket over en lav sko. I årene 1988 – 1990 var 12 managere innom sjefsstolen.

Den sportslige suksessen uteble.

I 1992 overtok Gil 95 % av aksjene i klubben ved hjelp av en relativt nylaget lov som åpnet for å gjøre supporter-eide klubber om til aksjeselskaper. Lovens siktemål var å sikre sunn og oversiktlig økonomi for klubbene. Gil fant på finurlig vis en måte å få brukt loven til egen fordel.

Som en del av omstruktureringen ble klubbens ungdomsakademi lagt ned. Resultatet var blant annet at en 15-åring ved navn Raúl meldte overgang til hovedstadskonkurrenten Real. Der ble Raúl en av Spanias aller største fotballstjerner.

Etter å så vidt ha unngått nedrykk i 1994-95-sesongen, greide Atlético å vinne «The Double» sesongen etter, Men allerede i 2000 rykket klubben ned for første gang på over 65 år. Først i 2002 rykket de opp igjen, og da hadde Jesús Gil fått sparken fra klubben, og var under etterforskning for økonomisk utroskap og bedrageri.

Samme år endte også hans politiske karriere. Da hadde han vært borgermester i feriebyen Marbella i 11 år, kjent for å gå omkring i gatene og rope ukvemsord til prostituerte og hjemløse. I samme periode ble Marbella kjent for å tiltrekke seg medlemmer av organisert kriminalitet i Italia, Russland og Storbritannia. Men i 2002 ble han dømt til å holde seg unna offentlig politikk i 28 år.

Gil var heller ikke ukjent med livet på skråplanet, til sammen hadde han mer enn 100 søksmål mot seg. To måneder etter at han døde i mai 2004, ble han og sønnen Miguel Ángel Gil Marín dømt for å ha bedratt Atlético Madrid for 19,9 millioner dollar gjennom fire spillerkjøp.

Miguel er fortsatt klubbens hovedaksjonær.

Kvinnefotball = satans verk

Der Vincent Tan er ledet av overtro, og Jesús Gil har latt seg styre av penger, er det andre ting som driver rumenske Gigi Becali. Han blir først og fremst omtalt som en ond person.

Becali kom inn i det som da het Steaua Bucuresti (i dag FCSB) på slutten av 1990-tallet, og i 2003 hadde han sikret seg to tredeler av eierskapet til klubben. Som en følge av økonomiske krav mot Becali på opp mot 100 millioner kroner, overdro han sin aksjer til sine nevøer i 2007. Siden har han ikke hatt noe formelt eierskap av klubben, selv om det har vært klart for alle at det er han som er sjef. Og det på alle vis:

Han har instruert managere om startellevere, og kommet med krav om bytter i pausene. I flere år ansatte han bare managere som var villige til å la ham ha siste ord. Det innebar blant annet at det ikke skal være homofile spillere på laget. Becali skal ha nektet å signere afrikanske spillere, og en tyrkisk trener fikk i sin tid sparken fordi han var for muslimsk. Han har lagt ned forbud om å spille Queen på stadion, på grunn av Freddy Mercurys legning, og han omtalte en afrikansk sportskommentator som «en ape».

Becali er selvsagt heller ikke spesielt opptatt av kvinnefotball, og mener at «Kvinnen er skapt for å være vakker, for å tiltrekke seg det motsatte kjønn». Han har sagt han vil «slutte med fotball» om klubben starter damelag, og mener kvinnefotball er Satans verk.

Gigi regner seg selv som sterkt religiøst, og har et bilde av seg selv som Jesus sammen med diverse apostler og helgener. Han har selvsagt også en politisk karriere, der partiprogrammet er basert på et kristenkonservativt fundament, med slagside mot blant annet romfolk, etniske ungarere i Romania og jøder.

Her skal han også ha uttalt offentlig at han ønsket en folkeavstemning der målet var å «avslutte all homofili i landet».

Becali er blant annet dømt for kampfiksing, og han fikk en betinget dom for kidnapping. Fengsel har det også blitt, fra 2013 til 2016 satt han inne for korrupsjon og bedrageri i forbindelse med noe kjøp av land.

Krigsherre og karriereforbryter

Blant fotballeiere som har vært på kant med loven, når ingen opp til forbryter-CV-en til Željko Ražnatović, bedre kjent som Arkan.

Etter å ha gjort en karriere som bankraner i Vest-Europa på 1970- og 80-tallet, blant annet i Sverige, grep han begjærlig sjansen som bød seg da Balkankrigene startet. Han startet opp en armé, stort sett rekruttert blant fotballhooligans og tidligere forbryterkolleger, og ble raskt beryktet og berømt for sin brutalitet. Etter krigen toppet han listene over ettersøkte krigsforbrytere, men han nøt beskyttelse i Serbia og gikk mer eller mindre fritt omkring i Beograd.

Han benyttet da sjansen til å ta over fotballklubben FK Obilić, som spilte på nivå to, i 1996, og tok klubben til opprykk i første sesong og et overraskende seriegull i sesongen 1997/98. Etter hvert kom det frem at motstanderlag var blitt truet, toppspillere på andre lag fikk truende telefoner kvelden for kamp, og det var eksempler på at noen av dem ble låst inne i garasjer og forhindret fra å spille. I pausen kunne dommere oppleve at Arkan selv kunne komme stormende inn garderobe med pistol i hånda, for å fortelle at de måtte ta «de riktige avgjørelsene» i kampen.

I mesterligaen røk FK Obilić ut i siste kvalifiseringsrunde mot selveste Bayern München. Omtrent samtidig begynte UEFA å spørre om det var greit at en klubb eid av en kjent krigsforbryter skulle få spille fotball i det gode selskap. Dermed trakk Arkan seg tilbake og overlot eierskapet til kona, den serbiske popstjerna Ceca.

En 2. plass og en 3. plass fulgte de neste to årene, før Arkan ble skutt og drept i 2000.

Etter et raid i Arkans bolig i 2011, fant politiet også ut at ekteparet hadde underslått millioner av kroner etter spillersalg i løpet av Arkans år som eier.

Klubben der de opprinnelige supporterne etter hvert var erstattet av krigsveteraner og organiserte kriminelle, rykket ned. I dag spiller de langt ned i divisjonssystemet.

Statsleder og investor

Statsledere som eier fotballklubber er ikke nytt.

I 2001 kjøpte Muammar al-Gaddafi 5,31 prosent av den italienske storklubben Juventus. For 182 millioner kroner ble familien, gjennom investeringsselskapet Libyan Arab Foreign Investment Company SA (Lafico), den nest største medeieren i den italienske klubben. Investeringen ble omtalt både som en finansiell investering, men også fordi Muammars sønn al-Saadi er en stor fan av klubben. Året etter ble det også klart at al-Saadi skulle få trene med Juventus.

Den tidligere italienske statsministeren Silvio Berlusconi, som blant mye annet er dømt for skattesvindel og å ha sex med en mindreårig prostituert, er majoritetseier i Italias største medieselskap, og eier også en anstendig del av den skrevne presse. Fra 1986 til 2017 var han også hovedaksjonær i AC Milan. Berlusconi var kjent for å holde «bunga bunga»-fester, der prostituerte jenter ikledd Milan-drakter bøy seg frem til forretningsforbindelser, politikere og andre i hans krets.

Linjegymnastikk

Norge har heller ikke skåret klar av eksentriske fotball-eiere.

Da forretningsmannen Atle Brynestad ble tilbudt å kjøpe fotball-laget Lyn for én krone i 1999, var han ikke vond å be. To år tidligere hadde han forsøkt å kjøpe Vålerenga uten hel.

Brynestad skal ha hatt en drøm om å slå sammen Lyn og Vålerenga, men da denne planen slo feil, la han mange penger på bordet for å gjøre Lyn til en toppklubb. Og det fungerte.

I 2000 rykket Lyn opp i Eliteserien, og ved sommeren 2002 ledet faktisk Lyn serien med ti poeng. Det var bare et problem; Atle Brynestad.

Eieren engasjerte sterkt i det sportslige. Assistenttrener Sture Fladmark hadde ledet vestkantklubben til solid serieledelse, men Brynestad mente de trengte et større navn som hovedtrener. Dermed ansatte han kroaten Hrvoje Braovic, som Brynestad hadde fått anbefalt av en behandler i alternativ medisin.

Det ble mye linjegymnastikk på Lyn-treningene, men få seire i kampene. Serieledelse skrumpet bort, og kroaten «ba om å bli løst fra sin kontrakt». Fladmark kom tilbake igjen, ledet Lyn til bronse og mottok årets trener-pris, uten at det hjalp Fladmark som var uten jobb våren etter.

Lyn var et pengesluk som Brynestad holdt kunstig i live ved hjelp av pengeoverføringer fra selskapet hans CG Holding. Problemet var bare at det da også var Brynestad som eide spillerne. Så da nigerianerne John Obi Mikel og Chinedu Ogbuke ble solgt for over 100 millioner, var det Brynestad som tjente. Lyn satt igjen med alle utgiftene og dyre kontraktsforpliktelser. Så da Brynestad plutselig trakk ut proppen, gikk Lyn grundig konkurs, og ble degradert til 6. divisjon.