EGGSTokkreft
Kristine (16) ventet på mensen – men fikk i stedet en sjokkbeskjed
Kristine (38) ble svært alvorlig syk i barndommen.
Det Kristine Hjulstad ønsket seg mest den sommeren hun fylte 16, var å få mensen – slik som de andre jevnaldrende.
Hun var litt annerledes enn dem på flere måter.
Mens klassekameratene hørte på boyband, lyttet Kristine helst til opera. Enebarnet stortrivdes også i selskap med foreldrene.
Blant annet reiste de ofte til Tyrol hvor familien hadde et
feriested. Der snakket hun på tysk med de lokale barna. Kristine hadde alltid hatt lett for å lære.
Faren hadde dessuten lært henne å trylle.
Fremtiden så lys ut for den mørkhårede jenta, foruten at hun det siste halvåret hadde fått stadig verre magesmerter.
«Kanskje det skyldes at du ennå ikke har fått mensen?» mente en lege. Det var også derfor ønsket sto øverst på bursdagslisten.
En annen mente det kunne skyldes nyresten og foreslo en ultralydtime.
Sjokkbeskjeden
Det var en solrik julidag i 1999, og fødselsdagen var nylig rundet – uten at hennes høyeste bursdagsønske ble oppfylt.
Kristine og foreldrene hadde en avtale på sykehuset. Kristine var ikke bekymret. Hun sto på terskelen til voksenlivet og gledet seg til å begynne på videregående skole.
Men noen få ord den dagen fikk hele hennes hverdag til å briste. Kristine husker legen som undersøkte henne. Da hendene hans førte ultralyd-proben over magen, stoppet han plutselig opp.
«Her er et noe», sa han.
Livet som til da hadde vært nokså bekymringsfritt, ble brått et drama om liv og død. Allerede der og da visste Kristine at hun aldri ville glemme den unge legen.
Foreldrene ble hentet inn fra gangen. Ansiktene deres var fortvilte. Han hadde funnet tre svulster i underlivet til ungjenta.
Moren ble musestille. Faren løp ut på gangen og kastet opp. Legen holdt Kristine i hånden. Han var taus, akkurat som moren hennes. Stillheten festet seg sterkest i minnet.
Kristine hadde massiv spredning av en svært sjelden og aggressiv eggstokkreft, med dårlige sjanser for å overleve.
Men da de lammende ordene traff henne og familien, tenkte hun mest på den unge, legen med mørkt, krøllete hår og snille, blå øyne. Hun syntes synd på ham. «Hvordan var det å gi en slik beskjed?»
- I 2018 fikk 444 kvinner eggstokkreft i Norge. Bare ni av dem var under 35 år.
- I hovedsak rammes kvinner over 50 år.
- Hvis sykdommen oppdages tidlig, det vil si på stadium én, er det 93,3 prosent som fremdeles lever etter fem år.
Kilde: kreftforeningen.no
Han viste en omtenksomhet som rørte henne.
Den dagen i 1999 klarte hun ikke å ta inn over seg at hun var dødssyk, at hun kanskje bare hadde uker eller måneder igjen å leve – om ikke operasjonen og behandlingen som ventet, virket.
De neste årene skal sykdommen skape hennes identitet.
Les også: Jenny er 11 år og driver med håndball, hest og klarinett. Så rakner livet
Fire kilo svulster
Da det på Radiumhospitalet den sommeren i 1999 ble fjernet fire kilo med svulster hos Kristine, følte hun etterpå at halve kroppen manglet.
«Livmoren er også fjernet. Du vil aldri kunne få barn», ble det sagt.
Kristine hadde ønsket seg barn – en eller annen gang.
Kreften var allerede i fjerde stadium. Det handlet om å overleve. Etter operasjonen ventet cellegift.
Kristines tidligere klassekameratene hadde startet på videregående. Deres liv gikk videre, de fant nye venner og kom ikke lenger på besøk.
Kristine tok frem det faren hadde lært henne. Nå hjalp det å trylle. Hun ble kalt tryllejenta på sykehuset. Hver dag klarte hun å stå oppreist lenge nok til å glede både pasienter og leger med sin magi. Det tryllet også henne gladere.
I 2000 fikk familien beskjeden de hadde håpet på: «Behandlingen har virket», kunne legen fornøyd fortelle.
Kristine og foreldrene jublet. Var virkelig marerittet over?
Kristine gledet seg til å få kreftene tilbake og starte på videregående. Hun hadde mange planer, blant annet å bli lege. Kristine ønsket å bruke sin erfaring med kreft til noe positivt, å gi andre syke håp.
Ensom
Det Kristine ikke var forberedt på, var at kroppen nektet å lystre. Da hun ble utskrevet, var hørselen nedsatt – og krevde på sikt høreapparat. Hun slet med balansen og hukommelsen, og kroppen stakk av smerte.
Årsaken var senskader. Hun var 17 år og ble erklært ufør.
Det usynlige handikappet førte til flere problemer. Hun slet med å holde tritt med jevnaldrende både på skolen og utenfor, og ensomheten vokste seg like sterk som de fysiske smertene.
Tanken på å ende alt dukket opp. Hun gikk turer langs Lågen, som renner gjennom hjembyen hennes Kongsberg, og vurderte å hoppe uti.
Heldigvis ringte hun i stedet til legen som hadde behandlet henne, og sa at de hadde reddet henne til et liv hun ikke ønsket. Hastetimen ga nye tanker og det første, viktige skrittet videre.
«Tenk heller på hvordan du vil leve», ble hun rådet av legen.
Hun var 18 år og inviterte seg selv på restaurant, alene. Hun ba om regningen før maten var spist, men ble sittende. Heldigvis for Kristine er hun født sta.
Senere meldte hun seg på flamencokurs. Ensomheten gnagde sårt, men stadig flere impulser fikk henne til å endre fortellingen om seg selv. Veien ut av mørket ble å ta stadig flere sånne steg. For alle mennesker danner historier om seg selv. De opplevelsene du får, eller de krisene du går gjennom, former fortellingen om deg.
22 seksere på vitnemålet
Åtte år brukte Kristine på å komme seg gjennom videregående, men fullførte med 22 seksere. Et av landets beste vitnemål. Deretter ventet medisinstudiet i Oslo.
Mot slutten av studiet søkte hun seg til en utvekslingsplass i Østerrike. Til Tyrol hvor hennes gamle jeg fantes. Der forelsket hun seg – for første gang.
Han var en skilt kelner fra Tunisia. Hun la merke til de pene hendene hans da han serverte henne. Slik kom de i prat, og hun lærte at han var like ensom som hun fremdeles følte seg. Det skapte et samhold.
De fikk fire intense måneder før hun måtte reise hjem. Da de tok avskjed, gjentok han «så vakker du er», og la til at «det tredve centimeter lange arret ditt på magen – det er tredve kyss, det!»
De hadde forskjellige drømmer å følge, men med ham ble kroppen hennes igjen hel.
Tryllende lege
Vi ble oppmerksomme på Kristine gjennom et leserinnlegg. Her beskrev hun hvor vanskelig det var i disse koronatider ikke å kunne holde pasientenes hender.
«Den menneskelige nærheten må lide under smittetiltakene», skrev hun.
Kristine spesialiserer seg for tiden i urologisk kirurgi i Namsos, men brenner for den enkeltes opplevelse av sin sykdom. Hun er en lyttende lege.
Når hun er den som må la de skjebnesvangre ordene falle, bruker hun sin egen erfaring med sykdom og den personlige fornemmelsen av døden. Slik henter hun styrke til å ta imot andres fortvilelse.
Da vi møter henne, har Kristine på seg en flagrende kjole kjøpt i Syd-Tyrol. Skuldervesken er tung av bøker. Hun elsker å lese og skrive, og har mye på hjertet. Hun vil ikke bare fortelle om å være syk, men hvor uendelig vanskelig det er å bli frisk. Senskader av kreftbehandling er et tema hun forsker på og som opptar henne sterkt.
Hennes egne senskader synes ikke, men har satt sitt preg på henne.
– Utenforskap, ekstrem ensomhet og en kropp som nektet å lystre, truet ikke bare mine drømmer om å bli lege, men om å kunne klare meg selv og delta i voksenlivet, sier hun.
– I min ensomhet hadde jeg heldigvis en helt spesiell «bestevenn», tryllekunsten. For meg har den alltid handlet om undring. Den vi fra barn til voksen ofte glemmer bort. Det fascinerer meg hvordan vi kan bedra sansene våre.
Selvsagt kalles hun tryllelegen.
Trolig er det ikke til annen nytte som kirurg enn at hun er svært fingernem, men om pasienter og andre skulle trenge enn oppmuntring, opptrer hun med teater og trylling landet over.
Da hun selv ble alvorlig syk, ble det å trylle magien som hentet frem den friske siden ved henne.
Les også (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Tar ikke noe for gitt
Kristine ønsker å hjelpe andre med fortellinger som har låst seg.
– Du har valget mellom fortapelsen og å skape deg et nytt liv.
Med de rette ordene kan det umulige bli mulig, vet hun.
– Slik er legekunsten og magien uadskillelige.
Det er ingen tvil om at Kristine har et bankende hjerte for andre.
– Jeg vil gjerne gi enda mer enn hva som er mulig akkurat nå, sier hun om det å holde avstand til hverandre.
Kristine lever alene, men denne sommeren inviterte hun for første gang siden hun ble syk andre hjem til seg for å feire bursdagen.
I Namsos er Kristine blitt eier av sitt første lille hus med en hageflekk. Der blir hvert måltid inntatt ved et pent dekket bord med levende lys.
– Jeg har lært ikke å ta noe for gitt.
Ordene understrekes av øyne som funkler og det varmeste smil.
– Tryllekunsten er min kjærlighetserklæring til livet. En takk for at jeg får leve.