Dette er samlingen som stopper munnen på dem som sier de har sett alt

I ni år har Viktor Wynd drevet det som ofte omtales som Storbritannias merkeligste attraksjon, en slags kombinasjon av absintbar og «naturhysterisk museum».

I det vesle lokalet på Londons østkant er fylt med naturens avvik og vidundere i alle varianter. Napoleons dødsmaske her, et lam med åtte ben der. Fra taket henger en flaggermus med to hoder. På veggen henger et sebrahode med et langt horn stikkende ut. − En enhjørning, om du spør Viktor Wynd.

– En gang jeg hadde en gruppe på omvisning var det en ung jente som protesterte og sa at enhjørninger ikke ser slik ut. Jeg spurte om hun hadde sett en ekte enhjørning noen gang, men det hadde hun ikke. Der ser du, sa jeg.

Wynd er lavmælt og beskjeden, ulastelig antrukket i en grønnmetallisk fløyelsdress og med en amulett hengende rundt halsen. Håret er langt, skjegget litt som en tidlig Ibsen. Han ser på klokka, unnskylder seg ydmykt for at han er litt sent ute og forteller at han er litt redusert etter en reise til Borneo nylig. En ren familietur, sier han, fordi barna hadde lyst til å se orangutanger.

Havfruer og Viagra

Noen minutter leder han en gruppe mennesker seg ned den smale vindeltrappen til Viktor Wynds kuriositetsjungel. Midtveis stopper følget opp foran det som ser ut som en tørrfisk med apehode, en «feejee mermaid» som de ble kalt.

– Den er jo ikke akkurat vakker, men om du har vært på båt i flere måneder, og denne plutselig hadde dukket opp i havoverflata, så tenker du kanskje «wow!», spekulerer Wynd overfor sine besøkende.

Den inntørkede «havfruen» setter tonen for resten av utstillingen. Det er forseggjort hårkunst fra viktoriatiden, en tungespisende sjølus, det forunderlige og det humoristiske. Men også det vulgære, morbide og groteske.

Så som historien om den britiske dandyen Sebastian Horsley, som i 2001 lot seg korsfeste på Filippinene. Dette gjorde han uten bedøvelse, og han ble hengende på korset i bare spikerslaget.

– Her er spikrene som ble slått gjennom hendene hans. Og bortenfor her er kondomer og en Viagraeske funnet på et hotellrom brukt av Rolling Stones i 2003, forteller Wynd.

Gruppen på omvisning suger til seg inntrykkene. Av og til stopper de opp, tar en slurk av drinken i hånda kanskje. Begeistring spores. Latter høres. Noen rynker på nesa.

Alt hodet er fullt av

Det ligger i menneskets natur å la seg fascinere av det forunderlige og spektakulære. Sånn sett går det en linje bakover fra Viktor Wynds museum til fyrsters og forskeres wunderkamre, fra tiden da verden var i ferd med å åpne seg for oppdagelseslystne.

Gjenstandene i disse raritetskamrene var gjerne kuriøse og tilfeldig sammensatt. Men nettopp slik ga de også ekstra mening. De ble et vitnesbyrd om naturens mangfold og skaperverkets uendelige rikdom og potensial. For eieren kunne en slik samling også være en demonstrasjon av visdom og makt.

For Viktor Wynd handler det riktignok ikke om makt. For ham handler det om å forstå seg selv. Han sammenligner utstillingen med å ta ut hjernen sin, knuse den flat med slegge, for deretter å plukke opp de skinnende bitene.

– Jeg har valgt å ikke fokusere på én enkelt del av hjernen. I stedet presenterer jeg bruddstykker. Det alle objektene har til felles, selve limet i utstillingen, er min interesse og at jeg får glede av dem.

En interiørarkitekt ville kanskje si at utstillingen viser fingeren til alt som heter minimalisme. Men kanskje gjør det også at sansene våre blir ekstra skjerpet. Vi vil nødig gå glipp av noe.

Et krympet hode fra Amazonas. En krukke med hermetiserte muldvarp. Et glass med «preserved front bottoms of Victorian prostitutes». Slike ting.

– Noen gjenstander kommer med en historie. Andre gjenstander bare kommer, forteller Wynd.

Escobars flodhest

Et par av gjenstandene pirrer nysgjerrigheten ekstra, For eksempel fingeren til den meksikanske revolusjonslederen Pancho Villa som ligger presentert i et skrin. Ifølge en innrammet notis ble både finger, hode og andre kroppsdeler stjålet av en viss Emil Holmdahl etter Villas død i juli 1923.

Eller hva med den forgylte hodeskallen til en av Pablo Escobars flodhester? Etter at narkobaronen ble skutt og drept i 1993, ble hodeskallen ifølge Wynd overført til et lager sammen med Escobars andre eiendeler. Disse ble auksjonert bort av colombianske myndigheter i 2013.

Når det gjelder skuespiller Russel Brands enorme haug med kjønnshår og to glass med det som hevdes å være ekskrementer fra popstjernene Kylie Minogue og Amy Winehouse, er det kanskje like greit å droppe spørsmål om utstillingsgjenstandenes opprinnelsen.

Sjømannspenis

Viktor Wynd har ikke mange filtre for samlingen. Unntaket er nazi-memorabilia eller gjenstander knyttet til kriminalitet. Der setter han grensen.

Nylig skrev en avis om at Wynd forsøkte på kronerulling for å få fatt i en mumifisert arm som var til salgs. Det ble med forsøket.

– Den luktet litt … fersk. Den var nok ikke så gammel som det ble hevdet.

Jo da, han vet at det er kontroversielt å stille ut deler av mennesker. Men samtidig, påpeker han, er de jo ikke mennesker lenger. Wynd sammenligner det med et dødsbo, en avdøds hjem eller klærne den døde en gang gikk i.

– Beinrestene er jo bare det som holdt personen oppe, og huden bare det personen engang bodde i, sier Wynd.

Hvilket bringer oss til sjømannspenisen på glass. Den har et navn tatovert på siden. «Beryl». Skrevet med blått blekk, ikke akkurat med skjønnskrift.

Wynd lar fantasien overta der kunnskapen tar slutt. Han ser for seg en kar som var til sjøs, mens hans sjalu kjæreste satt hjemme uten helt å vite hva mannen bedrev. Kanskje hadde mannen vært utro, kanskje gikk han med på å tatovere navnet til kjæresten for å dempe sjalusien, som et siste skritt. Gi henne en form for oppreisning, liksom.

– Hvordan får man egentlig tak i en penis på glass?

– Det som skjedde var at jeg fikk en telefon fra en dame. Hun hadde nylig mistet faren sin, han solgte medisinske antikviteter, hvor blant annet denne befant seg.

Wynd forteller at damen mente det ville være for kontroversielt å legge penisen ut på auksjon.

– Derfor tok de kontakt med meg. Vi ble enige om 500 pund. Ingen stiv pris det.

Vil ta magien tilbake

Han leter ikke aktivt etter nye artefakter til museet. Tvert om, ifølge Wynd forsøker han å gjemme seg unna dem. De finner ham likevel. I bruktbutikker, på reiser, på auksjon. Folk som tar kontakt. Noen favorittgjenstand har han likevel ikke. Wynd kan være like glad over hornene til en antilope som en nyere leke. De har alle sine historier.

Viktor Wynd retter blikket bort på veggen, hvor datterens Peppa Gris-figur står utstilt sammen med en afrikansk maske i et monter. Det er ingen intern logikk i plasseringen annet enn at han oppdaget at figuren lå i lomma mens han jobbet med innholdet.

– Datteren min ville nok blitt passe irritert om hun visste hvor figuren hennes har blitt av, sier han og ler.

Viktor Wynds samling er likevel ikke helt enestående.

• Museum Wormianum

På 1600-tallet bygget danske Ole Worm opp en stor raritetssamling i København. Her presenterte han objekter fra naturen, oldsaker og andre antikviteter og etnografika. Flere av gjenstandene kom fra Norge, blant annet «et egg lagt av en norsk bondekone».

• Hans Sloanes samling

Botanikeren Hans Sloane (1660 – 1753) hadde tusenvis av objekter fra naturen og mengder med antikviteter og etnografiske gjenstander. Det var hans samling av kuriositeter, rundt 80.000 i alt, som ble starten på British Museum.

• Musaeum Settala

En av de mest berømte samlingene var «Musaeum Settala» i Milano, full av naturens krumspring. Selv Manfredo Settala sin død var av det kuriøse slaget. Han mistet nemlig livet i 1680 etter å ha blitt truffet av en meteoritt.

• Freakatorium

Mellom 1999 og 2005 fantes det et glimrende lite museum på nedre Manhattan i New York drevet av magikeren Johnny Fox. Fox spesialiserte seg på det særegne og det bisarre, særlig effekter fra såkalte «freakshows».

– Folk flest bor i temmelig kjedelige hjem, der alt er likt og med Ikea over alt. Vi lever i en verden der magien har blitt skjøvet vekk. Jeg forsøker å ta den tilbakem sier Viktor Wynd.