Reise: Usbekistan
Det var den fjerde største innsjøen i verden, men nå er det nesten ingenting igjen
Usbekistan er selve juvelen i Sentral-Asia. Her kan du drømme deg bort i stemninger fra Tusen og én natt, og bråvåkne til en av de alvorligste menneskeskapte økologiske katastrofene gjennom tidene.
Støvet slår opp fra den tørre grusveien idet bilen akselererer. Solen står midt på himmelen. Det er stekhett. Vi ruller gjennom svidd ødemark. Langt der fremme skimter vi et skilt. Mojnaq står det. Under bokstavene er skiltet dekorert med maritime symboler. Blå bølger, fugler og fisk.
Inne i fiskebyen Mojnaq er det ikke mye som minner om sjø. Gatene er nesten tomme. Det som en gang var en travel fiskeby ved Aralsjøens bredd, minner mer om et sted i Ville Vesten.
«Ship graveyard» står det på et skilt. Et minnesmerke over innsjøen som døde. En tegning av Aralsjøen i 1960 og en fra i dag. Utsiktspunktet ligger der Aralsjøens bredder lå. Horisonten er tom. Hundre meter nedenfor ligger flere skip i sanddynene og ruster. Her skvulpet en gang verdens fjerde største innsjø.
Etter apokalypsen
Busker, sand, gresstuster, leire, gjørme; trøstesløs og monoton er ødemarken vi kjører gjennom. Verden etter apokalypsen.
Alt begynte tidlig på 1960-tallet da Sovjetunionen iverksatte vannprosjekter for å øke bomullsproduksjonen. Elvene som førte ned til innsjøen ble omdirigert til bomullsfeltene.
Da tilførselen minket, begynte vannstanden å synke i Aralsjøen. Saltinnholdet økte. Så begynte fiskene å dø.
Jeg ser en hare og enkelte fugler. Det er ikke helt dødt her, og likevel føles det som om vi er de siste overlevende i verden.
Sunnat presser jeepen opp på Ustjurt-platået. Under oss ligger en dyp dal med en porøs rand mot horisonten. Innsjøen kommer endelig til syne. Leiren gjør veien glatt. Sunnat akselererer. Der ligger den, campingplassen ved Aralsjøens bredd.
– Ta en tur ned til vannet og stikk bena nedi. Det har god helseeffekt, forteller Mahrad på en blanding av russisk og engelsk.
Vannet er lunket, men helseeffekten av å ha beina i oversaltet vann, leire og diverse giftstoffer kan diskuteres. Vi er uansett fremme. Det er kun 10 prosent igjen av Aralsjøen, og reisen hit blir lengre for hvert år.
– I fjor var innsjøen her.
Mahrad peker på markeringsstakene. De står 40–50 meter fra vannkanten. I et fattig land som Usbekistan (og nabolandet Kasakhstan som deler av innsjøen også ligger i) mangler man ressurser til å redde innsjøen.
Hver dag forsvinner den litt mer.
Saltet skinner hvitt der sjøen lå. Langs veien pumper en stasjon opp naturgass. Funn av olje og gass er blitt det nye håpet for Mojnaq, fiskebyen uten hav.
Les også: (+) Langsomt forsvinner storbyene i havet – hvorfor går det motsatt vei i Oslo?
Demoner og renselse
En ørkenrotte smetter ned i hullet sitt idet den får øye på meg. Stien fører opp til ruinene etter noe som minner om en borg. Den sirkulære leirstrukturen er restene av den første religionen med monoteistiske trekk.
Zarathustra var profeten som innførte troen på en øverste gud og kampen mellom det gode og det onde. Med innføringen av zoroastrismen skilte Persia seg fra sine naboer i øst – det polyteistiske India.
Det er en åpning i leirstrukturen. I midten er restene av det som en gang var alteret. Her ble de døde kroppene lagt.
Troen på at kroppen etter døden kunne bli infisert av demoner var bakgrunnen for at likene ble lagt høyt. Slik kunne åtseletere, rovfugler og solen tære ned kroppen. Det skulle være en renselse hvor kun beinrestene ble igjen.
Ifølge en lokal legende var det ved dette hellige stedet at Zarathustra begynte å skrive sine religiøse skrifter for nærmere 3000 år siden. Men når Zarathustra egentlig levde, strides de lærde om.
Ørkenrottene flykter idet jeg kommer ned fra «Stillhetens tårn». Bak meg er renselsesalteret, foran meg en mystiske verden fra Tusen og én natt.
Les også: (+) «Skyt for f**n», skrek politifolkene da bjørnen gikk mot Hermann, men det var ett problem
Skygger fra dødens tårn
– Taxi? Hotel? Good price?
Solen steker. Bagasjen tærer på ryggen. Og den innpåslitne taxisjåføren er litt for hjelpsom.
Dette er Khiva, en av Usbekistans vakreste byer. Fargerike moskeer bekledd i blå fliser. Et høydepunkt innen islamsk arkitektur.
Khiva var grenseby og handelssentrum. Den voldsomme leirmuren på over 30 meter som slynger seg rundt gamlebyen, kalt Itchen Kala, vitner om byens posisjon i Silkeveien.
Det er fire porter inn til Itchen Kala. En for hver vindretning. Skyggene får frem bølgene i muren. Den eldste delen av leirmuren går tilbake til det femte århundre, men dagens struktur ble bygget på slutten av 1600-tallet da Khiva var hovedstad i Khwarezm.
Duftene slår mot meg fra restaurantene. Menneskene har samlet seg på markedet. Her er litt fra mange verdenshjørner. Smaker fra Kina, fra Iran, fra Midtøsten, fra Russland og fra Europa. Silkeveien brakte ikke bare varer, men var også et møtested for kulturer.
Solen går ned. Det er nå Khiva fremstår fra sin beste side. I de trange, mørke gatene farer tankene mine inn i en verden av krigere, prinser og fremmede tungemål.
Minareten skinner i en gulaktig farge og strekker seg 48 meter til værs. Ved siden av ligger Kaylan moskeen og Mir-Arbiske madrassaen.
(48 meter). Foto: Ole Johan Moe
Komplekset imponerte Gjengis Khan så mye da han erobret Bukhara i 1220, at han ikke jevnet det med jorden. Tårnet var da verdens høyeste og ble bygget for å kalle muslimene til bønn fem ganger om dagen. Men, det egnet seg også godt som utkikkstårn for å speide etter fiender. Samt som dødstårn, perfekt å hive folk ut fra, hvilket ble gjort med ujevne mellomrom frem til og med den russiske revolusjonen.
Noen turister stiller seg opp på plassen for å ta en selfie. Hva som imponerte Djengis Khan for 800 år siden, imponerer også dagens mennesker.
Timur erobreren
Timur Lenk sitter adelig på tronen og ser ut over det som i dag er byen Samarkands skille mellom gamlebyen og den nyere russiske delen.
Det er ironisk at Usbekistans nasjonalhelt faktisk ikke var usbeker. «Timur den halte» var av tyrkisk-mongolsk slekt, men født i Samarkand i 1336. På slagmarken var han uovervinnelig og underla seg et rike som strakte seg fra India i øst til Syria i vest.
Mausoleet til Daniel fra Gamle Testamentet ligger i Samarkand. Daniel var profeten som overlevde å bli kastet inn i en brennende ovn. Han spådde at det babylonske riket ville falle. Graven er dekket av et mørkegrønt teppe dekorert med arabiske bokstaver.
Den enorme kisten er på over 18 meter, og ifølge en lokal fortelling fortsatte liket av Daniel å vokse etter hans død. Historien var nok klekket ut for å holde gravrøvere unna. Tanken på å bære gigantiske knokler skulle avskrekke dem.
Les også: (+) Ben Are forsvarer Norge − men én ting gjør ham og naboene rasende
Å reise på et flygende teppe
Den åpne plassen ligger omgitt av tre vakre madrassaer (islamsk skole) dekorert med symmetriske mønstre. Registan-plassen var hjertet av Timurid-imperiet, og det er hjertet av dagens Samarkand. Vitenskapen innenfor matematikk og astronomi utviklet seg her, og skulle senere bli en inspirasjon for renessansen i Europa.
Ulugh Beg madrassaen fra 1417 var det fremste universitet og oppkalt etter den usbekiske vitenskapsmannen med samme navn. Ulugh Beg (1394–1449) beregnet det sideriske året til å være 365 dager, 6 timer, 10 minutter og 8 sekunder. Det er kun 58 sekunder fra moderne beregninger og nærmere enn Copernicus.
De symmetriske mønstrene i madrassaens arkitektur er forbløffende. Et uttrykk for det perfekte prinsipp. Mens jeg beundrer mønstrene, får jeg øye på teppeselgeren Abdull.
– Jeg lærte å lage tepper av min far da jeg var 4 år. Vår familie har arbeidet med håndverk i mange generasjoner. Vi kommer fra Mazar-i-Sharif (Afghanistan), men flyktet på 90-tallet da Taliban rykket nordover.
Abdull viser frem sitt håndlagde teppe i silke. Orientalske tepper er fortsatt verdens mest ettertraktede. Det er i omgivelser som her i den vakre, historiske byen Samarkand at Aladdin kan ha funnet sin magiske lampe og beveget seg rundt på sitt flyvende teppe.
Fortellingen var en av mange den vakre Scheherazade fortalte den persiske kongen for å holde seg i live i det mytiske verket «Tusen og én natt».
Silkeveien forfører. Du får aldri nok av å reise i de historiske sporene, gjennom de enestående og kronglete byene, og bli presentert for stadig nye lag av fortellinger som gir oss anledning til å se oss selv fra nye vinkler og med andre øyne.
Et nytt håp
Ved inngangen til Sher-dor madrassen holder Anser frem en suvenir med bilde av Islam Karimov, Usbekistans første president. Da landet løsrev seg fra Sovjetunionen i 1991, ble han sittende med makten.
All opposisjon ble slått hardt ned på under påskudd av at de var islamske ekstremister. Usbekistan allierte seg med USA i krigen mot terror, og CIA sendte mistenkte terrorister til landet. Her ble de avhørt uten at man tok hensyn til internasjonale konvensjoner.
Det gikk rykter om at Karimov kokte dem levende. Da 300 sivile demonstranter ble massakrert i 2005, gikk han for langt for det internasjonale samfunnet, og Karimov måtte bytte alliansepartner til Russland. Diktaturet endte med Karimovs død i 2016. Demokratiske valg ble gjennomført.
Pressen er blitt friere. Opposisjon er tillat. Usbekistan er nå landet hvor du kan smile til fremmede og få et smil tilbake.
