Finnskogens mystikk
Det underlige korset i Finnskogen forvirrer både innbyggere og turister
Trolsk skog, mystiske hendelser, forlatte torp og en svært sosial eneboer. Finnskogen og dens innbyggere er unike. Både i dag – og for 150 år siden.
Skogen er tykk nok til at det er mørkt nede på bakken – selv om høstsolen skinner fra blå himmel. Jeg vandrer på en smal sti. Ifølge kartet skal jeg snart være ved et lite tettsted. Men gårder og hus? Her? Virker helt usannsynlig.
Jeg kunne like godt vært midt i Alaska – 100 mil fra folk. Her finnes bare skog, villmark, ulv og bjørn. Likevel, brått dukker et stort hus opp i den dype skogen.
Grånende vegger og høyreiste trær vitner om en svunnen tid. En gang var det liv her. Folk, kuer, hester, bikkjer og katter. Men det er flere tiår siden. Nå er det stille, dødsens stille.
Husets hage er som hentet fra et eventyr ført i pennen av Asbjørnsen og Moe. Det forfalne huset, den mørke skogen. Gjerdet som omringer hageflekken, var nok velholdt en gang. Nå er også hageflekken et villnis. Og det døde treet, som kroker seg opp mot himmelen midt i det som en gang var en hage, skaper en trolsk stemning. Kanskje var det her Askeladden møtte trollet?
Men den siste som bodde i dette huset var langt fra noe troll. Harald Baksjøberg var husets siste beboer, og han bodde her frem til 1981.
Da jeg var på Finnskogen i 2000, ble jeg fortalt at selv på sine eldre dager gikk Harald fra gården sin klokka fem om morgenen og ned til Svullrya for å få seg en kopp kaffe. En nær tre timer lang gåtur. På vei tilbake, opp den drøye bakken mot Baksjøberget igjen, hadde han ofte sekken fylt med matvarer.
Bygd for arbeid
Litt lenger inn i skogen, ligger enda en fraflyttet gård. Her bodde Eyolf Baksjøberg frem til sin død i 1990. Han var muligens siste fastboende i denne lille grenda.
Eller var han det? Det knirker i gulvplankene da jeg går inn. En seng står langs veggen. En gammel radio. Og et Vi Menn-blad fra 1994. Jeg har vært her før, knapt ti år etter at Eyolf hadde gått bort. Jeg ble fortalt en litt underlig historie.
En ung kvinne og hennes sin lille sønn skal ha bodd i det gamle huset til Eyolf på starten av 1990-tallet. Men ingen kunne si hvem kvinnen var eller hvorfor hun etter sigende valgte å bosette seg i en fraflyttet grend alene med et lite barn langt inne i skogen.
Det var den gang – i dag finner jeg ingen som en gang har hørt historien. Og i hvert fall ingen som kan bekrefte den. Men bladet som er datert 1994, samt flere andre greier fra 90-tallet, forteller i hvert fall at noen har vært her etter Eyolf.
Men uansett om historien om den ukjente kvinnen er korrekt eller ei, bekrefter den i hvert fall et annet faktum. Det hviler alltid et mystikkens slør over Finnskogens dype skoger.
Det underlige korset
Finnskogene i Innlandet fylke er navnet på et 25–30 kilometer bredt belte, som strekker seg langs grensen mellom Norge og Sverige.
Navnet Finnskog kommer av at disse tidligere så å si folketomme skogstrekningene, ble ryddet og bebygd av finner på 1500- og 1600-tallet. De kom fra Savolax og Tavastland på leting etter nye leveområder.
Her på Finnskogen fant de et vidstrakt morenelandskap med mye skog, rikt dyre- og fugleliv, samt mange gode fiskevann. Med seg hadde de sin særegne kultur, noe som har satt sine spor i området. Blant annet var finnene overtroiske, og slo derfor kors i steiner og torv ved husene sine.
Disse kan ses enkelte steder i dag. Men det er spesielt ett kors som utpeker seg. Ved Röjden, rett over grensen til Sverige, ligger det mystiske «Korset i Röjden». Naturfenomenet forvirrer både innbyggere og turister.
I dette korset, som ble tegnet i bakken før 1850 av en ukjent person, gror det ingenting. Om sommeren, når korset er synlig, vokser gress og blomster rundt korset, aldri i det, og det har det aldri gjort heller. Mørke makter i torven, hevdet de lokale, men hvorfor korset er som det er, kan ingen svare på selv den dag i dag.
Finnene hadde også sine trellgubber, og de beste av dem hadde en mystisk egenskap. Dette var ofte eldre karer, og de hadde en kraft som angivelig gjorde at de kunne stoppe blod.
Om noen kuttet seg alvorlig opp, for eksempel i armen, kunne en trellgubbe ta tak i hånden til vedkommende, si noen setninger, og vips, så stoppet blødningen. Men de måtte regulere styrken på sine ord. Tok de for hardt i, kunne de stoppe blodgjennomstrømningen i hele kroppen. Etter sigende.
Sagnomsust
«Korset i Röjden» er knapt to meter langt og nesten like bredt og består av to utdypninger som danner et kors. Ved siden av korset vokser gress, men i selve korset vokser ingenting, og det har heller aldri gjort.
Ingen vet hvilke hemmeligheter som er skjult der. Det samme gjelder alderen på korset, men det antas å ha blitt laget i 1850 – eller ennå tidligere.
Det finnes mange sagn om korsets opprinnelse, og et av dem forteller at de som den gang bar likkistene til nærmeste kirke, etterlot de døde på dette stedet for å slippe å dra en tung kiste helt til kirkegården i Dalby, rundt tre mil unna.
Da de så nærmet seg kirkegården, ble kisten fylt med stein slik at ingen skulle oppdage at liket var borte.
Röjden er også hjemstedet til Välgunaho, et finnetorp hvor det tidligere sto et etter sigende hjemsøkt hus. Her foregikk en rekke overnaturlige hendelser, som tiltrakk seg både prester, leger og vitenskapsfolk. Disse skulle prøve å finne en forklaring på alt det overnaturlige. Uten hell.
Til slutt ble torpet fraflyttet i 1901. I dag er det kun grunnsteinene som står igjen.
Hvor ble de av?
Å vandre gjennom skogen til de nedlagt torpene i det høstmørket senker seg over Finnskogen, er derfor en magisk opplevelse. Atmosfæren er trolsk, og det samme gjelder alle historiene herfra.
Men om svaret på hvorfor de fleste forsvant er opplagt nå i nyere tid, med tanke på at alt er lettere i et moderne hjem enn på en strøm- og veiløs gård i utmarka, er det i hvert fall lov å undre seg over hvor disse skogfinnene forsvant?
– Jeg flytta til Oslo allerede i 1955, kan Bjarne Andersen fortelle på telefon fra Bøler i Oslo. Bjarne vokste opp på Finnskogen, og husker både Harald og Eyolf.
– De to brødrene flyttet vel aldri ut av skogen, slik som mange andre av beboerne på de mer avsides torpene gjorde, minnes han.
Bjarne forteller at tilbake på 50-tallet var det ikke annet arbeid å få på skauen enn skogbruk og kanskje noe snekring.
– Oslo derimot, hadde jo jobber og muligheter, minnes Bjarne og forteller at det nettopp var jobbmulighetene som var årsaken til at han flyttet. Men han innrømmer at familiens hus på Finnskogen, ja det har han fortsatt. Men enkelte utflyttere fra Finnskogen dro faktisk lenger enn Oslo. Mye lenger.
Agenter fra New Zealand
– Livet på Finnskogen var hardt, særlig hvis vi går litt lenger tilbake i tid, kan Siri og Jørgen Omsted fra Kirkenær fortelle. De har satt seg godt inn i skogfinnenes historie.
Siri og Jørgen forteller at i likhet med mange andre steder i Norge på 1850-tallet, førte industrialiseringen og jordbrukskrisen til økonomiske utfordringer også på Finnskogen. Sammen med et økende befolkningspress, fikk det mange til å vurdere å forlate sine tradisjonelle liv og søke lykken andre steder.
– På denne tiden var det agenter fra New Zealand i Norge, forteller Siri i det hun og Jørgen viser vei til Pasotorpet, ikke langt unna Kirkenær.
Midt i skogen dukker noen gamle bygninger opp.
– Her bodde det skogfinner frem til 1873. Da emigrerte hele familien til New Zealand, forteller Jørgen.
Representanter for myndighetene på New Zealand var på utkikk etter karer som kunne håndtere øks og som kjente godt til skogbruk.
– De ønsket å få bukt med skogen og befolke de mer avsides områdene av landet, forteller Siri.
Både hun og Jørgen har fått inngående kjennskap til denne ukjente, norske utvandrer-historien. Det hele startet med at Siri leste en bok for noen år siden; «Uredd ferd mot ukjent land». Den handlet om en liten gruppe nordmenn som utvandret til New Zealand – deriblant skogfinnene fra Pasotorpet.
– Men det morsomme var at etterkommerne, bosatt langt der nede, også hadde lest denne boka. Da noen av dem kom til Norge i 2010, fulgte de et enkelt kart i boka, forteller Siri.
Kartet førte etterkommerne til Siri og Jørgens gård. Brått sto det et lite reisefølge fra New Zealand på dørstokken deres. Og like brått var de ikke bare dypt involvert i historien, de fikk også nye venner. På andre siden av jorda.
– Og i 2023 kom de tilbake, en hel gjeng, for å markere at det var 150 år siden deres forfedre emigrerte fra Norge. Og selvsagt har vi vært på New Zealand og besøkt dem også, forteller Siri fornøyd.
Lange vandringer
Tilbake på 1800-tallet var folkene her på Pasotorpet blant de aller fattigste i Norge. Så da New Zealands myndigheter tilbød skogfinnene et gratis jordstykke ved ankomst til landet, så de på dette som en mulighet til et nytt og forhåpentligvis bedre liv.
– I tillegg ble overfarten betalt av New Zealands myndigheter, forteller Siri.
Selv om de fleste som emigrerte fra Norge valgte Amerika, kostet det penger å utvandre dit. Til New Zealand derimot, var det gratis – nesten:
– De måtte betale tilbake i form av i arbeid. Jordstykket de fikk måtte ryddes og dyrkes, forteller Siri.
Rydde skog var ikke skogfinnene fremmede for. Men likevel; de var nok ikke helt klar over hvilket eventyr de bega seg ut på da de takket ja til tilbudet.
– Først måtte de komme seg til Kristiania. De gikk, forteller Siri, men legger til at lange vandringer ikke var et ukjent fenomen for folk fra disse traktene.
– Det hendte de gikk til Kristiania for å bytte varer, og gjerne med sekken full, både til og fra. Kvinnene kunne til og med strikke mens de vandret time etter time, dag etter dag, med tung bør på ryggen, forteller Siri. Og turen frem og tilbake til Kristiania kunne gjerne ta en uke eller to.
Hard overfart
Skogfinnene var robuste og harde. Men det var i skogen. Seilturen fra Kristiania til New Zealand derimot, var de neppe forberedt på. Den varte i tre måneder.
Emigrantene steg om bord på skip i Kristiania, som tok dem til større europeiske havner som Hamburg eller Liverpool. Herfra ventet en mye lenger og langt mer krevende sjøreise. Den gikk via Sydhavet (Stillehavet), rundt Afrika eller Sør-Amerika, for å nå den lille øygruppen.
Skipene som fraktet utvandrerne, var ofte trange og ubehagelige. Sjøsyken herjet skogfinnene. Sykdommer spredte seg raskt, og noen døde underveis. For skogfinnene, som kom fra dype skoger og et liv nær naturen, må reisen over det store åpne havet ha vært både skremmende og fascinerende.
Siri og Jørgens fordypning i skogfinnenes verden handler ikke bare om fortidens beboere.
En ekte eneboer
Alle distrikter har sine legender, hedersmenn eller særegne personer, og Finnskogen er intet unntak. Nitahå-Jussi (Johannes Johansson Oinonen) var en av dem, og han ble kalt Finnskogens siste vandringsmann.
Da Jussi døde som 91-åring i 1965, trodde mange at kanskje den siste rest av den gamle og ekte finnskogkulturen forsvant. Men det stemmer ikke – for midt i skogen, i 2024, bor en levende legende. En finnskoging av samme kaliber som selveste Jussi.
Jan Oddvar Storberget bor på Hytjanstorpet. Et bruk som ble bygd opp på midten av 1700-tallet. Stedet ligger vakkert til på en høyde, med utsikt over skoger hele veien til Sverige. Men langt fra folk. Derfor skulle en kanskje tro at det dreide seg om en ganske så usosial einstøing?
– Jeg liker folk, jeg, sier Jan, og inviterer Siri, Jørgen og meg inn døra til sitt hjem. Og Jan er en pratsom, gjestfri, sosial og utrolig skarp fyr. Som de fleste andre på bygda den gang, reiste han til Oslo som ung voksen for å finne jobb. Der ble han i 19 år.
– Jeg fikk jobb på Hotell Viking like ved Oslo Sentralstasjon, minnes han, og innrømmer at han likte tiden i Oslo før han peker mot et bilde på veggen. En sjeik med ansikt lik en Hollywood-stjerne henger i stuen til Jan. Men det er hverken en sjeik eller filmstjerne:
– Ha ha, det er meg, det. Jeg var to år i Gaza som FN-soldat, forteller Jan og rister litt på hodet: – Det som skjer der nå er helt forferdelig.
For Jan følger med på hva som skjer i verden. Han er belest og oppdatert, og til tross for at han snart er 81 år gammel, kjører han fortsatt bil. Men helst ikke til Oslo.
– Det er helt umulig å parkere i byen nå, forteller han og påpeker at det er her, på Finnskogen, han hører hjemme.
– Da jeg bodde i Oslo, savnet jeg hjemmet mitt i skogen, så jeg dro hjem omtrent hver helg, sier Jan.
Da det ble ledig jobb i kommunen, flyttet han tilbake til Hytjanstorpet, og da foreldrene døde i 1998, valgte han å fortsette å bo der, helt alene. For Jan har veldig gode minner fra denne avsides plassen. Også fra den gang Hytjanstorpet hverken hadde vei, strøm eller telefon.
– Da jeg var guttunge, gikk vi på ski om vinteren og på beina om sommeren. Vintrene var snørike og bitende kalde, mens somrene besto av hardt arbeid. Men du verden for en fin tid, minnes han og forteller at folk på Finnskogen er bygd for livet i skauen.
Og nettopp det fascinerer. Når mer urbant bosatte folk som meg ser for seg forgangne tider, til den gang folk bodde på øde plasser langt fra folk, i veiløse strøk av vårt langstrakte land. Da kroppsarbeid var det mest vanlige. Vi ser gjerne for oss et slit under harde kår. Og mye slit var det. Men også fredelig og vakkert.
– Vi hadde et fantastisk liv her i skogen, tenkte ikke over at vi hverken hadde vei, telefon eller strøm, sier Jan, smiler og påpeker at han fortsatt trives med det enkle livet på Finnskogen.
Anerkjent som minoritet
Skogfinner ble i 1998 anerkjent som nasjonal minoritet i Norge. Historiene om Finnskogens folk og fortellinger, kan nytes i boka «Finnskog og trollskap» av Dagfinn Grønoset (1953).
Også «Uredd ferd mot ukjent land» av Øystein Molstad Andresen (1999), er verdt å lese. Der står det mer om de som utvandret til New Zealand.
Hytjanstorpet
Plassen Hytjanstorpet skal ha blitt ryddet allerede i 1749, men dette er svært usikkert. Det som er sikkert, er at Anders Mathisen Hyttkien flyttet hit mellom 1741 og 1749. Han og familien var her frem til i 1853. Etter dette var flere familier bosatt på Hytjanstorpet.
En husmann, Ole Johannesen Hytjanstorpet, flyttet hit i 1914. Hans datter, Ågot, ble gift med Ments Storberget fra Nedre Storberget, som overtok eiendommen. Hytjanstorpet ble selveierbruk i 1982, samme året som dagens eier, Jan Storberget, overtok eiendommen.
Strøm fikk torpet i 1954, telefon på 1970-tallet og veien kom i 1974.
