Det nye Provence

I et hjørne av torget, bak et over 300 år gammel oliventre, ligger landsbyens eneste butikk, som også fungerer som bar. Den første kvelden kikker en liten gjeng nysgjerrig på oss da vi stikker innom. De er åpenbart stamgjester og vi skiller oss ut. De sitter i den ene enden av lokalet, vi i den andre.

Den andre kvelden kommer en av mennene over til oss: Franck Cornaz kan litt engelsk og spør vennlig om hvor vi er fra og hvorfor vi i alle dager er i vesle Montpeyroux? Vi forteller at vi har leid en leilighet her av en vinprodusent, Sylvain, et eller annet, og at vi ønsket å bo midt i et levende vinlandskap.

– Ah, Sylvain! En veldig trivelig mann, sier monsieur Cornaz og går tilbake til kameratene. De løfter glasset til skål.

Den tredje kvelden blir stoler og bord omplassert. Vi er blitt en del av gjengen. Vi dro til Frankrike for å leke franskmenn for en stakket stund, og i en liten landsby mellom fjellene og havet i Languedoc, er leken plutselig realisert.

På fremmarsj

Regionen Languedoc ligger i Sør-Frankrike og dekker omtrent halvparten av den franske kysten mot Middelhavet. Den østre delen er det mer kjente Provence. Den vestre delen, fra midten av kyststripen og til grensen mot Spania, er Languedoc. Mange kaller området det nye Provence.

Montpellier er regionens sentrum og den tredje største byen på den franske middelhavskysten, men likevel betydelig mindre kjent enn Nice og Marseille. Muligens fordi byen ikke ligger ved havet, men 11 kilometer inn i landet. Men et kvarter med buss eller trikk, så er man ved havet. Mellom Montpellier og strendene ligger et bånd med feriebyer.

Montpellier er en av de mest ekspansive byene i Frankrike på nesten alle områder. Økonomien er i vekst.

Universitetet, som er et av verdens eldste, vokser kraftig og har over 70 000 studenter. Museet MoCo åpnet i 2019 og har satt Montpellier på den internasjonale kunstscenen, og den nye bydelen Port-Marianne er blitt et dynamisk og moderne senter. Turismen er i vekst, men er ennå langt unna Rivieraens nivå. Og ikke minst øker befolkningen. Fra 250 000 til 300 000 å på noen år.

Det er 30 mil til Nice den ene veien og 30 mil til Barcelona den andre. Tre og en halv time med TGV, og du er i Paris. Og det er ikke minst parisere, trøtte på hovedstadens galopperende priser, som søker seg til Languedoc, og særlig områdene rundt Montpellier.

Ansporet av utviklingen begynner vi selv å leke med tanken om å skaffe et sted i Languedoc. I hvert fall såpass at vi sjekker prisnivået på prospektene i eiendomsmeglernes vinduer. Agde kanskje? Koselig by. Sète? Fine kanaler. Pézenas? Billigere.

Tørket andekjøtt

Følelsen av å være fransk forsterkes i Béziers på en av de mange loppemarkedene som hver by synes å ha hver eneste uke. Etter å ha lyttet til vinyl med Yves Montand, en av de virkelig store, fransk sangstjernene, og slått til på noen gamle postkort fra tidligere franske kolonier i Nord-Afrika, som Marokko, Tunisia og Algerie, er det på tide å få seg noe å spise.

Vi havner hos Bernard Levasseur på La Crypte. Det er et sånt sted som verken er kjent eller spesielt, som det trolig finnes tusentalls av, men som likevel så himla trivelig for en nordboer som vil leke franskmann. Bernard Levasseur har noen få bord på fortauet. Madammen lager maten. Han tipser om lufttørket andekjøtt i tynne skiver og lover at vi ikke vil angre.

En kvinne på nabobordet spør om hun kan få gi oss et råd. Selvsagt, svarer vi.

– Ta anden. Jeg spiser den minst én gang i uken, sier Ornella Jong, en pariser som har flyktet sørover.

– Sjelen skrek etter hvert om å flytte til en bedre del av Frankrike. Jeg ville ha hus og plass. Jeg ville spise godt til en hyggeligere pris. Jeg ønsket meg et enklere liv, sier Jong. Hun stilner noen sekunder, før hun legger til med et smil.

– Og her får jeg den lufttørkede anden.

Krigsherjet ferieflukt

For å forstå Languedocs utvikling reiser vi til La Grande-Motte, en ferieby ved havet rundt 20 minutter fra Montpellier. En ettermiddag på stranden får vi hjelp av et eldre par da vi skal bestille ølet 1664 fra bryggeriet Kronenbourg.

Hjelp trengs, for det uttales Seize cent soixante-quatre. Heldigvis kan du komme langt ved å bare si seize. Paret har leilighet i byen og forteller gjerne byens historie.

Vi må 50 år tilbake i tid. Da, på begynnelsen av 60-tallet, fantes det fortsatt mange franskmenn som husket at Eiffeltårnet ble reist. Det imponerende bygget skapte en kollektiv bevissthet. La France var fortsatt La France.

Men tidlig på 60-tallet var mye av selvtilliten borte. Noe måtte gjøres. Generalen og krigshelten Charles de Gaulle hadde ennå ikke gitt navn til Paris' hovedflyplass, men var president i et Frankrike som fortsatt led etter andre verdenskrig. Landet hadde vært et lett bytte for Tyskland. Det sved.

Men på rivieraen blomstret det, anført av superstjernen Brigitte Bardot som var på forsiden av alle verdens aviser enten hun var om bord på båt i Saint-Tropez eller spiste i Cannes.

Men jetsett-folket bidro til å gjøre kyststripen kostbar for vanlige franskmenn, de som kanskje led mest i sin krigsherjede sjeler. De hadde ikke råd til Rivieraen og begynte å feriere i nabolandene i stedet. Det opprørte de Gaulle. Feriere i Italia og Spania når man hadde La France? Det var ikke til å leve med.

Ferieby for folket

Noen timer vest for Rivieraen, forbi Marseille, fantes masse plass og like varmt og blått hav som utenfor Promenade des Anglais i Nice. Problemet var at store deler av Rhone-deltaet var en sump og et fattig område. Languedoc ble stadig mer avfolket. De eneste som syntes å trives var rosa flamingoer.

Likevel bestemte de Gaulle at det skulle bygges en drømmeby i det tynt befolkede området. Byen skulle hete La Grande-Motte og skulle vær et Rivieraen light bare noen kilometer fra grensen mellom Provence og Langue­doc.

Arkitekten Jean Balladur fikk oppdraget med å skape byen. De første to bygningene ble innviet i 1968. De var formet som pyramider, inspirert av urbefolkningens religiøse byggverk i Sør-Amerika. Balladurs kongstanke var at pyramideformen gjorde at de store bygningene ikke ødela horisonten eller stengte for nærheten til havet for alle de som ikke bodde i de nye bygningene.

50 år senere reises det fortsatt bygg med pyramideform i området. President de Gaulles strategiske beslutning ble på sett og vis startskuddet på turismen som i dag er en av de viktigste inntektskildene i Languedoc.

Den viktige vinen

Det er umulig å komme utenom en annen viktig inntektskilde: Vin. Languedoc er et av verdens største vinproduserende områder, og har tre ganger så mange vingårder som kanskje mer kjente Bordeaux. Det finnes små og store gårder. Mange av dem er åpne for besøk. Lenge var regionen mest kjent for enkel hverdagsvin. Nå er det nye tider. Området anses som ledende på økologiske og biodynamiske viner og naturviner.

To av de heteste unge vinmakerne er Matthieu Rollin og Nicolas Seffusatti. De tar oss med på en omvisning på vingården deres Cassagne & Vitailles. Vi spiser lunsj sammen på en restaurant.

Eieren av restauranten kjenner igjen de unge vinmakerne og spør om han ikke kan få kjøpt noen partier vin av dem. Mange gjester etterspør vinene deres, forklarer han.

Men akk. Det er umulig akkurat nå. Etter noen fantastiske anmeldelser og omtaler i prestisjetung publikasjoner er vinene blitt uhyre etterspurte. Amerikanske importører ville kjøpe hele produksjonen.

De to karene startet som vinimportører i Kina av alle steder. Mer eller mindre pengelense dro de da 22 år gamle kameratene til Shanghai i 2006. Lang historie kort: I løpet av ti år gikk det fra null til 17 millioner flasker og en omsetning på 30 millioner euro. Da var det nok.

– Vi jobbet 70 timer i uken og var utslitte. Vi bestemte oss for å flytte hjem sammen med familiene våre for å lage verdens beste vin. I Languedoc fant vi åtte hektar med perfekt mark, forteller de to.

Noen år senere er suksessen et faktum. Karene kan stolt fortelle at Du Vieux Puits i Fontjoncouse, som av Tripadvisor ble omtalt som verdens beste restaurant i 2020, og som har tre stjerner i Michelinguiden, har deres vin på menyen.

Tilbake i Montpeyroux

Det er vår siste dag som franske. I morgenlyset vandrer vi mellom vinrankene opp til en gammel gårdsruin. Noen roper. Vi titter opp. Et kjent ansikt lener seg ut av vinduet på det aldrende steinhuset. Det er Franck Cornaz, vår franske venn fra det lokale samlingspunktet. Vi forteller at hjemreisen er like rundt hjørnet.

– Synd. Men kommer dere tilbake en gang, så ses vi vel. Neste runde er på meg, mine venner.

5 steder å besøke

1. Canal du Midi

Kanalen åpnet i 1681 for å knytte Middelhavet og havnen i Sète med Toulouse, der elven Garonne er forbindelsen til Atlanterhavet. En av de store turistattraksjonene i Frankrike med mange vakre og imponerende sluseanlegg.

2. Port-Marianne

Kalles for det nye Montpellier. I et tidligere utsatt område langs elven Lez har en ny og moderne bydel reist seg. Mange av byggene er oppsiktsvekkende og er du interessert i moderne arkitektur, så er Port-Marianne stedet. Parker og promenader med restauranter og kafeer gjør bydelen levende.

3. Sète

Vakker og hvitbygd by ved havet. Store kanaler og tett med uteserveringer gjør at byen kalles Lille Venezia. Her bør du velge havets frukter på menyen. Store østersfarmer og lange, hvite sandstrender utenfor stuedøren.

4. Pézenas

Hjemstaden til Molière er en sjarmerende småby tjue minutter fra havet. Kjent som en antikvitet- og håndverksby. Kun rundt 9000 innbyggere, men betydelig flere i sommerhalvåret. Stort marked hver lørdag.

5. Saint-Guilhem-le Désert

Middelalderby oppe i fjellene med bare 200 innbyggere. Landsbyens kloster står på UNESCOs verdensarvliste og selve tettstedet omtales gjerne som Frankrikes vakreste. Et måltid på torget under et 150 år gammelt platantre er alene verdt reisen dit.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 36 2023

Det beste av Italia

Høyt og lavt på "Granca"