Jentetreff hver måned i over 50 år
Venninnegjengen har delt gleder og sorger i 74 år. Men det er én som mangler
Det er én som mangler på Operataket i dag, og det er den femte venninnen Mona, som også gikk i første klasse på barneskolen.
Venninnegjengen «Klubb 44» henspiller på venninnegjengens fødselsår som er 1944.
Fire av dem startet på Sagdalen skole på Strømmen i 1951, så de har kjent hverandre syv tiår.
– Rådet for å bevare et langt vennskap må være å både kunne gi og ta. Vi vet at vi alltid er der for hverandre, sier Turid Hea-Svebakken (80).
Denne onsdag formiddagen har hun tatt turen til Oslo sentrum, og sammen med barndomsvenninnene går hun en tur på Operataket.
Første skoledag ble hun kjent med klassevenninnene Astri Andersen (80), Hanna Nordsæter (80) og Mona Altern (80).
Lisbeth Myhre (80) vokste opp i Trondheim og møtte tilfeldigvis Strømmen-gutten Erik da han studerte i Trondheim. De giftet seg i 1966 og flyttet til Strømmen, og hun ble med i gjengen noe senere.
Felles referanser
Strømmen var et ganske lite sted på 50- og 60-tallet. De som etter hvert ble Mona, Astri og Lisbeths ektemenn, var også barndomsvenner lenge før de traff sine respektive koner.
– Så derfor har vi vært mye sammen også som par. Vi har hatt mange hyggelige fester sammen, forteller Lisbeth.
Klubb 44 har møttes hyppig, og et av triksene deres for å holde vennskapet varmt er alltid å planlegge neste treff.
Jentegjengen treffes minst én gang i måneden og har gjort det i rundt 50 år. Når de treffes så ofte, blir det også lettere for dem å dele sorger og sårbarhet.
– Vi har så mye til felles, og vi deler jo de samme referansene. Det er alltid så koselig å treffes, og vi kan prate sammen om alt. Vi har vært ventiler for hverandre når det har buttet litt opp gjennom, sier Turid.
De diskuterer aktuelle saker, bøker de har lest, og de opplever at til tross for felles bakgrunn og oppvekst, kan det bli gode og spennende meningsutvekslinger. De møtes over middager, og de liker å gå tur sammen.
Les også: Ekteparet gir hverandre sine «ja». Men Finn Ivar og Cecilie skulle bare få én jul sammen som ektepar
Tillit og respekt
Den gjensidige tilliten og respekten er noe de setter stor pris på. De tør å vise sin sårbarhet fordi de stoler på hverandre.
– Vi vet at det vi snakker om, blir mellom oss. Dermed har vi muligheten til å lufte det vi tenker på og det som plager oss. Vi snakker selvfølgelig både om barn og barnebarn, og den gangen vi var i jobb, snakket vi jo mye om det også, forteller Astri.
Det er én som mangler på Operataket i dag, og det er den femte venninnen Mona, som også gikk i første klasse på barneskolen. Mona har dessverre fått alzheimer og bor nå på sykehjem.
– Det har vært veldig tøft for oss alle. Det er en sorgprosess, og det er veldig vondt å «miste» Mona på denne måten, sier Astri.
De fire venninnene besøker henne så ofte de kan.
– I august feiret vi 80-årsdagen hennes med kake og krone på hodet, forteller Astri.
Godtar forskjellene
Venninnegjengen nevner viktigheten av å godta hverandres forskjeller som en viktig del av et livslangt vennskap. Noen er mer utadvendte enn andre, men alle kommer til orde.
– Vi er klar over at vi er ulike, og det tar vi hensyn til og respekterer. Vi kjenner hverandre så godt at vi også kjenner hverandres kroppsspråk, forteller Turid.
– Og det hender vi får latterkrampe.
De har sine roller i venninnegjengen, på mange måter er det akkurat som da de var små. De har alle egenskaper de setter pris på med hverandre, og forteller at de har mye å lære av hverandre.
– Hanna er diplomaten av oss. Hun er alltid så positiv, og det imponerer meg, sier Astri.
– Ja, det går jo som regel bra, sier Hanna og ler.
