Den flyvende redningsbussen som redder liv

Størrelsen på Luftforsvarets nye redningshelikopter AW101 SAR Queen kan sammenlignes med en buss.

Lengden på 23 meter er faktisk fire meter mer enn leddbussene som kjører rundt i Oslo sentrum. For å løfte totalvekten på drøyt 15 tonn benytter helikopteret tre kraftige turbinmotorer med til sammen 7500 hestekrefter. Kapasitetsmessig har Sea King fått en verdig arvtager. 

Vi Menn fikk hospitere på 330-skvadronens base på Banak i to døgn i slutten av mai for å oppleve redningsmaskinen. Her står det på 15 minutters døgnberedskap sammen med to backup-helikoptre, og har vist nytten sin fra dag én. 

AW101 gikk på sin første beredskap i Finnmark 25. februar i år − etter Sola og Ørland. Under Vi Menns besøk var avdelingen på Banak i ferd med å runde 100 oppdrag hittil i år, 40 av dem søk og redning, og resten ambulanseoppdrag. Planen er at alle de seks basene i Norge skal være i full operativ drift i løpet av 2023.

Flyvende intensivstasjon

Middagen er akkurat fortært. I normalt tempo. Kaffen nytes i sola på terrassen til det nye skvadronbygget. Og så ringer mobilen til helikopterlege Stig Arild Stenersen.

En ambulanse er på vei nordover fra Karasjok med en hjertesyk pasient. Blodtrykk og sirkulasjon er ustabil. Ambulansepersonellet anmoder Stenersen om å ta vurderingen om videre transport til sykehuset i Hammerfest bør gå luftveien. 

Et kvarter senere er båren med pasienten trillet opp den brede lasterampen bak i det hvite og oransje AW101-helikopteret. Avgjørelsen var lett å ta. Langs landeveien tar turen 2,5 timer. Med helikopteret tar de ni milene i luftlinje 20 minutter. Mens maskinen krysser Sennalandet i 200 km/t jobber Stenersen og redningsmann Andreas Lidin Malm som et tett team bak i kabinen. Det nye redningshelikopteret er utrustet som en liten intensivavdeling med mye bedre utstyr enn det man finner i ambulansene, med blant annet to respiratorer og overvåkingsutstyr. Allerede i løpet av den korte turen er pasienten stabilisert. Blodtrykket er på vei opp, og ambulansen som venter på flyplassen i Hammerfest slipper å bruke blålys den siste etappen til sykehuset.

Rutineoppdraget er det siste for besetningen før vaktskifte gjennomføres. Vel tilbake på basen ramser avtroppende fartøysjef Eirik Lyshaug opp høydepunktene fra en travel uke. Blant dem er et 13 timers søk- og redningsoppdrag på Senja der en tysk turist omkom etter en fallulykke i fjellet. Deretter et «medevac» oppdrag natten til lørdag for å hente et besetningsmedlem på en norsk tråler ved Bjørnøya. I motsetning til forgjengeren Sea King, ble oppdraget løst uten å måtte fly innom Bjørnøya for å fylle drivstoff.

– Det sparte enormt mye tid for pasienten. Vi var heldige med gunstig vær og vindforhold, men allikevel er overgangen til nytt helikopter et paradigmeskifte, sier anestesilege Stig Arild Stenersen.

Hodepinen løst

Mens Sea King har en rekkevidde på 53 nautiske mil for å plukke opp 20 nødstedte fra sjøen, kan AW101 plukke opp de samme hele 266 nautiske mil fra land.

Er det snakk om å plukke opp to personer, er rekkevidden henholdsvis 220 NM mot 310 NM. I tillegg kan AW101 fly med opptil 150 knop − halvannen ganger raskere enn Sea King.

Nettopp evnen til å operere langt til havs var avgjørende da avløseren til Sea King ble valgt. Kabinen har fått ståhøyde som gir bedre arbeidsforhold for besetningen, og bredden minner om et lite transportfly. I tillegg gjør lasterampen det mulig å trille pasientbårer og utstyr om bord raskt og enkelt. Vibrasjonene er nesten borte, og det er også lukten av jetfuel og eksos. Det er slutt på tiden da man kunne sitte igjen med hodepine etter å ha flydd tokt.

Familie i boblen

Redning er et teamarbeid for den seks mann store besetningen, både i lufta og på bakken. I skvadronbygget der mannskapet bor som en familie i sin egen ukelange beredskapsboble, går daglige gjøremål som å rydde ut av oppvaskmaskinen på rundgang. Når fartøysjef Andre Sveum foreslår å vaske helikopterhalen fri for sot etter noen dagers flyging, stiller hele besetningen fra lege til piloter opp med gummihansker, kost og vaskebøtte. 

Oppgavene om bord er klart definert, men allsidigheten hos den enkelte spiller en stor rolle. Når helikoptret henger stille i luften for å fire ned redningsmann, forlater systemoperatør Jan Ivar Johansen plassen ved radar- og navigasjonskonsollen. Fra døråpningen finmanøvrerer han så helikopteret med en egen joystick, i tillegg til å operere vinsjen med maskinist Erik Næss. 

– Rollene til lege og redningsmann har også endret seg siden jeg begynte for 20 år siden, forteller Stenersen. Kravene til ferdigheter har økt, og nå kurses også legene blant annet i alpin redningsteknikk utenfor helikopteret. 

Rune Halkjelsvik (41) er utdannet sykepleier med bakgrunn som sanitetsbefal i inter­nasjonale operasjoner. For 11 år siden ble han redningsmann. Minimumskravet er utdanning som helsepersonell, det vil si sykepleier eller ambulansefag­arbeider, for å kunne utgjøre et tett team med legen. 

– På siste opptak var det mer enn 300 søkere til tre stillinger. Noen er gode på klatring, andre på dykking. Men fysikken er bare en liten del av det hele. Forsvaret er gode til å plukke ut de rette typene til tjenesten, forteller Halkjels­vik. 

– Hele skvadronen sitter på massiv erfaring. Når du rykker ut på et krevende oppdrag, kan du være sikker på at én i crewet har opplevd noe lignende før, legger han til.

Som redningsmann er han den som fires først ned og sist opp.

Spor gjør inntrykk

Nede på bakken kan det være en utfordring å håndtere situasjonen helt alene.

– Du må tenke selv, men det er blitt enklere å kommunisere fra båtdekket med trådløs intercom, sier redningsmann Halkjelsvik.

– Hva slags oppdrag husker du best?

– «Gulloppdragene» der vi løser situasjoner som ingen andre kan, uten dramatikk. Men det som har preget meg mest, er å se sporene som viser at noen har kjempet for livet og tapt. For meg er det de graverende hendelsene som setter seg fast. Da er det viktig med en god kultur på debrifing. Sånn må det være, men det er slettes ingen selvfølge alle plasser. I begynnelsen syntes jeg det var litt «overkill», men nå er jeg veldig glad for det. Det har gjort meg til en mer fornuftig person – men det kan også skyldes alderen, ler han. 

Etter hans oppfatning fikk AW101 ufortjent mye pepper før den ble faset inn. Kritikerne mente at maskinen var uegnet for redningsoppdrag på land og at den kraftige rotorvinden gjorde det vanskelig å lande ved et skadested.

– En av de største overraskelse var at helikopteret fungerer bra også til fjellredning. Vi må stå høyere over terrenget, men vinsjene heiser desto raskere. Det ble jo også sagt om Sea King at den var altfor stor da den kom for 50 år siden.

De siste 20 årene er også størsteparten av oppdragene flyttet fra hav til land. Nå er det blitt rutine å heise ned både redningsmann og lege fremfor å lete etter en trang landingsplass. I tillegg sparer det tid. Med intensivavdelingen om bord kan dessuten mye av behandlingen som tidligere var forbeholdt sykehusene flyttes ut til pasientene.

Landing på dekk

På vei mot Sørøysundet kan 360-graders radaren se objekter på størrelse med en ølboks på flatt vann, Men nå er radaren låst på et større objekt, hurtigruteskipet M/S Trollfjord på vei sørover. Samtidig kan systemoperatør Jan Ivar Johansen ved hjelp av kameraene i en pod under buken zoome inn på detaljer på fiskefartøyene som passerer 2000 fot under. Knapt en dag går uten at besetningen flyr treningsoppdrag. Nå står heising av lege og redningsmann med båre − og Vi Menn − ned på Hurtigruten på programmet. 

Fra døråpningen virker de 30 meterne ned til øverste dekk uendelig langt når «DOC» Stenersen svinger seg rutinert utfor kanten. Han blir til en liten prikk før han hales inn på dekket. Så er det Vi Menns tur. Pulsen øker noen hakk i bråket og vinden når jeg spenner fra baklengs ut helikopterdøra. Så går det raskt nedover i stillheten mellom himmel og jord før jeg lander noe uelegant foran et hundretalls passasjerer på båtdekket. 

For å toppe opplevelsen, flyr Sveum og styrmann Espen Sandal «dårligværsruta» over Sennalandet og Stabbursdalen på veien tilbake til Banak. Først opp langs E6 i 60 meters høyde før de brekker østover og følger elva. Sandal flyr mens Sveum sjekker kartplotteren og holder utkikk etter kraftspenn og hindre. Akkurat som på gamlemåten da man fløy Sea King. Sveum forteller at den avanserte autopiloten nå gjør at helikopteret flyr av seg selv fra A til B, og kan settes opp til å fly et meget nøyaktig søksmønster.

Et stort løft

Men det er jo greit å holde lavtflygingsferdighetene ved like. 

– Jo mindre slitsom selve flygingen er, jo lettere er det å ha oppmerksomheten ut av maskinen, forteller Sveum.

I motsetning til forgjengeren har AW101 også avisingsutstyr som gjør det mulig å fly gjennom så å si all slags vær.

– Før fløy vi ikke inn i skyer vinterstid og måtte fly nede i fjorden nesten rundt Nordkapp for å komme oss fra Lakselv til Alta. Dette helikopteret er virkelig skapt for nordområdene der befolkningen bor spredt og det er lange avstander til sykehusene.

Et stort løft for akuttberedskapen, bokstavelig talt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 32 2022