De tre søstrene er belønnet med Kongens fortjenstmedalje:– Har ikke gjort dette for å hevde oss

– Det er egentlig vi som er heldige som har hatt ressurser til å hjelpe andre. Vi kan ikke bare sitte og glo i veggen, det er bedre å gjøre noe fornuftig, sier Klara.

Storesøster Reidun følger på:

– Vi har sett med egne øyne at det gjør en forskjell å hjelpe dem som i utgangspunktet har lite, og som heller ikke pleier å få hjelp. Det er en gave når de får blomstre litt, sier hun.

Vi møter Klara, Signe og Reidun hos NMS Gjenbruk i Kristiansand. Her jobber de frivillig med å sortere varer og betjene kunder.

De tjener ikke en eneste krone på arbeidet, men vissheten om at inntek­tene fra bruktbutikken går til blant annet NMS sitt kvinnearbeid i Etiopia, er lønn nok.

– NMS gir blant annet mikrofinanslån til fattige bønder med mål om at de skal klare seg selv, sier Signe, og forteller om en kvinne som var aleneforsørger til åtte barn, og som fikk penger til å kjøpe tre geiter.

– Geitene formerte seg, og til slutt hadde hun ni geiter. Hun solgte fem av dem og brukte pengene på mat og skolegang for barna.

– Hun kjøpte også en okse og en kjerre for å kunne ta seg til markedet for å selge det hun dyrket og lagde, sier hun.

Les også: Inger synes det er flaut å fortelle folk sannheten når hun blir spurt om alderen sin

Trygg oppvekst

Vi besøker søstrene først og fremst for å snakke om deres arbeid før de ble frivillige i gjenbruksbutikken, og om et langt liv hvor de alltid har satt andre foran seg selv.

Først gjennom yrkesaktive år i skole og helsevesen, og så, da de ble pensjonister, valgte de å fortsette å jobbe frivillig i både inn- og utland.

Men hva får tre søstre til å vie livet sitt til andre? Kanskje ble det første frøet sådd alle­rede i barndommen, gjennom en trygg og god oppvekst hjem­me hos foreldrene i Finsland i Agder?

– Vi hadde det godt, men vi skjønte fort at ikke alle var like heldige som oss, sier Reidun.

Klara og Signe utdannet seg til sykepleiere og jobbet som det til de gikk av med pensjon. Reidun utdannet seg ved Misjonsskolen i Oslo, og deretter til å bli synspedagog.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Hun reiste til Madagaskar i 1963, der hun fikk ansvar for blindeskolen. Der ble blinde undervist i både lesing, regning og praktisk arbeid, og de fikk mulighet til å ta eksamen.

Samtidig levde mange familier i den tro at de blinde ikke evnet å klare seg. Reidun forteller at de etter hvert brukte mye tid på å lete opp blinde som ikke ble sendt på skolen.

– Vi seende baserer oss mest på synsinntrykk, mens blinde bruker andre sanser, og hørselen spesielt. Da vi fikk hentet inn disse barna til skolen, ble vår oppgave å lære dem å bruke sansene sine, slik at de kunne klare seg mest mulig selv.

Sakte, men sikkert ble de blinde inkludert i samfunnet på en måte som var utenkelig noen år tidligere.

– Vi måtte også jobbe med lærernes holdninger, for heller ikke de regnet med at de blinde kunne noe, forteller Reidun.

Arbeidet bar frukter. I dag er det fire blindeskoler på Madagaskar, holdningene er endret, og livet for blinde på Madagaskar er bedre enn noen gang før.

Analfabeter

Reidun bodde på Madagaskar helt frem til 2008, og hun brenner for at vi skal forstå at alle mennesker har sine ressurser.

Og at klokskap ikke nødvendigvis henger sammen med kunnskapen man får av det som læres på skolen.

– Noen av de mest interessante samtalene jeg har hatt, er med analfabeter. De er ikke dumme, de har bare ikke fått mulighet til å gå på skole, sier hun.

Samtidig gir det å kunne lese og skrive en helt annen forståelse av verden.

– Jeg husker en av kvinnene som kom til oss. Hun kunne
hverken lese eller skrive, men jeg skjønte at hun var svært
intelligent – men det var mye av verden hun ikke forsto.

– Så lærte hun å lese og kunne orientere seg på en helt annen måte, og hele ansiktet kviknet til.

Mens Reidun ledet blindearbeidet på Madagaskar, jobbet Klara og Signe som sykepleiere i Norge. Da de ble pensjonister, valgte de å fortsette i arbeid, men nå for å bedre helsetilbudet i Estland.

– I 16 år bodde vi til og fra i Estland, og brukte kompe­tansen vår fra sykepleien til å utdanne ufaglærte til å bli hjelpepleiere, forklarer Signe.

Les også (+): – Det siste året tenkte jeg: «Dette er ikke min mamma, dette er ikke hun som var bautaen i livet mitt»

Overrasket over helsetilbudet

I Estland heter det sykehus, mens vi ville kalle det sykehjem med avdeling for alvorlig syke og døende, forklarer tvillingsøstrene.

De legger ikke skjul på at de ble overrasket over den dårlige kvaliteten i helsetilbudet. Det manglet elementære ting som utstyr, hjelpemidler og kompetanse, og ikke minst manglende syn på menneskeverd.

Dermed jobbet de ikke bare med å lære ufaglærte opp til å bli kompetente hjelpepleiere som skulle ta seg av alvorlig syke, men de gjorde også et holdningsskapende arbeid.

– Mennesker med små handikap kunne bli stemplet som mindreverdige, derfor var vi opptatt av å lære hjelpepleierne at de skulle møte alle med respekt.

– Vi prøvde også å lære dem å bli mer bevisste på hvordan de oppførte seg overfor både kolleger, pårørende og ikke minst pasienter, sier Klara.

At innsatsen deres i Estland har betydd mye, er hevet over enhver tvil. I 2015 mottok de Kongens fortjenstmedalje for sin innsats i Diakonovas arbeid i Estland.

«De har som rollemodeller gjort en uvurderlig innsats som har hatt store ringvirkninger i både Tallinn og Narva», het det i begrunnelsen.

Utmerkelsen kom som en stor overraskelse på tvillingene.

– Vi var invitert til landsrådet i diakonifellesskapet for å fortelle om arbeidet i Estland, og hadde forberedt et innlegg om det.

– Men da vi kom inn i salen var det dekket til fest,
og det første jeg så var en venninne fra Sirdal, og sønn, svigerdatter og barnebarn til Signe, smiler Klara.

Signe la først merke til ordføreren i Kristiansand, og så begynte alle å klappe.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

– Det var på grensen til sjokk de utsatte oss gamle folk for, ler Signe.

Les også: Syv år etter at hun døde, holder Anette liv i datterens minne på en unik måte: – Jeg føler at jeg kan høre henne

Sterk tro

I salen satt også storesøster Reidun. Hun hadde vært stum som en østers i forkant av det som skulle skje, men hun kjente igjen følelsen.

– Jo da, jeg fikk Kongens fortjenstmedalje i 1999 for min innsats i Madagaskar, sier hun beskjedent.

Mer vil ikke søstrene si om den saken, for de har ikke gjort alt dette for å hevde seg selv.

– Vi har gudstroen, og det at jeg dro til Madagaskar kaller man vel et kall, sier Reidun, og legger til at troen er like sterk hos dem alle tre.

Men å se at arbeidet deres hjelper, er også en sterk drivkraft. Og noen minner brenner seg fast langt inni hjerterota.

Klara husker spesielt en gang hun skulle stelle i en manns hjem i Tallinn. Han var ikke vant til slik hjelp, men sakte, men sikkert fikk hun vasket og stelt ham, og det ble en verdig stund.

Og på den samme rolige og innsiktsfulle måten klarte Klara og Signe å lære opp de ufaglærte til å bli gode hjelpepleiere og til å møte syke med respekt.

– Synet på menneskeverd handler også om kunnskap. Vi kan ikke forvente at folk skal vite hva som er viktig om ikke de har lært det, og vi er utrolig takknemlige for at kunn­skapen de har fått har ført til bedre omsorg og helsearbeid i Tallinn, sier Signe.

Da Rita våknet fra koma etter ulykken, var alt mørkt. Det var vanskelig å se håp for et godt liv - frem til en viktig telefonsamtale endret alt

Mistet bena i ras-ulykke − nå gir han andre ulykkesofre nye ben å gå på

Denne saken ble første gang publisert 31/07 2023, og sist oppdatert 31/07 2023.