Johnny Haglund møter politi med lovlig bullshit
Brasiliansk politi har satt inn vannbøfler for å fakke kvegtjuvene
Alle midler settes inn for å ta lovbrytere. Og på sumpøya Marajó i Brasil har militærpolitiet tatt i bruk et uvanlig transportmiddel når de skal inn i sumpene og fakke kvegtjuver og andre banditter. Da rir lovens lange arm på vannbøfler.
i sumpene på jakt etter kjeltringer.
Sersjant Vitelli er solid bygd, tramper når han går og snøfter gjerne når det er noe han ikke liker. Og skulle han bli irritert, tror jeg han kan være vrien å hanskes med.
«Som eier, så hund», er en kjent frase i Norge. På øya Marajó i Brasil, blir det mer korrekt å si; som eier, så bøffel.
Aggressiv og tøff
For Vitelli er ganske lik «kjæledyret» sitt; en 900 kilo tung vannbøffel. Som han selv sier;
− Dette er den mest aggressive og tøffeste av alle vannbøffel-typene.
Vitelli har jobbet som bøffelpoliti i 28 år. Han er ekspert, og det synes. Han vet akkurat hva disse store dyrene liker – og ikke liker.
Pynt før innsats
− Oksen min er ikke så glad i å trene, men han elsker oppvarmingen, gliser Vitelli og fyller vannslangen. Bøffelen skal på sin daglige treningsrunde, men først må den gjennom en runde med vann og børste, noe som faller i god smak hos dyret. Oksen står helt stille og lukker tidvis øynene mens sersjanten og hans hjelper vasker og skrubber. For selv om bøffelen er et slags arbeidsredskap, er det tydelig at Vitelli er svært opptatt av dyrets ve og vel.
− Andre steder har de hunder som kjæledyr, her har vi bøfler, sier Vitelli straks vasken er over. Så hopper han opp på ryggen til det store dyret, trekker i tømmene og sammen vralter de mot sumpene. Bøffelen, som tydeligvis heller vil ligge i søla, stritter litt imot.
Får viljen
Det blir en kort kamp mellom rytter og okse, men Vitelli får viljen sin og kikker litt kry mot meg.
− Dette er den sterkeste bøffelen av dem alle, men han kan være både vrang og farlig hvis han ikke blir minnet på hvem som er sjefen, roper politimannen før han får opp dampen på bøffelen og setter ut i en dyp sump.
Siesta
Først nå går det klart opp for meg hvorfor denne sumpøya har bøfler i militærpolitiets tjeneste. Å legge ut i en slik sump på motorsykkel, hesterygg eller i bil, er umulig. Men de store bøflene er både råsterke og vant med denne typen landskap.
− Dyrene er utmerket til denne jobben, forteller en av Vitellis assistenter og setter seg i skyggen.
− Patruljen er tilbake om en time eller to, anslår han og trekker capsen ned.
Siesta.
150%;background:#FFFFFF;vertical-align:baseline;margin:0cm 0cm 19.5pt 0cm;>Bøffelekspressen: I ngen transportproblemer er for store for vannbøflene.
Flere bøfler enn folk
Rett ved munningen av Amazonas-elven ligger Marajó. Øya ligger ved ekvator med et varmt og fuktig klima. Under regntiden kan halve øya stå under vann. Skjønt øy; den er på størrelse med Sveits. Men øya har langt færre innbyggere; rundt 250 000. På bøffelsiden derimot, overgår den nok både Sveits og større land.
− Vi har vel mer enn 570 000 bøfler på øya, forteller bøffelbonde Newton og legger til at bøflene blir brukt til alt mulig.
− Skal du frakte et kjøleskap, bruker du bøffel og vogn, samme hvis du skal bygge noe, hente ved, sand, stein eller hva som helst.
Fant sitt paradis
Newton er oppvokst her og har levd med bøfler hele livet. Og han har en underlig historie å fortelle om hvorfor det er så mange bøfler på Marajó:
− For mange år siden var et skip lastet med forskjellige varer, blant annet en bøling vannbøfler, på vei fra India til Fransk Guyana. Skipet grunnstøtte og sank. Men fordi Marajó ikke var langt unna, klarte de fleste vannbøflene å svømme i land. Og her fant de sitt paradis.
− Derfor er det så mange bøfler her nå, hevder Newton. Og gliser.
Han kan være både vrang og farlig hvis han ikke blir påminnet om hvem som er sjefen.
Han innrømmer at dette er historien alle liker å høre og tro på. Men sannheten er at det allerede var bøfler på øya, samtidig som det i ettertid har blitt importert enda flere.
− Men at vannbøfler stortrives her og formerer seg uforstyrret, er i alle fall ingen skrøne, påpeker han og setter kursen mot «fjøset».
Trang binge
Klokka er fem om morgenen, lufta er tung av fuktighet og mygg, og i det fjerne er atmosfæren fylt av rauting og eim av kveg. Men det er ikke vanlig kveg Newton skal melke denne morgenen. Eller for så vidt andre morgener. Han jobber nemlig på en stor kvegfarm, og med unntak av noen få brahmankveg, er det hovedsakelig vannbøfler på denne farmen.
− Vi har vel fire hundre nå, anslår Newton og spretter over gjerdet. De store vannbøflene reagerer knapt på den lille cowboyen. Men når gringoen fra Norge hopper inn, blir det andre boller. De nærmere to meter høye kyrne skvetter og skaper brått litt kaos. Og det er trangt i denne bingen, så jeg setter meg forsiktig ned i et hjørne til Newton klarer å roe vannbøflene ned.
Jager flokken ut
Resten av morgenen går heldigvis som planlagt, og Newton får sine rundt femti liter melk fra ti kuer. Men så ivrer han på at jeg skal smake. Han trekker frem et melkespann og fyller et glass, mens han studerer mitt ansiktsuttrykk i det jeg svelger melk, hår, et par maur og noen klumper jeg fortsatt ikke er helt sikker på hva var.
Deretter jager han flokken ut på de frodige slettene i det sola reiser seg.
Dagen har startet. Og det gjør den også et annet sted på øya, nemlig ved politistasjonen i Soure, øyas hovedstad.
Dette er Sersjant Vitelli sin arbeidsplass.
Drapsmenn og kvegtjuver
Fra stedet han trener med bøflene har han ført en liten bøling frem til politistasjonens fotballbane, som også fungerer som oppstillingsplass for militærpolitiets åtte bøfler.
− Bøffelskvadronens hovedkvarter, skryter han og poserer foran et bilde av en slags menneskelignende bøffel, som holder et automatvåpen. Bildet er selvsagt laget av brukte patroner og tomhylser.
Vitelli forteller at bøffelskvadronen blir tilkalt når ugjerninger skjer og gjerningsmennene flykter ut i sumpene.
− Da rir jeg og to eller tre kollegaer ut med bøfler og fanger dem – eller skyter dem, gliser han.
Patrulje
Men han forteller at drap, ran og den slags forekommer svært sjelden. Hva som derimot skjer litt oftere, er at kvegtyver stikker av med en flokk vannbøfler og trekker dem ut til de mer avsidesliggende områdene av sumpene.
− Da blir det gøy, sier Vitelli entusiastisk, før han brått blir litt molefonken.
− Men det er en stund siden sist.
Vitelli skifter fra treningstøy til politiuniform på et av politistasjonens rom. En ny dag betyr mer trening for bøflene, og i dag skal de ri patrulje rundt i gatene.
Oversikt fra bøffelryggen
Skuddsikker vest, skytevåpen og en stor kniv er selvsagt obligatorisk. Deretter vralter bøffel og politimann ut i de glisne gatene på den søvnige øya. Men før han stikker av gårde, passer han på å posere litt foran meg. Vitelli innrømmer at han liker å være foran kamera, men han hevder det faktisk er en del av jobben – på en litt mer finurlig måte enn jeg hadde forestilt meg;
− Du vet, vi er jo ute i gatene stort sett hver dag, forteller han.
De som bor her, har sett både bøfler og politi utallige ganger og titter knapt på dem.
− Men alle som kommer utenfra vil selvsagt stoppe opp og glane, og i de fleste tilfeller ta bilde av oss, sier sersjanten lurt og litt stolt;
− På den måten har vi veldig god oversikt over hvor mange fremmede vi har i byen vår til enhver tid.
Så forsvinner bøffel og politimann vaggende nedover gaten.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 21 2021