Kristin Harila på vei mot verdenstoppen
Sist sto kinesisk byråkrati i veien, nå er Kristin i gang med et nytt rekordforsøk
I fjor ble Kristina Harilas forsøk på å bestige alle 14 topper over 8000 meter på mindre enn et halvt år stanset av kinesiske byråkrater, nå er hun i gang med ett nytt forsøk.
Turen skulle ikke være verre enn at husmødre i normalt god form klarer den uten særlige problemer.
– Det var helt jævlig. På veien opp mistet jeg synet, jeg spydde og hadde det fælt, men jeg kom opp.
29 år gamle Kristin Harila fra Finnmark skulle hun bestige Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell. 5895 meter over havet. Et imponerende fjell i og for seg, men ikke engang inne på listen over verdens høyeste fjell.
Rekord
Problemene og motstanden under Afrikas himmel i 2015 tente en gnist. Den spreke jenta fra bygda Kariel i Øst-Finnmark mellom Vadsø og Vestre Jakobselv skulle bli fjellklatrer.
I skrivende stund er hun i ferd med å sette en sensasjonell verdensrekord.
Kristin Harilas mål er å klatre alle jordens 14 fjelltopper over 8000 meter på mindre enn et halvt år. I løpet av 102 hektiske og utmattende døgn i fjor nådde hun toppen av de 11 første. 70 dager sto igjen til de tre siste, men på grunn av kinesisk byråkrati ble rekordforsøket hindret den gang.
Nå er hun i gang igjen, i går var hun på toppen av Mount Everest, bare åtte timer senere var hun på toppen av Lhotse, og da har hun besteget seks av verdens høyeste fjell på under en måned. Nå gjenstår åtte fjell og en drøm. Klarer hun det, vil hun ha gjort det raskere enn noen annen i hele verden. Rekorden på 189 dager tilhører i øyeblikket den britisk-nepalske eventyreren Nimsdai Purja (Nims).
– Det hadde vært fantastisk moro å klare det jeg har satt meg fore, men i øyeblikket vet jeg ikke om det lar seg gjøre, fortalte Kristin Harila til Vi Menn i forbindelse med fjorårets rekordforsøk.
Da var det ikke kvalme og synsforstyrrelser, høyde eller ras som volder henne størst problemer, men byråkrater.
Kinesiske byråkrater
For å klare bragden hun var i gang med, var hun avhengig av å få klatretillatelse i Tibet, noe kinesiske myndigheter stilte seg avvisende til. Korona var angivelig grunnen.
– Vi var forberedt på at det kunne bli vanskelig, men vi har ikke gitt opp. Jeg satser på at det lar seg løse, men tiden begynner å bli knapp, fortalte Harila til Vi Menn.
De to toppene som gjensto var Cho Oyo og Shishapangma. For sistnevnte fjell må ekspedisjonen ha klatretillatelse i Tibet. Og den er det kinesere som gir. Cho Oyo kan klatres fra Nepal, men Tibet-ruta er å foretrekke.
Isblokk løsnet
Kristin møtte Vi Menn i Oslo på vei hjem fra den 11. og hittil siste toppen, 8 035 meter høye Gasherbrum I som hun nådde 11. august – bare tre dager etter at hun nådde nabotoppen Gasherbrum II som er 8 080 meter. Da hadde hun vært mer eller mindre sammenhengende på tur i mer enn fire måneder.
Det nærmest vanvittige prosjektet startet med at hun nådde 8 091 meter høye Annapurna 28. april. På vei ned kunne det gått skikkelig ille. Hun og de to fjellførerne som hittil har vært med henne på alle toppene, Dawa Ongji Sherpa og Pasdawa Sherpa, hadde slått opp telt på en stor isblokk og sovet der om natten. Plutselig begynte det å brake og knekke i isen, det var bevegelse i fjellet. Da handlet det bare om å bryte leir og komme seg videre ned i all hast.
– Jeg hadde egentlig aldri tid til å kjenne på frykt eller redsel. Det gikk så fort at man ikke rekker å tenke, det handler bare om å gjøre de rette tingene. Vi vet jo at det kan gå skred på alle fjellene, man må bare forsøke å gjøre risikoen så liten som mulig.
Et par situasjoner har hun likevel ikke klart å unngå, og én av dem kunne endt fatalt.
Den skjedde på vei opp mot K2 da en stor isblokk og en hel del stein falt ned over dem.
Fjellene Kristin Harila har klatret og skal klatre i sitt rekordforsøk
FASE 1: NEPAL
* Annapurna I, 8 091 meter, toppen nådd 28. april
* Dhaulagiri, 8 167 meter, toppen nådd 8. mai
* Kanchenjunga, 8 586 meter, toppen nådd 15. mai
* Mount Everest, 8 849 m, toppen nådd 22. mai
* Lhotse, 8 516 m, toppen nådd 22. mai
* Makalu, 8 463 m, toppen nådd 27. mai
FASE 2: PAKISTAN
* Nanga Parbat, 8 126 m, toppen nådd 1. juli
* K2, 8 611 meter, toppen nådd 22. juli
* Broad Peak, 8 051 meter, toppen nådd 28. juli
* Gasherbrum II, 8 080 meter, toppen nådd 8. august
* Gasherbrum I, 8 035 meter, toppen nådd 11. august
FASE 3: TIBET/NEPAL
* Manaslu, 8 156 m, planlagt september
* Shishapangma, 8 013 m, planlagt oktober
* Cho Oyu, 8 201 m, planlagt oktober
Lykkelig død
– En stein traff meg i albuen. Hadde den truffet hodet, kunne det gått skikkelig galt. På vei ned fra Nanga Parbat i Pakistan ble jeg truffet av en stor stein rett før base camp. Da måtte jeg inn på sykehus for å behandle en skade i låret. Mobiltelefonen som lå i lomma, ble knust.
Pengetrøbbel
Kristin Harila opplever at det er lettere for menn å skaffe penger til ekspedisjoner enn for henne. Ofte kan det være svært vanskelig å bli tatt på alvor når man som kvinne banker på i næringslivet for å snakke om sponsoravtaler, sier fjellklatreren.
– Hva tenker du om farene du utsetter deg for på disse turene?
– De er jeg selvsagt innforstått med, men jeg kan ikke gå og tenke på det hele tiden. Når jeg er i fjellet, er jeg veldig fokusert. Jeg kan være litt vimsete i det daglige, men når jeg er på tur, er jeg veldig konsentrert og skjerpet. Man må kutte ut omgivelsene, bare tenke på hvor man skal og hvordan det er tryggest og best å gå.
– Men om det verste skulle skje, og jeg mister livet, så dør jeg i hvert fall lykkelig, sier Kristin Harila, og ler forsiktig.
Tau avgjør
Det handler bare om å forsøke å sette føttene ned på riktig sted.
Mange klatrere er av den oppfatning at K2 og Mount Everest byr på de tøffeste utfordringene, men Kristin Harila er slett ikke enig.
– De er de enkleste av de jeg har klatret til nå, det er fikserte (forhåndsopphengte) tau ned fra toppen, klatreteknisk er ingen av de to toppene spesielt krevende. Flere av de andre toppene har vært verre enn de to høyeste.
– Hvilken har vært verst?
Er du på vei opp et fjell på over 8 000 meter, spiller det ingen rolle om du er kvinne eller mann.
– Annapurna har nok vært den vanskeligste. Der måtte vi vasse i tung nysnø i mange timer. Rundt oss gikk det rett som det var store ras, og så var det altså isblokken som begynte å bevege seg i camp 3, forteller Kristin.
8 091 meter høye Annapurna omtales ofte som «verdens farligste fjell,» én av fem som prøver seg der kommer statistisk sett ikke hjem i live. Harila ble første norske kvinne til å bestige Annapurna – og den andre norske totalt, etter Håkon Åsvang som var førstemann i 2019.
På de to foreløpig siste fjellene hun har klatret, Gasherbrum I
og II, er bresprekker den største utfordringen. Her er det heller ikke fikserte tau, og det var umulig ikke å gå gjennom isen flere ganger.
– Det handler bare om å forsøke å sette føttene ned på riktig sted, og fokusere på det, sier 36-åringen.
Hadde den truffet hodet, hadde jenta fra Finnmark vært ille ute.
Fantastisk utsikt
Kristin Harilas første fjelltur til Nepal var i 2019. På denne tiden jobbet Kristin Harila i en lederstilling i møbelkonsernet Skeidar. Gjennom arbeidsgiveren ble hun invitert med på en tur og besteg Lobutse på drøyt 6 100 meter, like ved Mount Everest.
– Det var en fantastisk utsikt over mot Everest, og jeg husker jeg sa at «den ser jo ikke så høy ut, den der,» ler hun.
– Du følte at du likte det, og at du mestret klatringen?
– Ja, men jeg hadde jo ganske store problemer med høyden i begynnelsen. Det oppdaget jeg jo allerede på Kilimanjaro.
Imponerte med rekord
I 2021 var hun klar, og da hun først tok turen til verdens høyeste fjell, så satte hun like godt en rekord i samme slengen. 11 timer og 59 minutter tok det fra hun sto på toppen av Everest og til hun var oppe på nabotoppen Lhotse – verdens fjerde høyeste fjell på 8 516 meter. Det er det raskeste en vestlig klatrer har gjort noen gang.
– Etter det jeg vet er det bare én sherpa som har gjort det raskere, sier Harila.
Men ferden opp Everest begynte ikke bra. Kristin kastet opp allerede et godt stykke nede på fjellet, mens de andre ikke hadde noe trøbbel.
– Jeg kjenner alltid høyden ganske tidlig, men så tilpasser
jeg meg bra.
En av dem som lot seg imponere av dobbeltbestigningen, var Ralph Høibakk, klatreveteran og medlem av den første norske ekspedisjonen som nådde Mount Everest i 1985.
– Jeg går ned på kne i beundring for dette. Jeg synes jeg var i god form når jeg gikk på Mount Everest, men det var ingen av oss som drømte om når vi kom ned, at vi skulle ta en kopp te, og så gå opp på Lhotse. For meg er dette en svær prestasjon, sa han til NRK.
For Kristin ga verdensrekorden en solid mersmak.
På sparebluss
– Selv om jeg ikke alltid hadde det like fint, så var det noe med ekspedisjonslivet og det å nå toppen som gjorde at jeg hadde lyst til å fortsette med det. På vei ned fra Everest, etter å ha klatret den og Lhotse, var jeg veldig trist for at det var over. Og da bestemte jeg meg for at jeg bare måtte gjøre K2 året etter. Jeg ringte hjem til pappa og fortalte det. Han likte det ikke så veldig, han ble litt sur, men jeg bare sa at «jo, jeg må det.»
– Så var det hjem i karantenehotell, og mens jeg satt der tenkte jeg mer og mer på alle disse fjellene over 8 000 meter. Jeg hadde lyst til å gjøre alle sammen. Jeg visste jo at Nims hadde gjort det på et halvt år i 2019.
Kristin har satset alt hun eier og har for å leve ut drømmen sin. Hun har solgt leiligheten i Oslo, nå bor hun for det meste i bestemorens gamle hus i Kariel, mellom Vadsø og Vestre Jakobselv helt øst i Finnmark.
Slitsomt
Selv er Kristin på mange måter antitesen til det man gjerne forbinder med en råtøff og barsk fjellklatrer. Hun er en ganske liten, spedlemmet kvinne, nærmest mager der hun sitter i en enkel «kjeledress» og med et tørkle rundt det lange håret. Det virker nesten uforståelig at det kan bo en så voldsom utholdenhet i den spinkle kroppen.
– Akkurat nå har jeg ekstra lite kjøtt på kroppen, minst 10 kilo har forsvunnet på de siste ukene oppe i fjellene, sier hun og ler.
Hun klarer nesten ikke å spise noe som helst i høyden. Foran et toppstøt – den siste kraftanstrengelsen mot toppen, blir det ofte ikke mer enn et par kjeks, litt kokt ris og te eller vann. Da hun kom ned fra det siste fjellet før hjemkomsten til Norge, Gasherbrum I, ble hun i tillegg matforgiftet i base camp, der hun måtte oppholde seg under kummerlige forhold i et par døgn, nesten uten mat, og med svært dårlig vann.
– Det har vært litt slitsomt. Men det betyr ikke så mye, bare vi får tillatelse til å klatre i Tibet, smiler hun.
– Vi forstår frøken Harilas behov for å besøke Kina og nå sine mål i Tibet. Kina ønsker alle klatrere velkommen til Tibet, skriver den kinesiske ambassaden i Oslo til Vi Menn.
– Uheldigvis har en nytt Covid-utbrudd rammet Tibet de siste ukene. Derfor er all tilgang til området strammet inn, også for klatrere. Vi vil gjøre vårt beste å hjelpe Harila, men vi må også ta hensyn til forholdsregler i en veldig vanskelig tid med smitteutbrudd, skriver den kinesiske ambassadens presseavdeling.
Var toppleder – ble toppklatrer
Kristin Harila kan mer enn å slite seg oppover de høyeste og bratteste fjellene på jordkloden.
I sine yngre dager var hun en svært lovende langrennsløper, og bare 16 år gammel flyttet hun fra Finnmark til Lillehammer for å satse på idretten.
Men skiene ble lagt på hylla, og Kristin tok fatt på utdanning. I 2013 ble hun ansatt i møbelkonsernet Skeidar. Bare 27 år gammel fikk hun ansvar for driften av Skeidars avdeling i Tromsø. Etter å ha snudd driften der fra røde tall til overskudd, fikk Harila jobben som kjedesjef for hele Skeidar-konsernet i 2017. Da hun fikk smaken på ekspedisjonslivet i 2019, sa hun opp denne jobben. Meningen var opprinnelig å bruke ett år på å teste ut klatrelivet, men slik ble det altså ikke.
– Hvorfor ville du klatre videre?
– Det var blant annet fordi jeg synes det er viktig å gjøre noe jeg brenner for og virkelig har lyst til. Jeg er på mange måter en utbryter som liker å gjøre andre ting enn det som gjerne forventes av meg. Jeg har gjort mye rart i mitt liv, vært traktorkjører, skiløper, fengselsbetjent, toppleder og nå fjellklatrer.
– Jeg vil det vanvittige, det umulige og det skjønne, har Kristin sagt i et tidligere intervju.
Harila hadde også kjent en stund på at hun synes det er veldig skeivt i denne idretten, at det er mulig for jenter å gjøre det samme som det guttene gjør.
– Jeg tenkte at det historisk sett er menn som har stått for de fleste bragdene. Dersom vi skal kunne endre på noe, er det viktig å vise at jenter også er i stand til å gjøre noe. Det er mangel på kvinnelige forbilder, selv om det fins noen. Kulturen er mannsdominert. Det burde ikke være slik. Er du på vei opp et fjell på over 8 000 meter, spiller det ingen rolle om du er kvinne eller mann.
På ett av fjellene jeg klatret var vi seks kvinner i gruppa. Alle seks kom opp. Av de 14 mennene, var det bare åtte som nådde toppen, sier Kristin.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 43 2022
Denne saken ble første gang publisert 23/05 2023, og sist oppdatert 23/05 2023.
