Evin-fengselet
Bak denne porten skjuler prestene sine synder
Ingen steder i Iran er så skremmende for iranske opposisjonelle som det beryktede Evin-fengslet like nord for Teheran. Det er her landets presteskap plasserer alle som opponerer mot deres styre. Bak de solide murene er mishandling, tortur og henrettelser daglig kost.
Inne i det 50 år gamle fengselet brøt det ut voldsomme opptøyer. Innenfra hørtes eksplosjoner og skudd, etter hvert steg flammer og røyk mot himmelen. En større spesialstyrke fra opprørspolitiet hastet til fengselet i biler og på motorsykler, ambulanser fulgte etter.
Slo tilbake opprør
Hendelsene fant sted i oktober 2022 etter at det i mer enn en måned hadde pågått landsomfattende demonstrasjoner mot regimet i Iran. Hundrevis av dem som ble pågrepet under protestene ble sendt til Evin-fengselet. Flere av demonstrantene ble henrettet, noen av dem i full offentlighet.
Den USA-baserte organisasjonen «Center for Human Rights in Iran» opplyste at det hadde oppstått en væpnet konflikt innenfor fengselsmurene.
– Folk ropte «Dø, Khamenei» fra bygningene rundt fengselet, fortalte øyenvitner til nyhetsbyrået Reuters. Familiemedlemmer til noen av de innsatte samlet seg ved hovedinngangen til Evin-fengselet, men kunne gjøre lite fra eller til.
Iranske myndigheter har beskyldt fangene i Evin for selv å ha stått bak brannen som brøt ut den 15. oktober, og som førte til at minst åtte mennesker omkom og mer enn 60 ble skadet, flere alvorlig. Amnesty International hevder på sin side at sikkerhetsstyrkene benyttet brannen til å angripe en rekke fanger under dekke av å skulle slukke brannen, og å forhindre innsatte fra å rømme.
Fanger, pårørende, journalister og menneskerettsaktivister har hevdet at opprørspoliti og fangevoktere fyrte av store mengder tåregass i tillegg til metallkuler mot hundrevis av fanger. De skal også ha gått løs på dem med batonger og slått særlig mot hode og ansikt. Amnesty hevder også at vokterne truet kvinnelige fanger på livet og at de avfyrte skarpe skudd mot flere av de mannlige innsatte.
Grunnlagt av sjahen
Evin ble åpnet i 1972, mens Muhammed Reza sjah Palavi fortsatt satt ved makten. Også han brukte fengselet til å stue vekk opposisjonelle. Men det var etter at sjahen måtte rømme landet og konservative muslimer ledet av ayatolla Khomeini tok over ledelsen av den pågående revolusjonen og forandret «Imperiet Iran/Persia» til en islamsk republikk, at fengslet for alvor ble et sted for oppbevaring av politiske motstandere. De senere årene er fengslet blitt det viktigste anstalten for denne gruppen.
I tillegg til personer som er fengslet for sin motstand mot presteskapet, som i dag ledes av den 83 år gamle ayatolla Ali Hosseini Khamenei, sitter også flere menneskerettsaktivister bak murene, blant dem også flere fra ulike andre land. Blant de vestlige borgere som sitter bak de solide murene er den fransk-iranske universitetsprofessoren Fariba Abdelkah og den amerikansk-iranske forretningsmannen Siamak Namazi.
– Evin er det mest beryktede fengslet i Iran. Det er mange politiske fanger, og det er mange historier om aktivister og menneskerettighetsforkjempere som har vært utsatt for tortur der, eller sittet lange perioder i isolat, sier Mahmood Amiry-Moghaddam til NRK. Han er professor ved Universitetet i Oslo, selv iraner, og sier han er veldig bekymret for dem som sitter inne i Evin nå, og som er noen av Irans fremste politiske- og menneskerettighetsaktivister.
En som vet mer enn de fleste om hvordan livet er bak de fryktede murene, er Anoosheh Ashoori (68), britisk-iransk forretningsmann. Han ble arrestert i 2017, mens han var på besøk hos sin mor i Iran. Anklagene mot ham gikk ut på at han hadde spionert for Israel.
− Evin gir aldri slipp
– Jeg skjønte ingen ting, jeg var lammet fra hodet til tærne, fullstendig i sjokk. Jeg fikk bind for øynene, forteller Anoosheh Ashoori til den tyske radiostasjonen Deutsche Welle (DW).
Uten at noen beviser for spionasje ble fremlagt, satt han i fire år under forferdelige forhold i Evin, før han i mars 2022 omsider ble løslatt. Da hadde britiske myndigheter betalt drøyt fire milliarder kroner som Storbritannia skyldte Iran. Med på «handelen» var også en annen person med dobbelt statsborgerskap, Nazanin Zaghari-Ratcliffe.
– Jeg har oppdaget at man nok kan forlate Evin, men Evin gir nok aldri slipp på deg, uttalte Ashoori til den britiske avisen The Guardian etter å ha blitt sluppet fri.
Anoosheh Ashoori forteller at han måtte sone under grusomme forhold i hall nummer 12 på avdeling 7 i Evin-fengselet.
– Situasjonen der var helt forferdelig. Det var blodsugende veggdyr overalt, drøssevis av kakerlakker, digre rotter og elendig mat. Opp mot 70 personer var stuet sammen på hall nummer 12, i fire celler, forteller han.
Det aller verste for Ashoori under oppholdet i Evin var de 45 dagene han tilbrakte i total isolasjon, da opplevde han også det han kaller for «psykologisk tortur.»
– Det var for det meste én person som avhørte meg, men jeg følte hele tiden at det også var flere andre inne på de små avhørsrommene, forteller han.
Under avhørene fikk han flere ganger beskjed om at hans familiemedlemmer i Iran kunne bli skadet, dersom han ikke snakket.
Drevet til selvmord
Inne i enecellen der han satt, sto det flomlys på hele natten, og gjorde det bortimot umulig å sove. Fra de andre cellene rundt ham, kunne han hele tiden høre gråting og rop. Det var nesten uutholdelig. De håpløse forholdene, og frykten for hva som kunne hende med familien hans, førte til at Ashoori gjorde et forsøk på å begå selvmord.
– Jeg tenkte at det muligens var det beste. Hvis jeg forsvant, ville trusselen mot dem også forsvinne, forteller han.
I protest mot at han ble arrestert, sultestreiket Ashoori også en periode. Han gikk i 17 døgn uten mat.
Noen måneder etter at han var tilbake i Storbritannia løp Ashoori London Maraton. På løpeskjorta hadde han reklame for Amnesty International, og underveis delte han ut flyveblader til støtte for kvinnefrigjøringen i Iran.
– Mens jeg løp, så jeg for meg alle dem som pleide å løpe sammen med meg inne i fengselet – rundt og rundt i den lille luftegården. Det var nesten som om de var sammen med meg, det var like før jeg begynte å snakke høyt til dem, det er vanskelig å forklare. Og det kjennes smertefullt, fordi mange av dem fortsatt sitter der, utsettes for de samme lidelsene, uten å ane når de kan slippe ut.
Etter at han kom tilbake til hjemlandet, har Ashoori arbeidet utrettelig for å hjelpe dem han møtte bak murene i Evin, og for å opplyse om de brutale overgrepene han opplevde – og som fangene fortsatt utsettes for.
– Jeg kommer ikke til å tie stille før hver eneste en av dem er løslatt og tilbake sammen med familiene sine, bedyrer han.
Håpet på jordskjelv
En annen som vet mer enn nok om forholdene inne i Evin, er Nizar Zakka, en libanesisk forretningsmann som ble sperret inne i 2015. Han forteller at han ble kidnappet av en gruppe menn mens han var på vei til flyplassen etter å ha holdt foredrag på en konferanse om kvinne- og familierelaterte emner i Teheran. Han var invitert av den iranske regjeringen.
– Jeg forsto ikke hva de snakket om, jeg kan ikke deres språk, forteller Zakka som ble anklaget for å bedrevet spionasje for USA, der han bor.
Han ble sittende fire år i det forferdelige fengselet. Han tilbrakte mye av tiden på avdeling 7 i en overfylt celle der 20 personer var stuet sammen på fem kvadratmeter. Myndighetene ville at han skulle stå frem på TV og tilstå sine forbrytelser, men han nektet.
– Hver sjette uke ble jeg avhørt på nytt. Vedkommende spurte om jeg hadde noe å fortelle, jeg svarte «nei» og så ble jeg sendt tilbake til cellen.
Men fra tid til annen var avhørene mer voldelige. Hvis han ikke svarte på spørsmålene, kunne vokterne tvinge ham til å stå eller sitte på en slik måte at han til slutt besvimte av utmattelse. Når han falt over ende begynte de å vandre rundt og skravle mens de tråkket på hendene hans.
Isolert i 18 måneder
I løpet av sine fire år i Evin tilbrakte Zakka 18 måneder i total isolasjon, og han gjennomførte flere sultestreiker for å protestere mot fengslingen. Når han ikke ble stuet inn sammen med andre, var han plassert i en skitten celle der lyset sto på døgnet rundt.
– Man får ingen ting. Man har et tynt teppe og et ullteppe til å ha over og under seg. Puter og tepper er forferdelig skitne og fulle av insekter at man pådrar seg alle slags infeksjoner og sår, forteller Zakka.
I juni 2019 ble han omsider løslatt etter at Libanons president Michel Aoun engasjerte seg i saken. Da hadde menneskerettsaktivister i årevis kjempet for at han skulle bli satt fri.
Etter at han slapp ut, har Nizar Zakka grunnlagt organisasjonen «Hostage Aid Worldwide» sammen med flere andre tidligere politiske fanger. Deres mål er å forhindre at det som skjedde med dem selv, ikke skal kunne skje med noen andre.
Blusset opp
Siden midten av september i fjor har det vært en lang rekke demonstrasjoner og opptøyer i Iran.
Særlig unge kvinner og menn har tatt til gatene for å protestere mot det islamske regimet som har holdt landet i et jerngrep siden revolusjonen i 1979. Målet er å fjerne presteskapet som legger stadig flere hindringer i veien for at innbyggerne kan leve er fritt og selvstendig liv.
Det som utløste protestene sist høst, var arrestasjonen av 22 år gamle kurdiske kvinnen Masha Amini som var på familiebesøk i Teheran. Hun ble pågrepet av Irans moralpoliti, fordi hun angivelig hadde brutt landets strenge kleskode – hun skjulte ikke håret sitt i tilstrekkelig grad.
Moralpolitiet skulle gi henne opplæring i å bruke hijab og foreta en «irettesettende samtale».
I politiets varetekt ble Amini banket så grundig at hun døde den 16. september. Da dødsfallet ble kjent, utløste det raskt protester som spredte seg til hele Iran.
Men det er mer som ligger bak sinnet og frustrasjonen til unge iranere.
Iran har i mange år opplevd skyhøy inflasjon og arbeidsledighet. Økonomisk utvikling er det dårlig med. Landet har vært under vestlige sanksjoner i over 40 år. Det har lammet utviklingen i landet.
Samtidig bruker myndighetene milliarder av kroner på å støtte ulike sjiamuslimske grupperinger i Jemen, Syria, Irak og Libanon. Dette har skapt sinne og frustrasjon blant mange unge iranere som ser lite håp for sin egen fremtid i landet.
Massedemonstrasjonene og protester foregår på tvers av etnisitet, kjønn, ideologi, religiøs bakgrunn, seksuell legning og klasse. Demonstrasjonene har også spredd seg til store deler av verden.
Slipper straffP
Regimet har slått knallhardt ned på demonstrantene. Sikkerhetsstyrkene har fått instrukser om ikke å vise nåde. Langt over hundre unge kvinner og menn er drept, muligens flere hundre, og enda er forsvunnet eller blitt pågrepet. Myndighetene har stengt Internett og sosiale medier for å skjule sine forbrytelser.
Styrkene frykter ingen konsekvenser for voldsutøvelsen mot demonstrantene, da landets lovgivning gir dem straffrihet.
– Mens jeg satt i Evin drømte jeg at det ville skje et jordskjelv, eller at det ville bryte ut en brann slik at murene falt ned og vi alle kunne stikke av og komme oss hjem. Jeg kom ut, men jeg håper alle de andre også snart vil bli satt fri, at demonstrantene lykkes i å knuse regimet som bruker slike avskyelige metoder, sier Nizar Zakka.
Denne saken ble første gang publisert 02/02 2023, og sist oppdatert 21/02 2023.
