Astrids farmor fortalte at måneskinn alltid fremkalte frykt: – Hun hadde innsett at den redselen måtte hun leve med resten av livet

Noen mennesker tar et hint og gir seg hvis de skjønner at de ikke når opp.

Men ikke alle er sånn. Astrid Hoem tilhører dem som ikke gir seg.

I dag er 26-åringen leder av AUF (Aps ungdomsorganisasjon), noe 22. juli-terroristens kuler ikke klarte å skremme henne fra.

Stor kampvilje

Vi starter i barndommen. Allerede da viste Astrid sin kampvilje, riktignok på en helt annen arena.

– Jeg drømte alltid om å bli ballettdanser, for jeg hadde et søskenbarn som drev med det, sier Astrid.

Det var bare det at viljen var større enn talentet. Jenta fra Kristiansund, en by med sterke bånd til opera- og ballett, var ikke et unikt talent.

I dag har hun ingen problemer med å bruke selvironi rundt dette.

– Det ble ikke akkurat noen kometkarriere! sier hun og ler godt.

Men så var det kampviljen. Hun kunne jo tatt hintet og sluttet på dansekurset. Hun var den som ble stilt bakerst på scenen under oppvisninger og danselæreren var brutalt ærlig; det eneste Astrid var flink til, var å smile.

Men denne jenta var ikke den som ville gi opp dansedrømmen etter noen måneder. Det var ikke aktuelt.

– Jeg danset ballett i 12 år, selv om jeg var den dårligste danseren du kan tenke deg, forteller Astrid og legger til:

– Jeg har alltid vært en person som ikke gir meg så lett.

Les også: Da Christiane var 16, flyttet hun inn til venninnen – det kan ha reddet henne

Lå gjemt i skråning

Den egenskapen fikk hun bruk for både under og ikke minst etter 22. juli 2011.

I år er det 10 år siden terrorangrepet på Regjeringskvartalet og massakren på Utøya.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Under skytingen lå Astrid godt gjemt i en skråning og kom fysisk uskadet fra den brutale terroren.

Psykisk var det noe annet. Hun lå med dødsangst i to lange timer i skjul, i frykt for at kulene skulle treffe henne.

– Jeg følte at det var en evighet. Det tok på en måte aldri slutt. I to runder skjøt Breivik nedover den bratte skråningen hvor vi lå gjemt, og da klarer man nesten ikke å tenke, sier Astrid.

Hun forklarer at det var en rar blanding av hjertebank, det å være apatisk og det å være i sjokk.

– Jeg husker jeg tenkte at jeg stort sett hadde hatt flaks i livet. Jeg hadde vunnet 500 kroner på Flax-lodd en gang, og håpet at dette ikke var gangen jeg skulle ha uflaks. Nå trengte jeg all flaks jeg kunne få.

Sendte SMS

Astrid beskriver også timene hvor det kom «et ras av tanker». Av det irrasjonelle slaget, men også av de svært realistiske.

Hun følte hun måtte takke sine nærmeste: «Jeg elsker dere, dere er verdens beste foreldre», skrev hun til Kitty (54) og Johan (67) på SMS.

– Dette gjorde jeg fordi jeg var veldig redd for å dø. Hvis jeg skulle dø her ute, måtte jeg få sagt det til mamma og pappa, forteller hun.

Astrid skrev også: «Si til alle at jeg elsker dem». Hun ville ikke at noen skulle føle seg oversett over ikke å ha fått en siste hilsen fra henne hvis hun ble drept.

– Min øy

2011 var andre gang Astrid var på sommerleir på Utøya. Hun hadde ønsket å være der allerede som 14-åring da hun var nyinnmeldt som AUF-medlem, men da var foreldrene bekymret for både gutter og alkohol.

– Mamma og pappa satte foten ned for de syntes jeg var for ung, sier Astrid og trekker på smilebåndet.

Alkohol er det jo ikke på Utøya, men gutter var det. De forhørte seg med andre foreldre og neste år fikk hun «go».

– Det var første gang jeg dro på sommerferie helt uten foreldre. Det var spennende at de ikke visste om alt som foregikk, sier Astrid og poengterer at alt var av det uskyldige slaget.

Sommeren 2011 var Astrid blitt 16 og visste hva hun gikk til. Hun gledet seg stort til sommercampingen.

– Da følte jeg at Utøya var min øy, forteller hun.

Det er mye Astrid ikke husker fra terroren for 10 år siden, mye føles tåkete. Det som sitter igjen som det sterkeste minnet hennes, er da de kom til hotellet på Sundvollen. Der var alle overlevende og alle pårørende.

– Det var nesten et større helvete enn Utøya, for da begynte det å gå opp for meg. Alle sto og ventet på sine. Vanligvis i livet klarer man å holde hodet klart, men da føltes det som bakken forsvant under bena mine. Hvordan kom livet til å bli etter dette? Alt var kaos, forteller Astrid.

– Aldri opplevd en sånn sorg

Astrid fikk et brutalt møte med døden.

– Når man først har kjent på en slik dødsfrykt, er det veldig ubehagelig å ha den frykten med seg videre. Det er en egen form for redsel, sier hun.

Etter terroren 22. juli måtte hun bestemme seg for hvilke begravelser hun skulle gå i. Det var mange begravelser som ble holdt på samme tid, og Astrid opplevde det som en stor påkjenning.

Samtidig lå mange av vennene hennes på sykehus og var hardt skadd.

– Jeg hadde aldri tidligere opplevd en sånn sorg, aldri mistet noen som sto meg nær før. Folk flest vet jo hva det vil si å miste en som står deg nær, men jeg hadde mistet mange, og alt føltes så massivt.

Selv om hun ikke hadde noe å sammenligne med, tenkte hun at det var noe spesielt med hennes eget reaksjonsmønster.

– Da jeg var i begravelsen til en av mine beste venner, følte jeg ingenting. Jeg var tom inni meg da vi bar ut kisten. Ikke lei meg, ikke sint. Bare ingenting. Da de senket kisten, husker jeg at jeg tenkte at nå holder jeg på å bli gal, for nå har jeg mistet følelsene mine, sier hun.

– Jeg hadde jo sett på film at sorg var å spise Ben and Jerry's-is i sengen og gråte høyt. Men nå har jeg skjønt at det å føle seg helt nummen, er en ganske vanlig måte å reagere på. At man blir så overveldet av alle inntrykkene at det blir for mye på en gang, forteller hun Astrid videre.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Les også(+): Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige

– Jeg ville ikke bli definert som «hun som var der»

Etter 22. juli-massakren var det godt å være tilbake i hjembyen. Alle visste om hvem som hadde vært på Utøya, men Astrid ville ikke defineres som det.

Samme høsten begynte hun på videregående.

– Da ville jeg egentlig ikke snakke om 22. juli, ville ikke bli definert som «hun som var der». Jeg var redd for at jeg skulle bli sett på en som var annerledes, som hun rare. At jeg ikke ble inkludert i fellesskapet, sier Astrid, som bare ønsket seg en normal hverdag.

Det var ikke lett. Kontrasten til de andre jentene i første trinn på Atlanten videregående skole kunne ikke blitt større.

– Mens andre 16-åringer snakket om gutter og kjæreste som noe av det største i livet, var mitt fokus at jeg hadde mistet venner, overlevd terror og måtte støtte andre som hadde opplevd det samme. Det var en veldig vanskelig ting, forteller hun og legger til:

– Som en 16-åring kan man føle at man er litt udødelig, og det er en form for trygghet.

Selv hadde Astrid erfart at sånn er det ikke.

Fikk døden på nært hold

Hjemme i Kristiansund pleide Astrid å handle for en gammel mann som var i 90-årene.

– Da jeg fikk høre at han hadde havnet på sykehjem, bestemte jeg meg for å besøke ham, sier Astrid.

Tilfeldigvis kom hun da hans nærmeste familie hadde gått ut for å ta seg en luftetur.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

– Akkurat da jeg var der, da døde han.

For Astrid var det et sjokk, og pleierne prøvde å trøste så godt de kunne. Et halvt år etter terroren på Utøya fikk hun se døden på nært hold, slik folks bortgang pleier å være.

– Det var trist, men det var også godt å se at døden kan være sånn. At man lever et langt og godt liv. At det er det som er normalen, sier hun.

Takker farmor

Det er mange som har vært til støtte og hjelp slik at Astrid har kommet seg på bena igjen. Foreldre, tre brødre og venner for å nevne noen. Bestemoren viste seg å bli sentral i dette.

– Jeg har alltid hatt et nært forhold til min farmor, men jeg tror nok at 22. juli førte oss enda sterkere sammen. Hun har vært veldig viktig, vi hadde mange gode samtaler, sier Astrid takknemlig.

Farmor Nora hadde opplevd andre verdenskrig og forsto kanskje bedre enn de fleste den redselen som barnebarnet hadde i kroppen.

Farmoren var tenåring under krigen, akkurat som Astrid var under den krigslignende situasjonen på Utøya.

– Det er veldig mye som er ulikt mellom de to situasjonene, men det er visse likhetstrekk også. Vi hadde begge sett hva hat kan føre til. Så det gjorde at det hjalp meg å snakke med henne, sier Astrid.

Farmoren gikk bort i forfjor, 90 år gammel. Hun hadde selv kjent på frykt og usikkerhet. Hun måtte flykte da Kristiansand ble bombet og familien søkte tilflukt i en liten bygd.

– Hun visste at det fantes mennesker som ville gjøre andre noe så vondt, forteller Astrid.

En god samtalepartner

Farmoren ble en veldig god samtalepartner og kom også med gode råd.

For eksempel fortalte hun at måneskinn automatisk fremkalte frykt. Var det fullmåne under krigen, visste hun at bombene kom, og de brukte blendingsgardiner så de ikke skulle oppdages fra luften.

– Farmor hadde innsett at den redselen måtte hun akseptere å leve med resten av livet. Og det gjorde litt godt å få forklart. For har man opplevd terror, så er det kanskje visse ting man må lære seg å leve med. Det gjør det på en måte litt enklere for man slipper å tenke at det hele tiden er noe i seg selv man må forbedre, sier Astrid.

Har slitt med mareritt

I dag har hun det litt på samme måten. Hun blir skremt hvis det kommer plutselige, høye lyder og unngår filmer og serier med mye skyting.

Hun har kanskje en større redsel enn oss andre for å miste folk som står henne nær. En annen ting er marerittene.

– Jeg slet med mareritt og forsov meg mye da jeg begynte på videregående, sier Astrid, som har fått god oppfølging.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Hun har hatt den samme psykologen hele tiden.

– Det har vært godt å ha et frirom å snakke om sånne ting. Jeg har også fått gode teknikker når det kommer til søvnvanskene. Psykologen min lærte meg et veldig godt triks, og det forteller jeg videre til alle andre som opplever mareritt, sier hun og fortsetter:

– Man bråvåkner av marerittet alltid rett før det verste skal skje, men da skal man med en gang fullføre drømmen. Da trener man opp hjernen på at et mareritt ender godt. At jeg klarer å stoppe terroristen og at alt går fint til slutt. Det føler jeg har hjulpet meg.

Latter og gråt

Totalt sett er livet bra nå. Astrid har bodd i Oslo siden 2014, men aller lykkeligst er hun når hun er hjemme i Kristiansund.

Eller når hun gjør ting som andre i 20-årene; være med venner, ta seg en øl eller gå på konserter. Under korona-nedstengningen har hun og de andre i kollektivet i Oslo holdt seg hjemme og sett på utallige TV-serier, både nye og gamle.

I 2020 ble Astrid valgt som leder av AUF. Hun har sterke følelser for Utøya og har vært der mye siden 22. juli.

– Det er blitt et viktig sted i livet mitt. Noe jeg har lært meg de siste 10 årene, er at det kan være kort avstand mellom latter og gråt, sier Astrid, som nå er blant de «voksne» som tar imot unge AUF-spirer.

– Jeg blir imponert av 16-åringer, som kun var seks år da terroren skjedde. De er for unge til å ha egne minner fra den dagen, men likevel snakker de om 22. juli, rasisme, internasjonal solidaritet og lytter til historiene om dem som mistet livet. Utøya er blitt et sted for både stort alvor, men også store håp og drømmer, sier hun.

Les også: Joachim kjenner fremdeles på frykt for å gå inn i en herregarderobe, eller på et offentlig toalett

– Må stå sammen

For Astrid er det helt sentralt at Norge aldri igjen opplever en «ny» 22. juli.

– Det er viktig at vi alle engasjerer oss. Da vi løftet rosen vår og lovte aldri mer 22. juli, var det også et løfte om å bidra til at det aldri skjer igjen. Da må vi sammen stå opp mot hatet. Vi klarer det ikke alene, vi trenger at alle bidrar, sier hun.

Den dag i dag er Astrid sikker på at hun vil drive med politikk.

– Når man blir angrepet og venner mister livet, kun for de verdiene man står for, blir det enda viktigere å fortsette. Jeg har aldri sett meg tilbake. Det var det her jeg ville – og måtte. Det har aldri føltes som et valg, forteller hun.

Astrid kan fortsatt oppleve mareritt. Marerittene kommer ikke hver natt, men innimellom kan hun bråvåkne og slite med søvn over lengre perioder.

– Det blir litt som med blendingsgardinene til farmor; jeg må leve med det.

– Tenk om vi ikke hadde dratt på hytta!

Jeg opplevde det verste en mor kan oppleve

Denne saken ble første gang publisert 06/07 2021, og sist oppdatert 06/07 2021.