bunad i komfirmasjon:
Christin nektet å gå i bunad da hun ble konfirmert – det angrer hun dypt på i dag
Da jeg ble konfirmert for over 30 år siden, syntes jeg bunad var håpløst gammeldags.
Jeg ville heller ha blondekjole og dressjakke. Som voksen angrer jeg dypt! Kan jeg klare å skaffe meg bunad nå? Og hvilken skal jeg i så fall velge?
Kongsberg våren 1987:
– Vil du ikke ha bunad til konfirmasjonen din, Christin?!
Mamma ser oppriktig overrasket på meg, nesten litt lei seg. Selv har hun ingen – ennå, men hun har meldt seg på kurs for å sy selv. Med fire nesten jevnaldrende søstre, var bunad et valg hun ikke fikk da hun var konfirmant i Larvik på 1960-tallet. Hun sier jeg kommer til å angre og påpeker at venninnene mine jo skal konfirmeres i bunad.
– Ikke Gro! Sier jeg, og legger til at Gro og jeg har sett på mange fine skjørt og dressjakker som passer perfekt til den store dagen. Aller helst vil vi ha skinnjakker. Der setter mamma grensen for hva datteren skal ha på seg i kirken når hun skal inn i de voksnes rekker.
Men skjørt og dressjakke blir det. Hvitt blondeskjørt med matchende topp under lyserosa dressjakke. Jeg syntes jeg var kjempefin.
Les også: Noen tenker på festdrakter som «annenrangs bunader»
Helomvendingen
Trondheim, våren 2008: Det har gått mange år siden konfirmasjonsdagen min. Jeg har ikke tenkt så mye mer på bunader i det hele tatt, inntil en dag jeg i jobben som journalist i Norsk Ukeblad får besøke designeren Lise Skjåk Bræk i Trondheim.
Her får jeg se og prøve hennes fantastiske og fargerike festdrakter. De er i nært slektskap med bunadene. Til min store overraskelse kjenner jeg at jeg liker å ha den på. Den gir en følelse av høytid og eksklusivt håndverk. Kanskje jeg skulle ha en slik? Når jeg får høre prisen, legger jeg det likevel fra meg. Ikke like dyrt som bunad, men likevel en sum jeg som tobarnsmamma ikke kan prioritere å bruke på meg selv.
Men drømmen om et unikt plagg, festdrakt eller bunad, som jeg kan bruke til livets store dager og alltid føle meg velkledd i, er født. Jeg kan jo begynne å spare litt hver måned? Så kanskje jeg har råd til 40-årsdagen om fire år, tenker jeg.
Les også: Her er de fineste kongelige bunadene
Kontoen
Jeg blir 40, men kontoen merket «Christins bunad» er ranet opptil flere ganger – av meg selv. Plutselig ryker kjøleskapet, vi må ha ny sofa, og det er mye to barn trenger eller vil være med på...
Med andre ord – det er veldig mange andre ting å bruke pengene på enn bunad for den angrende konfirmanten fra 1987.
Fem år senere setter jeg likevel nytt fokus og fast månedlig sparetrekk på «Christins bunad»-kontoen. Denne gangen skal jeg klare det!
Valget
Mens kontoen vokser, sjekker jeg mulighetene mine. Kan jeg gjøre et kupp på Finn.no? Kan jeg sy selv, slik mamma har gjort? Hva koster egentlig en ny bunad med alt tilbehør? Jeg ser at det finnes noe som heter Norske Bunader, som selger bunadene til en noe lavere pris enn mer tradisjonelle produsenter. Er de like fine, tro?
Det er likevel én ting jeg må bestemme meg for aller først: Hvilken bunad eller festdrakt skal jeg spare til?
Noen velger bare den bunaden de synes er penest, uansett hvor de kommer fra. Selv synes jeg det er et poeng at min bunad skal vise nettopp det. De fleste har familierøtter og tilknytning til flere steder, også jeg. Med både foreldre og besteforeldre fra Larvik, er Vestfold-bunaden en sterk kandidat.
Jeg er oppvokst på Kongsberg, så Nedre Buskerud-bunaden må også vurderes. Som voksen har jeg bodd 20 år i Røyken, så dermed kommer også Røykenbunaden med sine nydelige blåveis-broderier på listen. Som om ikke det var nok, har jeg fortsatt ikke glemt Lise Skjåk Bræks festdrakt, så den blir også med i utvalget.
I samme båt
- Omtrent halvparten av kundene hos Norske Bunader er tenåringer som skal ha bunad til konfirmasjon.
- Den andre halvparten er voksne som angrer på at de ikke gjorde det samme. Den eldste kunden var 85.
Kilde: Norske Bunader
Til slutt sier jeg ja takk til både design og tradisjon. Jeg kommer til at Vestfoldbunaden er den peneste, og samtidig den som viser hvor jeg har mine dypeste røtter. Dess-uten synes jeg det er noe fint og viktig i å ha den samme bunaden som min kjære mamma. Derfor velger jeg den samme varianten som hennes: 1956-modellen i rødt, hvitt og blått.
Les også: Maries mormorkake er så populær at hun aldri har noe til overs til å fryse
Jakten
På Finn florerer det med annonser for brukte bunader til halv pris. Jeg blir gira! Det trenger jo ikke å bli så dyrt likevel! Jeg legger inn et automatisk søk på Finn slik at jeg får beskjed hvis det skulle dukke opp en 1956 Vestfold-bunad som kan passe.
Etter tre måneder får jeg fortsatt ingen treff... Kanskje kan det ha noe med saken å gjøre at jeg er 180 høy. På nett leser jeg dessuten at bruktbunad fort kan bli like dyrt som en ny hvis den må sys om. Jeg sletter søket på Finn.
Å sy selv er heller ikke realistisk, selv om mamma sier «klart du kan»!
Jeg blir nødt til å kjøpe en NY bunad – skreddersydd til mine mål.
Hvor kan jeg få gjort det både rimelig og bra? Selv om jeg er skeptisk, tar jeg meg en tur til Norske Bunader i Oslo. Det er korona-tid, men selv ikke et munnbind med bunads-broderier kan skjule entusiasmen til daglig leder You-Hong Bei (50).
– Dere er så heldige! Tenk at et så lite land har så mange vakre bunader! sier damen som kom til Norge fra Kina et par år etter at jeg ble konfirmert. Hun forteller at alle ullstoffene de bruker er norske. For å holde prisene nede og kvaliteten oppe, håndbroderes de i Kina. Jeg liker det jeg ser.
Les også: Ingvill gikk ned 40 kilo – og fikk en total makeover
Bei forteller meg at jeg ikke er alene om å være en angrende konfirmant. Mens rundt halvparten av kundene deres er unge konfirmanter som vil feire dagen sin i bunad, er den andre halvparten godt voksne som angrer på at de ikke gjorde det.
Gleden
I det første møtet hos Norske Bunader blir bunadstype og farger bestemt, og alle mål tatt. I neste møte prøver jeg bunaden, og sjekker at alle mål er som de skal. Til siste og tredje møte ferdigstilles og finjusteres bunaden før du kan få den med deg hjem. Prosessen tar vanligvis fra tre til seks måneder.
Med skreddersydd Vestfold-bunad 1956 med stakk og liv, belte, lomme og skjorte, samt fastmontert sølv, ender jeg på ca 26 000 kroner. I tillegg må jeg kjøpe søljer, mansjettknapper, øredobber, sko, forkle, halstørkle, og eventuelt cape. Dette kan jeg legge til litt etter hvert, og ønske meg til bursdager og jul.
Jeg kan nesten ikke vente til 17. mai! Jeg gleder meg så, og blir høytidelig bare ved tanken på å få gå ut i verden i min Vestfold-bunad for aller første gang.
Jenta i blondekjole og rosa dressjakke har endelig blitt voksen.
