Vi Menns Johnny Haglund går under jorden
Den hemmelige dryppsteinsgrotten
Iskaldt, store vannmasser og fysisk tøft. Likevel ville jeg aldri vært denne grotteturen foruten.
Dryppsteiner
Når mineralholdig vann kontinuerlig drypper og drypper i samme bane i tusener av år, utfelles mineraler og danner disse avsetningene. De vanligste mineralene er karbonater (kalsitt, dolomitt) og evaporittmineraler (sulfater og halogenider).
Stalaktitter kalles det når de henger ned fra taket. Stalagmitter når det "vokser" opp fra gulvet. Ofte har stalaktitter og stalagmitter vokst sammen og dannet søyler.
Fjellet åpner seg og suger oss ned i et massivt og stort mørke. Overalt sildrer og bruser det, men jeg kan likevel høre hva grotteentusiasten Torstein Finnesand forteller:
Finest i Norge, kanskje Norden!
- Dette er en av de flotteste grottene i hele Norge, ja, kanskje hele Norden, sier han idet vi klatrer nedover. Sommeren her i Nordland har brakt med seg regn og atter regn. Noe vi merker straks vi kommer ned til elva. Den er brusende stor.
- Dette kan bli et problem, innrømmer Torstein, som har vært i denne grotta en rekke ganger. Vi skal likevel prøve. Sammen med grotteturkamerat Ronny Arnesen fra Oslo samt Torstein, som er nestformann i Norges Grotteforbund, legger jeg i vei innover i grotta. Ronny og jeg har på oss våtdrakter, Torstein har tørrdrakt.
Les også: Grottedykking i Adriaterhavet
Slåss med elva
Vi følger elva. Vasser i sildrende klart vann. Til tider rekker det oss til knærne, til tider må vi svømme. Og la det være sagt - sommer eller ei, vannet er pokker så kaldt... og Torstein har anslått dagens utflukt til rundt ti timer.
- Dette blir en kald sommerdag, tenker jeg idet første hindring dukker opp. Et lite stup på seks-sju meter. Torstein og Ronny rigger opp en taustump for å rappellere ned. Vannmengdene er massive. Torstein kaster seg utfor og nærmest drukner i vannmassene. Den buldrende fossen sluker ham rå, to minutter senere kan jeg verken se ham eller lyset hans.
Ronnys tur. Vi kan ikke kommunisere på grunn av den enorme støyen, men jeg behøver ikke å høre hva han sier. Det holder med å se på ansiktet hans:
Helvetes kaldt!
Han forsvinner i fossens grep, men dukker opp igjen like etter. Ristende på hodet klatrer han opp tauet igjen. Vannmassene gjør hva de kan for å hindre ham i å komme opp og tilbake over kanten. Straks tauet er klart, dukker også Torstein opp fra det fossende vannet.
- Det er rett og slett ikke mulig å komme videre, hyler de begge inn i øret mitt straks Torstein har karet seg opp tauet og kommet seg over stupkanten. Han forteller at det finnes flere hindringer, som er langt mer utsatte enn denne.
- Det vil være en altfor stor risiko å gå lenger under disse forholdene, slår han fast før vi kalde og resignerte begynner å kjempe oss de tre-fire hundre meterne tilbake til grotteinngangen.
En-null til regn og vann. Men jeg kommer tilbake...
Grotte-vinter
Snøen har ikke begynt å smelte i nord selv om vårsola avgir litt varme fra den blå himmelen. Dette dype, mystiske hullet i Nordland bør dermed være tilgjengelig. Med meg har jeg nok en gang Ronny, men Torstein er blitt byttet ut med Svein Grundstrøm, lederen i klubben.
Denne gang har Ronny og jeg valgt tørrdrakter - men bamsen fra Mo i Rana kjører våtdrakt og ull.
- Det blir ikke så kaldt, hevder han, og bekrefter min og Ronnys teori om at disse nordlendingene helt klart er mer robuste enn oss fra sør.
- Denne gang skal vi klare det, tenker jeg i mitt stille sinn, for bedre start kunne vi neppe fått.
Is-stalagmitter
Allerede ved start merker jeg godt forskjellen på vinter og sommer. Som en forsmak på hva vi kan vente oss dypere under bakken, har naturen skapt en rekke flotte isformasjoner i grotteinngangen. Krystallklare is-stalagmitter vokser opp mellom steinene, som tenner i grottekjeften.
Et par timer senere passerer vi punktet hvor vannmassene sist gang nektet oss tillatelse. I dag er elva myk og snill - men kald. Kald som pokker. Svein er ikke enig.
- Nei, dette er ikke kaldt, påstår han og trekker oss dypere og dypere inn i fjellet.
Les også: Adrenalinkick i Saltstraumen
Norge på vranga
Jeg overraskes stadig vekk av den norske naturen. Landet vårt kan by på utrolige variasjoner over bakken, men vrenger vi Norge så blir det ikke mindre vilt og vakkert. Og vakrere blir det...
Vi krabber, går, klyver, rappellerer og svømmer i flere timer. Helt til Svein peker oppover.
- Her tar vi av fra elveløpet, sier han og viser vei inn i en eventyrlig verden. Dryppsteiner, eller stalaktitter, henger plutselig i hopetall ned fra taket over og rundt oss. Det er dette jeg har kommet hit for. Selv om turen inn hit har vært fascinerende, er det er dette som er målet. Jeg blir ikke skuffet.
Tynne og tykke stalaktitter i gnistrende hvitt. Noen steder vokser det også stalagmitter opp fra grottegulvet, men de flotteste formasjonene er kanskje disse merkelige slørene som vokser ut av grottetaket. Noen er faktisk svært store også - mye større enn jeg hadde forestilt meg.
350 000 år gammel?
- Denne grotta er flere hundre tusen år gammel, opplyser Svein og forteller at en stalagmitt i dette systemet er blitt datert hele 350 000 år tilbake i tid.
- Den aktive elvecanyonen er nok yngre, forklarer han, men konkluderer med hva jeg allerede har forstått: - Her er det viktig å trå forsiktig! Han henviser oss til en smal sti mellom alle disse eldgamle naturens kunstverk.
Fotspor i månemelka
Nå forstår jeg godt hvorfor både Svein og Torstein hele tiden har påpekt viktigheten av å holde denne grotta hemmelig. Jeg får ikke engang lov å nevne navnet dens og grunnen er frykt for ødeleggelser.
Selv nå, som grotta er totalt ukjent for de aller fleste nordmenn, finnes det en rekke spor her inne etter uansvarlige mennesker. Månemelk, som er en bløt, osteaktig masse av utfelt kalk, også kalt bergmelk, kler mange steder grottegulvet som et fløyelsmykt vegg-til-vegg teppe. Men enkelte steder er det fotspor midt i herligheten. Noen har altså krabbet og vandret innover i fjellet i timevis og ender opp med å trampe og ødelegge. Utrolig!
- Dette vil aldri gå vekk, beklager Svein og peker på flere fotspor i månemelka samt brukne stalaktitter. Men i og med at det er få som er forunt å oppleve denne underjordiske verdenen, er det aller meste her inne intakt og uberørt av mennesker.
Norges luksusgrotte
- Ja, dette er en unik grotte, bekrefter Svein. Men han mener grotta lett kan lure førstegangsreisende.
- De aller fleste grotter i Norge betyr krabbing, klyving, trange ganger, leire, sand og mye slit, forklarer han. - Så hvis du bare har sett denne grotta, får du nok en overraskelse i neste grotte du besøker.
Så dermed er det opplest og vedtatt... dette er Norges luksusgrotte, for mer behagelig og vakrere blir det neppe i Norges indre.
Les også:
Ikke meningen folk skal bo her
Denne saken ble første gang publisert 16/04 2009, og sist oppdatert 25/06 2017.