Ved Gardasjøens bredder

r– Jeg ser her at du har bestilt en Fiat, ja. Fin bil, utvilsomt, men du ser ut som en fyr som vil ha det mye bedre i en Alfa Romeo Stelvio. En råsterk bil som du kan få for bare 50 euro ekstra om dagen, begynner mannen på bilutleiefirmaet.

Jeg trekker litt på det, skjønner at her skal det tjenes penger, og avslår forsiktig.

– Ikke noe problem, jeg bare tenkte at når du først skal kjøre omkring på landsbygda i Nord-Italia, så vil du vel gjøre det med stil. Italiensk stil, fortsetter han.

Jeg viser til at Fiat også er et italiensk merke, men det avfeier han smilende.

– Men det er ikke en Alfa Romeo.

Et tilbud man ikke kan avslå

Jeg er ikke den første som blir utsatt for forsøk på slike mersalg hos bilutleiefirmaer i Italia, der går det sport i forsøke å få så mye som mulig ekstra ut av kunder som meg, som har gjort et aldri så lite leiebil-kupp gjennom Finn.no. Jeg har fått en bil i tre dager, for omtrent 1000 kroner til sammen, og var i grunnen svært fornøyd helt til jeg sto inne på bilutleien, og altså ble fristet med en flunkende ny SUV fra Alfa Romeo.

Nå har vår mann funnet ut at jeg har leid bil gjennom dem før, og da kan han gi meg et enda bedre tilbud.

– Hva med 25 euro ekstra om dagen?

Halvannen time senere ruller vi inn i den vakre lille småbyen Sirmione, i en blå Alfa Romeo Stelvio ...

Poet og promp

Sirmione er en liten by i det nordlige Italia, som ligger omtrent midt på sørenden av Gardasjøen. Vi parkerer bilen i begynnelsen av en langstrakt halvøy som strekker seg nordover inn i sjøen, og krysser inn i en pittoresk gamleby, med en liten borg og brosteins-underlag. Ved første øyekast virker et som om det ikke er annet enn gelato-sjapper her, med bugnende hauger av iskrem i alle mulige farger, men etter hvert finner vi også noen klassiske turistbutikker, klesbutikker, restauranter og andre ting du kan forvente å finne på et slikt sted.

Heldigvis har vi valgt en årstid på skulderen av høysesongen, og vi tør ikke tenke på hvor fullt det er her på en varm dag i fellesferien.

Nå får vi Sirmione-halvøya mer eller mindre for oss selv, og vi får en hyggelig promenade langs vannet, helt til nordtuppen, der vi finner Grotte di Catullo - ruinene av det som en gang skal ha vært villaen til poeten Catullus, en av de mest innflytelsesrike dikterne fra før vår tidsregning.

– Kjenner dere lukten? Det er sulfur, forteller norsk-australske Garry oss, og gjør oss oppmerksom på lukten av promp som plutselig slår inn fra innsjøen.

Garry og kona Cathrina har «hytta» si i den lille, søvnige landsbyen Pozzolengo noen få kilometer sør for Gardasjøen, og inviterer oss på middag og drinker senere på dagen.

Kilovis med ost og kjøtt

Før det skal vi imidlertid vestover, til Desenzano.

Etter en kort kjøretur, med ekte italiensk stil, finner vi en parkeringsplass utenfor sentrum av byen. Her er det markedsdag, og det myldrer av liv. Flere kilometer med boder, fulle av mat, klær, klokker, vesker og nips. Alt fra billig skrot til dyre designerklær.

Selv kommer jeg ikke lenger enn til matbodene. Her selges det fantastiske oster, fristende pølser, skinke og alt i mellom. Prisene er latterlig lave i forhold til hjemme i Norge, og jeg kjøper inn nok ost til at det potensielt kan bli overvekt på vei hjem til Norge. Da snakker jeg både om bagasjen og meg personlig.

Opplevelsen blir noe skjemmet av at man blir skreket opp i ansiktet av ivrige mat-selgere, og det er noe forvirret jeg etter hvert betaler for de varene jeg i hvert fall tror jeg har bestilt.

Ikke for glutenallergikere

Markedet stenger omkring lunsj, og vi finner oss en restaurant med rutete duker og god mat. Er det en ting man slipper å bekymre seg for i Italia så er det maten. Landet er selvsagt en glutenallergikers store mareritt, men for oss andre er det reine lykken.

Det eneste som egentlig mangler nå er å skylle den ned med en god italiensk vin, men siden man har valgt å komme seg omkring i ekte italiensk stil, må vi stå over alkohol til lunsj. Selv om en vennlig sjel forsøker å fortelle oss at promillegrensen i Italia er «bare unngå uhell, så går det greit».

Ble gode på druer

Men når vinen ikke kan komme til maten, får heller vi komme til vinen. Vi kjører til Pozzolengo, hvor vi er invitert på middag, og tar inn på et skikkelig hyggelig familiedrevet hotell. Søsteren som kan engelsk ganske godt tar seg av resepsjonen, mens broren som kan litt mindre engelsk står i baren og broren som ikke kan et kløyva ord engelsk jobber på kjøkkenet. Mor svinser omkring og smiler.

Vi parkerer gliset vårt i bakgården på hotellet, og får haik med Gary til en vingård like utenfor sentrum. Her finner vi nemlig Feliciana, en co-op-vingård som henter druer fra andre vingårder, og som produserer opptil flere viner vi finner på Vinmonopolet.

Dette er fullstendig spontant, så alt ser stengt ut ved ankomst. Jeg går litt omkring, og vips får jeg øye på to karer som arbeider inne på et lager. Etter å presentert meg som journalist og vinentusiast, viser den ene av dem meg rundt i produksjonslokalene, og forteller oss om lugana-vin.

– Til å begynne med ble det produsert en del vindruer her, for andre vinhus og regioner, men så begynte druene å bli så bra at vi fant ut at vi kunne lage våre egne viner, forklarer Christian. Han er en av vinmakerne, og har sin egen gård et annet sted i regionen.

– Her er vi med på hele prosessen, fra dyrking av druer fram til ferdig produkt, forteller han.

Han sier at det de siste årene bare har blitt flere og flere drueprodusenter, og at all annen jordbruksproduksjon mer eller mindre har forsvunnet.

Fem viner på polet

Norge er blant landene som har oppdaget lugana-vin, og i tillegg til Feliciana, finner man lugana-viner fra både Masi og Tommasi i polets hyller. Det største markedet er imidlertid Tyskland, forteller Christian.

– Noe går til lokale restauranter, og enkelte butikker, men vi foretrekker å eksportere, sier han.

Feliciana er en forholdsvis liten produsent, men lager omtrent 200000 liter vin i året, og som området for øvrig, ser de alltid på muligheten av å utvide.

– Lugana gror hele tiden, og vi ser etter mulighetene til å dyrke mer, forteller han.

De har imidlertid ingen ambisjoner om å utvide sortimentet sitt, som i dag består av 12 viner. Fem av dem finner du på Vinmonopolet, henholdsvis en rød, en hvit, en rose og to musserende - en hvit og en rose.

– Vi er ikke så veldig kjente, men vi vinner ofte priser i konkurranser, slår han fast.

Italias selvstendighet

Etter å ha støtt på eieren Massimo, som stikker til oss noen smaksprøver, blir vi hentet av Garry som har invitert på middag. Før maten vil han imidlertid vise oss noe, en liten claim to fame for den lille landsbygden Pozzolengo. Han viser oss et tårn som er reist på en høyde like ved Feliciana. Dette ble skjenket til landsbygda av franskmennene, etter at fyrstedømmene i området var med på å bekjempe Østerrike her i 1859. Slaget ved Solferino var et spesielt brutalt slag som gikk over en dag - 24 juni, som endte med at 40 000 enten lå døde, skadde eller døende igjen.

En av vitnene til de brutale kampene var en viss Henry Dunant, som etter å bivånet all smerten og fortvilelsen dro hjem til Sveits og grunnla Røde Kors. Slaget blir også trukket fram som svært viktig for det som etter hvert skulle bli opprettelsen av Italia.

Telle kalorier

Etter historietimen er det klart for middag, og det viser seg at vi slettes ikke skal på noe hjemmebesøk i Pozzolengo, vi skal på en utrolig hyggelig gårdsrestaurant utenfor byen. Med frittgående høner og en selskapssyk hund som tar i mot oss ved ankomst.

Vi spiser som grever, kortreist og nydelig selvprodusert mat fra gården. Noen skarve sekunder kommer bekymringene om overvekt igjen, men de slår vi fra oss når dessertmenyen ankommer. Du drar ikke til Italia for å telle kalorier.

Fakta om Gardasjøen

Gardasjøen er Italias største, omtrent på størrelse med Mjøsa. Her kan du kombinere bade- og båtliv, med fjellturer og fossefall, og i byene som omkranser sjøen finner du alt fra motebutikker og strandpromenader til vingårder og middelalderborger. Sjøen er omkranset av en rekke koselige småbyer, og godt innenfor rekkevidden av både Verona, Milano og Venezia.

Verona er den nærmeste storbyen, bare en knapp halvtime fra Sirmione, Pozzolengo og Desenzano. Vi anbefaler strengt tatt ikke å besøke byen med bil, da gatene er laget for småbiler, og italienere flest ikke har kan oppføre seg i trafikken. Til fots er byen imidlertid svært overkommelig, og du kan besøke en av de best bevarte arenaene fra romertiden, og følge i Romeo og Julies fotspor omkring i den vakre gamlebyen.

Restaurantene på torget rundt Arena di Verona er typiske turistrestauranter, men stemningen er avslappet og fin, og prisene svært overkommelige sammenlignet med for eksempel Roma.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr