Ubåtdramaet ved Fedje

Korvettenkapitän Ralf-Reimar Wolfram (33) er sjef om bord i U-864, som ikke er en hvilken som helst ubåt. Fartøyet er nedsenket i hemmelighetskremmeri. Bare noen få utvalgte vet hva U-864 skal ut på og hva den er lastet med - deriblant storadmiral Carl Dönitz og sjefen hans, Adolf Hitler.

Men så er det bare det at britene har knekket tyskernes Enigma-koder, og gløgge kodeknusere i Bletchley Park, 80 kilometer nord for London, har sensasjonelle opplysninger - som utpeker U-864 til høyt prioritert mål. Operasjon «Caesar» er i gang.

Hva mer er: Norske motstandsfolk og havnearbeidere lusker omkring, tusker til seg informasjon om U-864s bevegelser og supplerer britenes egen etterretning.

William Transier (20) er førstemaskinist om bord i U-864 og vet ingenting. På sin siste landlov hjemme i Tyskland sier han til moren sin at hun ikke må bli altfor lei seg om han ikke kommer tilbake.

Til kjæresten sin, Edith, som han har vokst opp med og vil gifte seg med: «Dette toktet er et mysterium. Ingen vet hvor vi skal, eller hvordan det vil ende».

Mitt skip er lastet med...

Storadmiral Carl Dönitz er øverstkommanderende i den tyske krigsmarinen. Han er kriger og sørger for at alliert skipsfart får seg en trøkk fra tid til annen. For ham er ubåter våpen, ikke lasteprammer. Dönitz har aldri vært i transportbransjen, og han er ikke nevneverdig entusiastisk med tanke på oppdraget U-864 rigges i stand til høsten 1944. Men hva kan han gjøre... Hitler er boss.

Japan er alliert med Tyskland og sliter litt i Stillehavet. Japan trenger hjelp. Planen er å seile ubåten fra Kiel til Penang i Malaysia. Selv om U-864 er tungt bevæpnet, skal den ikke oppsøke kamp. Den skal frakte en dyrebar last:

67 tonn kvikksølv (fordelt på 1857 stålflasker) - tiltenkt i våpenproduksjon, deler til Messerschmitt jetjagerfly, tilhørende tegninger og annet krigsmateriell. Båten er utstyrt for langtur, inkludert proviant drivstoff og utstyr for et halvt år til sjøs.

Båten er også lastet med hjernekraft, deriblant de sivilt ansatte Messerscmitt-ingeniørene Rolf von Chlingensperg og Riclef Schomerus... og to japanske vitenskapsmenn: Toshio Nakai, ekspert på rakettdrivstoff og torpedoekspert Tadao Yamato.

Tyskerne er kommet langt hva gjelder utvikling av jet- og raketteknologi. De har V1 og V2... og de har Messerschmitt Me 163 «Komet», rakettdrevet jagerfly som i 1941 satte hastighetsrekord på 1004,5 km/t. Flyet er operativt, men ennå ingen stor suksess. Men kanskje, på noe sikt.

Snorkelsurr

U-864 forlater Kiel 5. desember 1944. Planen er å seile via Bergen, derfra vestover og nordenfor Shetlandsøyene, sørover rundt Kapp det gode håp, østover inn i Indiahavet og rakt til Penang.

Første etappe går tregt. Det oppstår problemer med en snorkelmast, og Orlogskaptein Wolfram må gå inn til Horten etter fire dager. Reparasjon og testing. Først kvelden 27. desember går ferden videre, til Kristiansand. Påfyll av diesel og mer proviant.

Orlogskaptein Wolfram registrerer mer surr med snorkelen. Han beslutter å gå inn til Farsund. Men hvor lett er det? Sikkert grei skuring for en lokal fisker, men ikke for ubåtkaptein Wolfram. Han kjører U-864 på grunn, men ikke på grunnfjell. Han får båten av sandgrunnen, men båten må til land.

Tiden går og 5. januar ankommer U-864 ubåtbunkeren «Bruno», i Nordrevågen i Laksevåg.

Førstemaskinist William Transier tenker på sin kjæreste Edith og krigen som tukler til kjærlighetslivet deres. Før han dro fra Tyskland, ba han henne si fra om hun oppdaget barn i magen. Uansett om han kommer tilbake, eller ei, vil han gjerne at det skal være et barn i Ediths mage. Han skriver et brev til henne og postlegger det i Bergen.

Førstemaskinisten vet ikke at noen vet noe om slike ting bare innvidde skal vite noe om. Korvettenkapitän Wolfram vet heller ikke at britene har fanget opp og dekryptert Enigma-kodede meldinger om U-864. Storadmiral Carl Dönitz vet det ikke, eier heller Hitler.

De kjenner ikke løytnant James Launders. De vet ikke at han er en meget snarrådig sjøoffiser og fartøysjef på den britiske ubåten HMS Venturer - og de vet ikke at dette fartøyet er utpekt til å senke U-864.

Rammet sivile

Ubåtbunkeren «Bruno» i Laksevåg var en viktig base for det tyske ubåtvåpenet under 2. verdenskrig. Tilsvarende viktig var det for de allierte å stikke kjepper i hjulene, eller mer presist: Bombing.

Det var bare det at det ikke ble så presist da 140 britiske bombefly morgenen 4. oktober 1944, eskortert av 12 jagerbombere, dundret over Laksevåg og siktet inn «Bruno». Noen bomber traff noenlunde, men ellers gikk det helt galt.

De fleste bombene traff vanlig bebyggelse og tok livet av 193 sivile, deriblant 61 elever, en vaktmester og to lærere som nettopp hadde startet dagen ved Holen folkeskole - som lå noen steinkast fra ubåtbunkeren. Dette er den svarteste dagen i Laksevågs historie og en av de verste tragediene som rammet Norge under 2. verdenskrig.

Natt til søndag 29. oktober er det på'n igjen: 250 britiske bombefly prøver å finne fram i skydekket og slipper bombene på det de tror er «Bruno». 52 drepte, 50 skadet og 35 hus rasert. Ubåtbunkeren får ikke nevneverdig skade.

Britene gir seg ikke. Det anses svært viktig å ødelegge tyske ubåter, især U-864, som ligger og flyter under tjukk bunkerbetong i Nordrevågen. Britiske bombeflygere går på vingene igjen:

12. januar er lufta over Laksevåg svart av bombefly, denne gangen med tyngre skyts - sekstonns bomber. Tre av dem treffer «Bruno» og bryter det opptil 3,5 meter tykke betongtaket, kverker 20 tyskere, raserer kontorer og lagerrom. En minesveiper blir senket.

U-864 ligger klar til ferd mot Østen, men betongtaket over den brister og gir skroget en real omgang. Skadene er ikke ubetydelige, men er mulig å reparere. Fartøyets hemmelige og dyrebare innhold er uskadet.

Lyden av fusk

2. februar 1945 tar fartøysjef Jimmy Launders HMS Venturer ut på fartøyets ellevte krigstoktet, fra Lerwick, Shetlandsøyene. Kurs mot Hordaland-kysten. Tre dager senere mottar HMS Venturer en kodet melding fra Dundee i Skottland, om tyske ubåters bevegelser i området utenfor Bergen... men ikke noe spesifikt om U-864.

8. februar: Skadene på U-864 er utbedret. Ubåtkaptein Ralf-Reimar Wolfram styrer fartøyet sitt mot Shetland. Operasjon Caesar er i gang. De skal til Penang.

Men noe er galt med dieselmotorene: Kompressorene som forsyner dieselmotoren med luft, funker ikke ordentlig. Ikke bra, en fuskende motor lager støy som lar seg fange opp av fiendtlige ubåter. Dessuten risikerer man motorstopp, man kan ikke drive omkring i rom sjø uten fremdrift.

9. februar. Trolig banner Wolfram og hans mannskap så det ljomer i ubåtskroget. Avreise avlyst. Retur til Bergen. U-864 skal gå sør av Fedje, med eskorte derfra og inn til Bergen.

HMS Venturer er i nærheten, neddykket i Fejeosen. Klokken er 09.32. Hydrofonoperatøren hører noe, fra nordvest. En fiskebåt?

Ganske mye støy, lydene tyder på at det er snakk om en tråler i arbeid. Kaptein Launders beslutter å gå opp i periskophøyde. Ingen tråler i nordvest, men flere sørover. Bekymringsfullt.

Klokken 10.10: Flere lyder, høyere. I nordvest. Stille. Femten minutter senere, lyder igjen. Den typiske lyden av propeller. Kanskje fra U-864?

Skarpe hjerneceller

Løytnant Jimmy Launders er 26 år, en stigende stjerne i den britiske marinen og kjent for en skarp hjerne. Den unge fartøysjefen på HMS Venturer vet hva han driver med. Mannskapet vet også hva Launders er god for, deriblant løytnant Andrew Chalmers, som etter krigen uttalte om sin sjef:

«We trusted him. We knew he was a good commander. We'd have gone to the end of the earth with him... because he was that good».

Det var Chalmers som speidet i periskopet, han søkte metodisk på overflaten. Etter drøyt ti minutter fikk han øye på noe i sør, en mast stikkende opp av vannet - cirka 4,5 kilometer borte.

Chalmers rapporterer til Launders, som straks setter mannskapet i kampberedskap. Aldri før i historien har en neddykket ubåt senket en annen ubåt under vann. Skal det skje i dag?

Klokken er 11.15 og løytnant Launders igangsetter jakten. Han vet at han må tenke kjapt og handle raskt. Det handler om liv og død, enten for mannskapet på U-864 - eller dem selv. Men han må heller ikke forhaste seg, eksempelvis sende av sted en torpedo som bommer, og som avslører Venturers posisjon.

Han beslutter å lete opp U-864, og komme i posisjon. Han beordrer fart mellom tre og fire knop - ikke mer, ikke mindre. Aktiv sonar avslått. Plingene borte og ikke hørbare for fienden.

Launders har hode for matematikk. Venturers fart er konstant og en del av regnestykket som skal bestemme om U-864 beveger seg fremover eller bakover. Dernest regne ut relativ hastighet - og endelig posisjon.

Anvendt matematikk

Klokken 11.22. Launders bruker periskopet og blir overrasket. Fiendebåten har fortsatt både angreps- og observasjonsperiskopet oppe. Hva går det av den tyske ubåtkapteinen? Selvmordsforsøk?

Avstanden mellom de to ubåtene er halvert, til drøyt to kilometer. Det later til at orlogskaptein Wolfram våkner, og skjønner at en fiendtlig ubåt er på ferde. Han bestemmer seg for sikksakkmanøvre med periskopet oppe, i håp om å se fienden, og kanskje snu spillet.

11.51. Launders registrerer på ny U-864 med periskop over vannet. Løytnant John Frederick Watson sitter ved navigasjonsbordet i Venturer og forsyner sin sjef med ASDIC-data (undervannsradar). Han vet at Launders har en egen evne til å oppfatte og behandle informasjon raskt - og fatte beslutninger tilsvarende.

Launders regner litt på sikksakkmønsterets trigonometri... trekanter, katetere og hypotenuser... sinus og cosinus. Han anslår tyskernes kurs. U-864 er på vei inn i Fejeosen, men med lavere fremdrift, ettersom kursen er krokete. Venturer følger etter med samme hastighet, men kursen er strak, og avstanden mellom ubåtene krymper.

Selv om løytnant Launders er dyktig og kaldt beregnende, brer frykten seg i Venturer. De har forfulgt den tyske ubåten i to og en halv time, den siste halvtime posisjonert bak den, på parallell kurs.

«Vi håpet at den skulle gå til overflaten, slik at vi kunne sikte inn nøyaktig og ta den med en gang», sa Watson senere.

U-864 er drøyt tre kilometer vest av Fedje. Om ikke å la den slippe inni Fejeosen, der den lett kan bli borte. Launders bestemmer seg for å gjøre noe han aldri har gjort: Neddykket fyre av torpedoer mot neddykket ubåt. Han må stole på sine egne beregninger. Han vet han står overfor en stor transportubåt, med seks torpedoer. HMS Venturer har fire torpedoer som støyer fælt. Launders er redd tyskerne skal manøvrere unna straks torpedoene hans starter.

Launders bruker hodet igjen: Hvis jeg kan beregne når fienden svinger mot babord og dernest mot styrbord, og sammenholde dette med våre torpedobaner, da kan dette gå bra.

Poor bastards

Klokken er 12.10. Launders registrerer at U-864 er i styrbord kurs i sikksakk - mot Venturer. Han igangsetter en utskytingsprosedyre beregnet for overflatefartøyer. Alle torpedoer utskutt fra samme posisjon, med bestemt intervall. Denne gangen 17,5 sekunder.

Launders tar hensyn til dybdevariasjon, 30 til 36 fot.

12.12. Launders gir avfyringsordre, med rolig stemme: Fire... fire... fire... fire. Henry James Plummer trykker på den røde knappen.

U-864 hører torpedo komme, den dykker. Launders hadde forutsett det. Andre og tredje torpedo går med 17,5 sekunds intervall. De går forbi U-864, treffer fjæresteinene utenfor Fedje. Eks-plosjonene merkes både i Venturer og U-864, der stemningen trolig er ganske trykket. Grunn til å anta at førstemaskinist William Transier er i tvil om han får seg sine kjære Edith igjen.

Tvilen er begrunnet. Den fjerde og siste torpedoen fra Venturer borer seg gjennom saltvannet. Den veier nesten 2,5 tonn og går med en fart av drøyt 80 km/t. Orlogskaptein Wolfram og hans menn skal dø - om noen se-

kunder. Torpedoen treffer U-864 midskips, og sprenger et stort hull og deler den tyske ubåten i to.

På Fedjes sørlige klipper: En tolv år gammel gutt, Kristoffer Karlsen. Han er ute og samler torv, til bestemoren sin. Han blir øye- og ørevitne: Et drønn, en vannsprut, som fra en hval og svart røyk - stillhet.

U-864 synker, i to deler og legger seg på 150 meters dyp. Om bord på HMS Venturer hersker lettelse, behersket glede og respekt for det tyske ubåtmannskapet på havets bunn.

«Poor bastards», sier Henry James Plummer.

Les også:

"Visst fanden skal det skytes med skarpt"

Sumpfolket

Her har det brent i 100 år

Denne saken ble første gang publisert 27/05 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.