VM for Hvermansen

Glemt er skadeavbrekket i høst, etter at du tryna på rulleski.

Glemt er hat-øktene med elghufs i oktoberregnet.

Glemt er de triste kveldturene på 2 cm snø og steinski tidlig i desember

Glemt er influensaen du slet deg gjennom i midten av januar.

Glemt er kjeften du må tåle fordi du bruker for mye tid på trening og ski.

Glemt er hånlatteren fra bedrevitere som mener menn i midtlivskrise og kondomdress er latterligheten selv

Nå er det Birken. Ditt VM på ski.

Alle skirenns mor

Birkebeinerrennet er alle skirenns mor. Vi nordmenn kan dra så mye vi vil til Marcialonga og Vasaloppet, eller Tartu og Engadin, vi har råd til det. Og vi gjør det. Utvider vår horisont. Finne på noe nytt, liksom. Det er vel og bra. Bruk penger, reis og gå på ski. Men det forandrer ikke ett uomtvistelig faktum:

Birken er Skirennet med stor S.

Hvorfor?

Ikke fordi det har røtter tilbake til 1200-tallet.

Ikke fordi det er i Norge, hvor skisportens vugge stod.

Ikke fordi det er rennet du har gått flest ganger, selv om det også teller tungt. Og ikke fordi det markerer sesongavslutning for langrenn, det er mange som går opptil flere renn frem mot Skarven i slutten av april.

Fordi:

Birken er et skirenn med bakker.

Diagonalgangens død

Påstand: Det er like stor forskjell på Birken og Vasaloppet som det er på klassisk langrenn og skøyting. Med andre ord: Det er to helt forskjellige dispiliner, selv om begge deler foregår med ski på bena.

I takt med Jørgen Aukland er den jevne turløper blir råere og råere til å stake de siste årene. Det er blitt en motesak å gå på blanke ski, slik Simen Østensen vant Halvbirken forrige helg, og også staket seg gjennom 5-kilometeren i Toblach under årets Tour de Ski.

Da stod jeg ved siden av Vegard Ulvang, FIS-bossen med ikke rent lite makt og innflytelse i sporten vår. Vegard var bekymret. Han fryktet at diagonalgangen skulle forsvinne, og at alle skulle bli stakemaskiner på blanke ski.

Heldigvis gikk det dårlig for Østensen. Heldigvis gikk Northug og de andre i toppen med festesmøring. Og heldigvis: Ryktene om diagonalgangens død er betydelig overdrevet.

Fed up av staking

Men at utviklingen går i retning av mer staking, er det ikke tvil om. Nordmenn fyller opp Marcialonga og Vasaloppet, og flere jeg kjenner dropper Holmenkollmarsjen fordi "den er blitt for hard, for mange bakker". De samme løperne er i tvil om Birken. Jeg sier ikke at de er pyser, men jeg ser oss langløpere dele oss i to leire: De som er gode til å stake, og de som er gode til å gå bakker.

Selv tilhører jeg nok sistnevnte kategori, og syntes det er dørgende kjedelig å bruke sommer og høst på endeløse stakeøkter på asfalt. Det gjør rennene kjedelige, også. Etter to Vasalopp og tre Marcialonga har jeg nå bestemt meg: Aldri mer. Jeg er fed up av timesvis endeløs staking. Jeg vil gå oppover. Og nedover. Og bortover, og så opp igjen, og så ned igjen.

Sånn som Birken. Løpet der du må ha alt for å lykkes. Du må kunne gå både slak og bratt mote. Du må tørre kjøre friskt utfor. Du må absolutt beherske staking. Du må kunne disponere kreftene. Og ikke minst: Du får full uttelling for hver eneste milliliter O2 du har opparbeidet deg gjennom høsten og vinteren.

Smil på Skramstad

Birken er ditt og mitt VM. Nå har vi sett på TV hele vinteren, og heiet frem de norske i Val di Fiemme, Tour de Ski og World Cup. Nå er det vår tur, vårt VM. Selv 5-mil i Holmenkollen kommer i skyggen, for dette er vår lørdag. Det er ikke sikkert verden ellers bryr seg, men for deg og meg er dette Dagen med stor D, den vi skal se tilbake på i sommer, og se frem mot neste høst.

La meg derfor få komme med ett eneste råd, klok av skade fra i fjor:

Drikk din saft på Skramstad med et smil om munnen.

Gjør du det, har du åpnet forsiktig nok. Du har gått den første mila på 70% fart, i stedet for 80%, som garantert dreper deg. Du har krefter til å passere folk opp til Dølfjellet, og når du først tipper toppen der, er det meste gjort. Raufjellet er ikke stort mer enn en kneik, og bakkene mot Midtfjellet er sterkt oppskrytt, de er færre og kortere enn folk vil ha det til.

Altså: Smil på Skramstad. Og kos deg med resten.

God tur!

Denne saken ble første gang publisert 14/03 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.