Offentlig sløsing
Sløserikavalkaden 2021
Midt oppe i julekalenderåpning og julestress er det igjen på tide med den faste førjulstradisjonen der vi ser nærmere på norske politikeres skamløse pengebruk gjennom året som har gått. Her er Sløseriombudsmannens årskavalkade for 2021!
Rådløse rådmenn
Fallskjermklubben slår til.
Først ute er rekken av rådmenn som har skaffet seg gullkantede fallskjermer og privilegier på skattebetalernes regning. Blant annet fikk rådmannen i Tana kommune, Jørn Aslaksen, to års etterlønn etter å ha fått sparken fordi han ikke avdekket en svindelsak kommunen har vært utsatt for. Kommunen ble svindlet for minst 12 millioner kroner over (muligens) så mye som 20 år, og rådmannen hadde angivelig ikke ført godt nok tilsyn med pengene.
Norske kommuner har som følge av sammenslåinger blitt færre, ofte begrunnet med økonomiske innsparinger som følge av stordriftsfordeler, og dermed måtte flere toppbyråkrater rundt om finne seg nytt arbeid. Nettavisen kunne fortelle om tidligere rådmann i Marnadal kommune, Hans Stusvik, som til tross for å være overflødig da han ikke fikk jobben som rådmann for nye Lindesnes kommune, sikret seg en gullkantet avtale. Den innebar at han skulle slutte i kommunen etter 30 måneder, og at han i mellomtiden skulle ha stilling som rådgiver til ordføreren i kommunen i en 20-prosentsstilling, altså én arbeidsdag i uken. Videre skulle han ha en 10-prosentsstilling i seks måneder som rådgiver til prosjektlederen av kommunesammenslåingen.
Rådmann er altså jobben. Da er du tydeligvis garantert fet lønn og etterbetaling om du tabber deg ut eller stillingen din blir overflødig.
650 tomme leiligheter
Samler på tomme boliger.
Det snakkes mye om høye boligpriser, folk som holdes utenfor boligmarkedet og ikke minst mangel på boliger. Samtidig sitter Oslo kommune på enorme mengder eiendom som står nedlåst og tomme. Alt på skattebetalernes regning.
Dagens Næringsliv hadde i 2019 en gjennomgang som viste at hele 650 kommunale leiligheter verdt flere milliarder står tomme i Oslo. Blant annet står det en bygning på Ekeberg som har fått forfalle i årevis, ikke minst til naboenes irritasjon. Bygningen står nå innhyllet i presenninger og med plater spikret over vinduene for å sikre at den ikke råtner helt på rot. I fjor omtalte jeg 50 leiligheter beliggende supersentralt på Tøyen Torg, og som kommunen har latt stå tomme i seks år.
Samtidig har politikerne skrevet engasjerte kronikker og vedtatt utredninger av eiendommen som så resulterte i enda en utredning om det bystyret omtaler som et prestisjeprosjekt i «sosial boligbygging». Med all sannsynlighet vil vi nok få flere kronikker og flotte ord før noe annet skjer. Spørsmålet til slutt blir vel om de greier å finne ut at det lønner seg om det bor folk i leilighetene? Kloke av skade holder de færreste av oss pusten.
Uganda får bildilla
Norsk bistand gikk til limousiner.
Et tilbakevendende tema i min spalte er bistandspenger og hvordan de, dessverre, ofte havner i lomma på autoritære regimer. Nylig fikk de 529 folkevalgte i Ugandas parlament en halv million hver for å kjøpe seg biler. Samlet kostet dette nesten like mye som skattekronene vi nordmenn ga i bistand til landet i 2020. Samme år punget norske skattebetalere ut med hele 39,2 milliarder kroner i bistand. Om vi fordeler det på våre rundt tre millioner norske arbeidstakere, blir det 13 000 blanke skattekroner på hver. På toppen av dette kommer frivillige bidrag til veldedighet på cirka 20 milliarder kroner.
For enkelte politikere er Norge for lite. De må være storkarer i utlandet. Da kommer skattepengene godt med. At det skorter på konkrete resultater innenfor det man skulle «fikse», er åpenbart ingen hindring. Og statslederne vi skulle hjelpe, klager ikke. De har jo fått penger til enda noen avdrag på limousinen, privatflyet eller palasset. Norske skattebetalere er rause, tenker de kanskje. I Uganda kjører 529 folkevalgte rundt i flunkende nye luksusbiler. Man har råd til å unne seg det når bistandsland som Norge er så generøse.
Milliarder på skinner
En liten dose nasjonalromantikk – og budsjettsprekk, selvfølgelig.
Når vi snakker om tog, blir mange nasjonalromantiske og tenker spektakulære naturopplevelser. Og så er det jo «grønt». Mange drømmer om 370 kilometers utvidelse av jernbanen i nord. Andre snakker om ti kilometer jernbane i Moss som har prestert å bli hele syv milliarder skattekroner dyrere enn beregnet. Hvilket betyr at ti kilometer med skinner i Moss skal koste hver eneste skattebetaler i dette landet 6600 kroner! Årsaken til de svimlende utgiftene er hovedsakelig de dårlige grunnforholdene – noe man ble advart om på forhånd av lokalfolk. Likevel ble man tatt på senga. Den forrige regjeringen økte kostnadsrammene fra 10,5 til 17,9 milliarder kroner, altså hele 70 prosent.
Politikerne ønsker ikke å se på andre løsninger, men en privat aksjonsgruppe har på egen hånd engasjert et konsulentselskap som fant en alternativ løsning. Den er både 3,5 milliarder kroner billigere og løser de fleste av problemene nevnt ovenfor.
Dette er, dessverre, ikke et unntak i en lang rekke flotte jernbaneprosjekter her til lands. For ett år siden kunne Samferdselsdepartementet meddele at Follobanen mellom Oslo og Ski, en strekning på 22 kilometer, hadde gått på en ny gigantisk budsjettsprekk. Til tross for at kostnadsrammen tidligere var økt fra 28,7 til 30,9 milliarder skattekroner, økte den nå enda en gang med ytterligere fem milliarder, rett ut av lommene til skattebetalerne.
Vi vet altså at ti Mosse-kilometer koster nær 18 milliarder (tallrike budsjettsprekk ikke inkludert). Nå snakker politikerne om at 370 kilometer Nord-Norge-bane vil koste 120 milliarder skattekroner. Blir dette den endelige prislappen? Kan griser fly?
Glemte veggene
Da de glemte at bygninger har vegger. Og trapper. Og korridorer.
For å sette opp et bygg trenger man en passende tomt. Man må ha plass til å kjøre inn på tomten, man trenger kanskje en garasje, og, selvfølgelig, det må beregnes plass til vegger, inngangspartier, trappeganger og alt slikt. Det ville jo være helt idiotisk å glemme noe av dette. Og likevel. Det var nettopp det Oslo kommune gjorde da de skulle være byggherre for en ny brannstasjon i hovedstaden.
Aftenpostens Andreas Slettholm skrev: «At Oslo kommune har sølt bort nær en kvart milliard på en brannstasjon uten skikkelig plass til vegger, scorer høyt på den historiske skandaleskalaen i Oslo kommune.»
Til brannstasjon-skandalen i Oslo kan man bare le og himle med øynene. Her trengte man altså en ny hovedbrannstasjon etter at den gamle, i sentrum, må flyttes på grunn av det stormannsgale nye regjeringskvartalet, et prosjekt som er kalkulert til å bli en av verdens ti dyreste bygninger.
Den nye brannstasjonen skulle plasseres på Bryn, øst i Oslo. Prosjektet, med en i utgangspunktet allerede heftig prislapp på 1,9 milliarder skattekroner, vokste til hele 4,25 milliarder. Bare for å illustrere med litt nuller bak tallene: Det er en økning på 2 350 000 000 blanke skattekroner, eller godt over 100 prosent.
Det virkelig latterlige i denne saken er årsaken til den plutselige prisøkningen: Man glemte å ta hensyn til nødvendige areal. De hadde ikke kalkulert med at vegger, trapper, heiser, korridorer og så videre faktisk også krever plass.
Hastverk, dårlig forarbeid? Slett ikke. Penger og tid har de hatt nok av. Hele 227 millioner skattekroner er forsvunnet til planleggingen av bygningen uten vegger. Og etter å ha blåst av denne kraftige summen, hadde planleggerne fortsatt ikke lagt merke til at tomten var for liten.
Sluket ved Tyholt
Ikke lønner det seg, og ikke er det nødvendig, så kjør på!
På Tyholt i Trondheim, høyt oppe med utsikt over hele byen, planlegges en gigantisk utbygging av det nåværende forskningsbassenget, til naboenes store fortvilelse. Staten ønsker å svi av milliarder av skattekroner på et anlegg som blant annet skal huse to bassenger til havforskning. Til tross for at en stor gruppe havforskere mener det ikke er behov for anlegget.
Tilhengerne snakker varmt om arbeidsplasser og at anlegget, med det pompøse navnet Ocean Space Centre, skal redde Norge i fremtiden. Det lyder unektelig både storslagent og forlokkende.
Motstanderne er på sin side skeptiske til anleggets praktiske verdi og bekymret for årevis med anleggsstøy – og ikke minst tapet av friområder. Uansett, taksameteret tikker. Skattepengene flommer.
Sentralt i debatten står SINTEF, et norsk forskningsinstitutt etablert i 1950. De driver i dag et havlaboratorium på Tyholt, som har vært i drift siden 1981 og som er utgangspunktet for dette storstilte prestisjeprosjektet. Det høres jo egentlig ikke så ille når man vet at det eksisterende anlegget kan vise til stor verdiskapning og viktige forskningsresultater.
Hele 13 år er gått siden utvidelsesplanene ble lansert. Det er vel ikke usannsynlig å anta at de som har brukt store deler av sitt yrkesliv på å få i gang dette, ikke er de første til å stille kritiske spørsmål rundt pengebruk og hva man egentlig får igjen for dette.
Prisen på moroa har i løpet av årene vokst til et estimat på vanvittige 9,4 milliarder skattekroner, ifølge en fersk rapport gjennomført av Oslo Economics og Atkins. Den forrige rapporten fra 2018, var 1,5 milliarder kroner lavere. Her går det unna!
Staten bestilte også en utredning av den samfunnsøkonomiske verdien, ikke uventet, da slike utredninger ofte gir de svarene de ønsker. Men akk, utredningen anser ikke prosjektet som samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det antydes et samfunnsøkonomisk tap på 1540 millioner kroner, altså over en og en halv milliard.
Ikke så ille, tenker du kanskje. Vel, 1,5 milliarder kroner betyr at du kan bruke 100 000 kroner hver eneste dag i over 40 år, før lommeboken er tom.
Ereksjonen på Tøyen
Den skulle symbolisere klimakamp, men er i virkeligheten en klimagris.
Vi kan jo ikke ha en kavalkade uten å komme innom kulturfeltet. Lite skaper mer engasjement i kommentarfeltene på nettet. Enkelte hevet nok øyenbrynene et ekstra knepp da de gikk forbi det nye monumentet i Tøyenparken i Oslo, beskrevet av kunstneren selv som «Tenk pikk og pupper». Så tenker man pikk og pupper og lurer på hvem som har betalt for å få dette kjønnsrautet på plass. Forresten; lurer og lurer ... vi vet det jo. Det er selvfølgelig oss.
Den ruvende trekuken på Tøyen skal angivelig symbolisere karbonfangst og klimakamp. Her er det bare å ta av seg hatten for kunstner Sebastian Makonnen Kjølaas, som virkelig har truffet tidsånden, og dermed kulturbyråkratiet, bedre enn de fleste. Det hele er en del av Norsk Skulpturtriennale i Tøyenparken, der Kjølaas og 30 andre kunstnere stiller ut sine verk. Det er garantert noe for øyet.
Tøyen-ereksjonens budskap om klima gjør følgende regnestykke interessant: Skulpturen har kostet oss minst 500 000 skattekroner, noe som innebærer at vi har måttet pumpe opp cirka 125 000 liter olje for å betale regningen. Dette på bakgrunn av at nordsjøolje nå koster rundt 70 dollar fatet og at ett fat olje rommer 159 liter. Dette skulle tilsi rundt 4 kroner per liter.
Det betyr jo at klimakuken i virkeligheten er en miljøgris. Den spruter ikke glede og fryd, men den svarteste olje. Hvis man virkelig er opptatt av å redusere forbruk og bekymrer seg oppriktig for klima og miljø, burde man ikke være særlig opptatt av å få slutt på den unødvendige sløsingen? Skal vi skru igjen oljekranene, må vi klare oss uten oljepengene. Så hva gjør den oljegrisen i Tøyenparken?
Helsekollapsen
Intensivkapasiteten i Norge er lavere enn før koronaen.
Jeg har skrevet veldig mye om skattepengene norske politikere og byråkrater kaster rundt seg på våre vegne. Det er viktig å være klar over at hver eneste krone sløst bort er en krone mindre til noe langt mer nyttig.
Det siste året har vært sterkt preget av både sykdom og lockdown. Mange har kjent på angsten for både seg selv og for sine nærmeste. Vi vet alle at det er viktig å ha et godt helsetilbud på plass som har kapasitet til å håndtere ekstra belastninger. Man skulle kanskje tro at dette hadde fått enda større fokus etter kaoset i mars 2020.
Da er det lov å bli overrasket, skuffet og sint når man hører at vi i 2021 hadde færre intensivplasser enn før koronasmitten kom til landet. Det anerkjente Tidsskrift for Den Norske Legeforening skriver: «Ifølge statsministeren har vi ikke råd til å utbedre intensivkapasiteten uten å ta fra andre pasientgrupper. Det underlige er at pengene ellers synes å sitte ganske løst.»
Dette i henhold til Liv-Ellen Vangsnes, som er overlege og redaktør, og dessuten et oppkomme av gode eksempler på sløsing i helsevesenet. Hun nevner blant annet at Nordlandssykehuset vedtok å bruke 1600 kroner i timen på konsulenter for å utforme vaktplaner for de ansatte. Løsningen som revisjons- og rådgivningsselskapet PricewaterhouseCoopers (PwC) kom med, var ifølge legene som skulle sette den ut i praksis, «umulig å drifte».
Hvis vi går gjennom sakene jeg har dekket bare dette året, er det store summer. Enorme summer. Likevel greier ikke staten å øke intensivkapasiteten. Er det sant, det regjeringen tidligere i år hevdet, at eneste mulighet til å utbedre intensivkapasiteten, er å ta fra andre pasientgrupper?
Gratis-gutta
Pendlere og eiendomsspekulanter.
Dette året har vi hørt mye om pendlerleiligheter til stortingspolitikere, et privilegium de har tildelt seg selv på skattebetalernes bekostning. Det ble blant annet avslørt at KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad har fått bo gratis i stortingsleilighet selv om han eide bolig i Lillestrøm, rett utenfor Oslo.
Bomben sprang rett før valgdagen og passet nok svært dårlig for det nedrykkstruede partiet. Den godeste Kjell Ingolf var folkeregistrert på gutterommet sitt i Evje utenfor Kristiansand, noe som kvalifiserte ham til å ha krav på pendlerbolig. Samtidig åpnet det jo for den gylne muligheten til å leie ut boligen i Lillestrøm.
I dekningen av saken gjorde Aftenposten et morsomt poeng av at Ropstad inviterte det meste som kunne løpe og gå av media hjem til foreldrene sine kort tid etter at han ble utnevnt til statsråd, men at han unnlot å fortelle pressen at dette i henhold til folkeregisteret var hans egentlige hjem. Og slik forble situasjonen i ti år.
Stortinget eier hele 143 leiligheter i Oslo som stortingsrepresentanter gis fri tilgang til, om de er bosatt mer enn 40 kilometer fra Stortinget. Så gjenstår det å være kreativ, da.
Et par dager senere fikk vi sannelig enda en sak. Si hei til Tellef Inge Mørland fra Ap, som bodde gratis i skattefinansiert stortingsleilighet (betalt av deg og meg) mens han leide ut sin egen Oslo-leilighet. Et utmerket regnestykke for politikeren. Penger inn er penger inn. Saken ligner på den til Ropstad. Mørland opplyste riktignok ikke Stortinget om at han hadde egen leilighet i Oslo da han søkte om stortingsleilighet. Til Aftenposten forklarte han at regelverket ga ham denne muligheten. Dessuten syntes han at hans egen leilighet var for liten.
Og så dukket sannelig saken om stortingspresidenten Eva Kristin Hansen (Ap) opp. Bortsett fra gud og konge kommer du ikke høyere.
Episk budsjettsprekk
Lan Marie Berg syntes ikke 5,2 milliarder var noe å snakke om.
I en såpass hard konkurranse som dette sier det seg selv at det må noe ekstraordinært til for å oppnå førsteplassen, og ekstraordinær må man vel kunne kalle budsjettsprekken i Oslo kommune på hele 5,2 milliarder! Daværende ansvarlig byråd Lan Marie Berg (MDG) følte ikke at det var nødvendig å informere Oslo bystyre om denne kolossale budsjettsprekken.
Det er påfallende hvordan snorklipp-ivrige politikere holder fokus på prestisjeprosjekter og symbolbygg fremfor nødvendig vedlikehold og ivaretakelse av sentrale oppgaver.
For to år siden skrev Kommunal Rapport at vedlikeholdsetterslep ved norske vann- og avløpsanlegg utgjorde hele 390 milliarder kroner. Dette på bakgrunn av en gjennomgang Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) hadde utarbeidet.
Basert på tempoet våre politikere har lagt seg på når det gjelder å bytte ut vannrør i Norge, ville det ta hele 150 år å komme à jour.
– Vi er bekymret for drikkevannskvaliteten i fremtiden, uttalte Karina Kaupang i Mattilsynet.
I Oslo hadde den nye reservevanns-løsningen opprinnelig en prislapp på 12,5 milliarder. Da det tidligere i år ble lagt frem et revidert budsjett, fikk mange bakoversveis. Prisen hadde plutselig økt med 5,2 milliarder skattekroner og var kommet opp i svimlende 17,7 milliarder – med forbehold for serien med nye budsjettsprekk som selvfølgelig kommer på toppen. Våre folkevalgte klarer aldri å holde seg innenfor sine budsjetter, det er noe alle vet, men likevel kom det altså overraskende på bystyret.
Tidligere miljøbyråd Lan Marie Berg, en fast gjest i mine spalter, satt ansvarlig for prosjektet, og dermed også for prosjektering og rapportering. Berg er også hun med de kostbare utekontorene som råtnet i gatene og endte som geiteskjul, de rådyre malingsflekkene som forsvant i regnet, og ikke minst garderobeprosjektet på Haraldrud i Oslo, der hun blåste av 18 skattemillioner uten å få bygget noe som helst. Men det var peanøtter mot den nye skandalen.
Her dreier det seg om Oslo kommunes største enkeltinvestering noensinne. En skulle tro at de beste hoder ble satt på saken, at man hadde fokus på detaljer og kontroll. Men den gang ei. Største investering ble også største budsjettsprekk. For å sette det i perspektiv: Ekstrakostnaden på 5,2 milliarder tilsvarer 14 000 kroner rett ut av lommeboken til hver eneste av Oslos skattebetalere.
Ulikt tidligere tilfeller av pengebruk i hovedstaden fikk dette i det minste en viss konsekvens. Den 16. juni 2021 vedtok Oslo bystyre mistillit til Berg. Hele Oslo byråd bestående av de tre partiene Ap, SV og MDG, under ledelse av Raymond Johansen, valgte da å gå av. Symbolsk furting. For Raymond & co. kom tilbake, minus Lan Marie, som i høst ble valgt inn på Stortinget.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 61 2021
Denne saken ble første gang publisert 17/12 2021, og sist oppdatert 20/12 2021.
