Under overflaten
Romas underverden
For å finne historien til Roma må man grave seg nedover. Byen er bygget lag på lag, som en lasagne.
I stummende klamt mørke, med den stramme eimen av urin og avføring rivende i nesen og lyden av klagende dyr, satt de der, gladiatorene. Dømte forbrytere, slaver og krigsfanger etter romernes mange slag og erobringer. Potensiell helt om dagen, fange om natten. Så et glimt av lys, det unisone brølet fra 50 000 tilskuere der oppe, og så tilbake til mørket igjen.
Satte standarden
Romerriket var på sitt absolutt mektigste i år 80 i vår tidsregning. Mellom 60 og 80 millioner mennesker var underlagt keiserdømmet, og allerede 300 år tidligere ble Roma den første byen i verden til å passere en million innbyggere. Det betydde et enormt press på plass, og som en av de tidlige sivilisasjonene måtte romerne tenke både i høyden og under jorden. De fascinerende akveduktene som fraktet vann fra fjellene, ble bygget i høyden, mens de komplekse kloakkanleggene ble lagt under jorden. Romerne tenkte i kubikk, der resten av verden fortsatt var opptatt av areal.
Da mektige Amphitheatrum Flavium åpnet sine dører for allmennheten i år 80, var det Romas høyeste bygg. Med sitteplass til hele 50 000 tilskuere, marmorseter og sin imponerende arkitektur var det et smykke for den mektige sivilisasjonen.
Hvem som i sin tid tegnet bygget vet vi ikke, men løsningen med ulike soner og nivåer, inn- og utganger, nummerering av plasser og tilhørende billettsystem var så vellykket at amfiteateret vi i dag kjenner som Colosseum er blitt selve standarden for hvordan sportsarenaer og teatre er blitt bygget i snart 2000 år.
Heiser for ville dyr
Også under bakken var løsningene praktiske og svært imponerende. Det vil si, de første årene var det ingenting under arenaen. Med unntak av et kanalsystem som gjorde at man kunne fylle arenaen med vann. Noen av de første showene som ble vist på Colosseum savner sannsynligvis sidestykke i historien. De fjernet gulvet på arenaen, fylte det med vann, satte skip på vannet, med væpnede fanger om bord, og lot dem gjenskape historiske sjøslag for publikum.
Dette var selvsagt en utrolig dyr og tidkrevende måte å skape underholdning og ta livet av kriminelle på, og disse sjøslagene ble etter hvert flyttet til innsjøer omkring Roma.
Det var uansett andre planer for Colosseum. Under keiser Domitian, som hadde tatt over etter sin bror Titus, ble det bygget et såkalt hypogeum under arenaen. Et hypogeum betyr bokstavelig talt «under jorden», og kunne være alt fra gravkamre og tunneler, til underjordiske templer. Under Colosseum var det en blanding av celler og bur, tunneler og imponerende hydrauliske systemer som sørget for å lukke og åpne fallemmer på stadiongulvet, samt frakte dyr og gladiatorer opp og ned med heis. Til sammen skal det ha vært minst 28 slike heiser, noe som gjorde det mulig å overraske gladiatorene og endre utfall ved å heise ville dyr inn på arenagulvet. De største lukene, med tilhørende heiser, kunne få plass til elefanter.
Tunneler
Med alle lukene lukket var det ikke noe naturlig lys inne i Colosseums hypogeum. Noen oljelamper og tidvis åpninger av fallemmene der oppe ga noe lys, for ikke å snakke om sårt tiltrengt frisk luft. Lukten i Colosseums underverden må ha vært utålelig det meste av tiden.
Noen tunneler forbandt Colosseum med staller og andre konstruksjoner utenfor, deriblant gladiatorskolen Ludus Magnus. Slik kunne dyr og mennesker fraktes inn og ut av Colosseum uten å gå gjennom hovedinngangene. Keiseren og noen få utvalgte hadde også hemmelige innganger til arenaen, som gikk gjennom hypogeumet.
Under en stor brann i 217 ble store deler av Colosseum skadet, deriblant de underjordiske områdene. Arenaen ble gjenoppbygget i 240, men da med langt dårligere kvalitet på områdene under bakkenivå. De ble stadig sjeldnere benyttet før forsøpling, tette kloakkrør og annet generelt forfall medførte at hele området ble stengt og glemt. Til slutt vokste det helt igjen. Først på 1800-tallet ble den gamle underverdenen gjenoppdaget. Restaurering startet så smått på 1900-tallet før det ble det åpnet for turister i 2021.
Lag på lag
Hele Roma er jo strengt tatt en historie som er blitt gravd frem. Forum Romanum, en gang sentrum og hjertet i det mektige Romerriket, begynte forfallet omtrent i det keiserriket falt. Gjentatte plyndringer og branner hadde ødelagt bygg og konstruksjoner. Et jordskjelv i 847 jevnet store deler av forumet med jorden. Det ble bygget kirker og andre bygg oppå de gamle byggene, og i middelalderen ble det satt opp føydale tårn og festninger i området, som igjen senere ble revet. Bakkenivået fortsatte å stige, og la historien under seg.
Minnet om gammel storhet ble imidlertid holdt levende gjennom kunst og forskning på fortidsminner, og på 1700-tallet begynte arkeologer å fatte interesse for hva som egentlig lå under jorden. Napoleon, som gjerne likte å fremstille seg slik som keiserne i Romerriket, var blant dem som tok til ordet får at området måtte graves frem, og under ham startet utgravingene.
Over 200 år senere finner man stadig ting og rester av konstruksjoner som avdekker mer av Romas historie. I 2021 mente enkelte arkeologer at de trolig hadde funnet Romulus grav, selve grunnleggeren av Roma. Funnene er fortsatt ikke bekreftet, men så er da heller ikke utgravingen ferdig.
Lasagne
– You know, Roma er som en lasagne, forteller guiden Matteo. Vi er blitt med på en guidet tur kalt «Rome: Crypts & Catacombs Tour with Bone Chapel …», og guiden er en særdeles snakkesalig, men kunnskapsrik fyr, som foretrekker å starte alle utsagnene med you know.
– You know, byen er bygget lag på lag, kirker er bygget oppå ruinene av gamle templer, og nye kirker er bygget over ruinene av gamle kirker, forklarer han.
Før han forter seg å advare mot å spise lasagne i Roma.
– Lasagne er en norditaliensk rett. Ingen her greier å lage den, sier han.
– You know? spør jeg. Han ser rart på meg.
Et godt eksempel på lasagne-byggingen er kirken San Martino ai Monti. Da den ble bygget i år 500 var det på resten av den gamle kirken som var oppført noen hundre år tidligere, men som hadde havnet under bakkenivå. Den kirken var igjen oppført på et gammelt tempel, og du finner spor av begge deler i kjelleren.
– You Know, da Roma ble kristnet, ble det oppført en rekke kirker på de samme stedene der det tidligere hadde vært templer som hyllet andre guder. Dette ble regnet som hellige steder. Graver du deg ned i kjelleren på en kirke er det ikke umulig at du finner sporene av et tempel, forklarer Matteo.
Plyndringer
Neste stopp på turen er Domitillas katakomber. Det er funnet omkring 50 katakomber i Roma, underjordiske gravsteder som i hovedsak ble brukt av kristne som ikke ønsket å kremere sine etterlatte. Frem til keiser Konstantin innførte kristendommen i år 313, ble kristne forfulgt. De måtte praktisere sin religion i det skjulte. Dermed var det ikke uvanlig at det også ble avholdt gudstjenester i disse hulene under jorden, nær døde familiemedlemmer og nær martyrene som hadde dødd for religionen.
Domitillas katakomber er blant de største som er funnet, og de eneste der det fremdeles ligger beinrester begravet.
Den porøse kalksteinen i området, gjorde det lett å grave, og katakombene består av hele 15 kilometer ganger over minst tre plan, med godt over 26 000 gravsteder, opptil 30 meter under bakkenivå. Katakombene ble tatt i bruk fra rundt år 100. Etter at kristendommen ble innført, ble det bygget en kirke over dem. Det var vanlig å gravlegge de døde med verdisaker og ting de kunne ta med seg videre, men etter at vandaler og gotere plyndret Roma mellom år 450 og 550, ble gravene åpnet og plyndret for verdisaker. Først i 1578 ble de første katakombene gjenoppdaget, de siste så sent som 1959. Beinrester og skjeletter er for det meste fjernet, eller gjemt dypere inn i katakombene.
Skjelett-kunst
På turens siste stoppested er det imidlertid ingen mangel på beinrester. Kapusinerkrypten er nemlig dekorert med beinrestene til mer enn 3700 kapusinermunker, en munkeorden som tilhører Fransiskanerordenen. Skjelettene er plassert i intrikate mønstre og er brukt til å skape kunstneriske uttrykk som skal symboliserer «døden og livets forgjengelighet» som de selv uttrykker det. Kapusinerkrypten ble bygget på 1600- tallet, og ideen bak dekorasjonene med skjelettene var å minne besøkende om de grunnleggende prinsippene om dødelighet, ydmykhet og det å sette pris på livet. Munkene brukte skjelettet til sine avdøde medbrødre til å skape disse kunstverkene. Resultatet er både litt morbid og vakkert, og absolutt tankevekkende.
Tilbake på overflaten er det klart for middag. Det er vanskelig å komme unna at det blir lasagne. Uansett hva Matteo måtte mene om det.
Denne saken ble første gang publisert 09/09 2024.
