Vi skulle tur retur helvete - det ble verre

En søndag morgen sto vi grytidlig opp i strenge minusgrader og tok på oss de skuddsikre vestene våre.

Vi fikk ikke i oss frokost, ikke engang en liten kopp te. En gul taxi brakte oss til fronten i Qatiba-kvarteret nær Aleppo sentrum.

Skjønt fronten? Millionbyen har et utall av fronter.

På en hvit plaststol på et fortau foran et sønderskutt trehus satt den øverstkommanderende for opprørerne i denne bydelen. Han het Abu Ali Slebi. En knallhard, høyt utdannet mann.

På veggen bak ham var det sprayet i svart: «Alle her støtter Free Syria!» «Free Syria» er den generelle betegnelsen på de områdene av Syria som nå kontrolleres av opprørerne. Kommandør Slebi kjederøykte Gauloises.

Vi trakk røyklukten inn i fulle drag, den dempet stanken fra de enorme søppelbergene i en by der ingenting lenger fungerer. Kommandøren hadde på seg nye, hvite joggesko.

Føttene hans trommet rastløst mot brosteinen. Han lo: - Jeg vet hva jeg skal gjøre når vi har vunnet. Jeg skal skrive en ny versjon av Victor Hugos «Les Misérables». Se deg rundt. Jeg har alle scenene her.

Les også:

Nytt utstyr til norske soldater

Roald Amundsens polarskute "Maud" skal hjem

Døden i bilen

Jeg så meg rundt. I hjørnet lå en boligblokk med fire leiligheter i et øvre middelklassesjikt. Fronten var skutt bort etter et treff fra en granatkaster. En diger parabolantenne hang og slang.

Det var som å titte inn i en dukkestue. Jeg så hvite sofaer og glasskap, musikkanlegg og krydderhyller. I en bil perfekt parkert ved fortauskanten satt en mann, urørlig og tilbakelent.

Slik hadde han sittet i mange uker, selv om han var død, skutt med en kule i pannen. Risikoen for en ny kule gjorde at ingen våget å nærme seg den døde. Jeg lyttet. Fra husene 200 meter borte kom en serie kraftige smell, stort sett fra automatvåpen, AK-47, Kalasjnikov, men også fra hypermoderne rifler med kikkertsikte.

Snikskytterne befinner seg på begge sider i konflikten. De gjør livet uutholdelig for både venn og fiende. Den ene siden hadde slått seg ned i den øverste leiligheten i én boligblokk, den andre siden i den øverste leiligheten i en boligblokk 100 eller 200 meter borte. De skjøt på hverandre.

- Det, sa kommandøren, - er det mine menn synes er det verste i denne krigen. Vi ser ikke fienden vår. Vi bare hører ham. De usynlige skytterne ser derimot det meste.

De har et perfekt overblikk over gaten i begge retninger. Der gaten krysser en annen gate, er det ingen som vet om det er fiendtlig territorium. Ethvert gatekryss er et livsfarlig område.

Jeg så hvordan innbyggerne tok sine forholdsregler. De stoppet opp ved krysset, huket seg sammen og løp som faen over på den andre siden. Som krigsreporter forsøkte jeg det samme. Slikt krever besluttsomhet.

Den skuddsikre vesten kjennes ekstra tung og stiv når du bøyer kroppen sammen som en foldekniv. Tanken slår deg at du er en idiot som ikke har hjelm også. Også hodet er jo av en viss betydning.

Med bankende hjerte løper du meter etter meter. Du er ikke redd. Men det er som russisk rulett og du er fylt av tanken - det er nå jeg dør.

Jeg undres hvordan det føles? På den andre siden puster du ut. Priser deg lykkelig over at du greier en 60 meter på i underkant av 20 sekunder.

Kriminelle massemordere

Vi befant oss i en leilighet øverst i en bygård, sammen med opprørssoldater. Det var en vakker leilighet med eksklusive møbler. Gardinene var tunge og mørke.

Skytteren sto ved et vindu åpnet med en ti centimeters glipe der geværpipen hans stakk ut. Han bøyde seg over kikkertsikte og brente av et skudd. Han het Ali Abram og var svært ung, sikkert ikke mer enn 20 år gammel.

Han hadde fortsatt uren hud og fett hår. Haltet stygt etter en skuddskade. Han tittet ut gjennom vinduet og sa:

- Dette tar tid. Men til slutt vinner vi, for vi har retten på vår side. Vår fiende, president Bashir al-Assad og hans soldater, er kriminelle. Gangstere. Massemordere.

Krigen i Syria brøt ut i mars 2011. Det var først et godt stykke ut i 2012 at Aleppo ble trukket inn i konflikten. Aleppo er landets største og økonomisk sett viktigste by. Den er 8000 år gammel og full av kulturminnesmerker.

Byens «bazaaris», handelsmennene på den veldige, overbygde ««souken », markedsplassen, var ikke så glade for opprøret. De fryktet at det skulle utvikle seg til en religionskrig med sterke islamistiske undertoner.

Mange i Vesten deler deres bekymring. De er skuffet over resultatet av den arabiske våren i Egypt, Libya og Tunis, som har endt med at det muslimske brorskap har fått en dominerende rolle.

Det snakkes mye om Al-Qaida, spesielt etter terroraksjonen mot Statoils anlegg i Algerie nylig. Ja, Al-Qaida finnes i det syriske krigsbildet. Under navnet al-Nustra er det langskjeggete, ultrareligiøse fundamentalister i opprørernes rekker.

De er bedre trent og bedre bevæpnet enn de andre opprørerne, dessuten fylt av en solid dose dødsforakt. Derfor befant de seg i det viktigste kampområdet, Aleppos flyplass i sørvest, seks kilometer fra leiligheten der jeg hadde tilhold.

Blant disse var det også en liten gruppe svenske krigere som på Facebook kaller seg The Swedish Holy Warriores i Syria.

Al-Qaida er til stede

Jeg ville gjerne tatt meg ut til flyplassen selv, men fikk klar beskjed om at det var utenkelig for meg som reporter.Altfor risikabelt.

I stedet spurte jeg alle kontakter jeg fikk blant opprørerne om hvor sterkt Al-Qaida står i Aleppo. Tallet de oppga lar seg naturligvis ikke etterprøve. Men de svarte stort sett at det dreide seg om noen og sytti mann.

Det gir en følelse av ubehag, men burde ikke gi Al-Qaida noen stor innflytelse over det fremtidige Syria. Opprøret sprer seg måned for måned.

Det er nå fem hovedfronter, den i sør ved Deraa ved grensen til Jordan, et stort område i øst i Mayadeens ørkenområder ved grensen til Irak, videre i byen Homs i vest, landets tredje største by og nå i ruiner, i den politisk viktigste byen, hovedstaden Damaskus, og til slutt Aleppo.

Folkereisningen har utviklet seg til en borgerkrig. Mer enn 60 000 mennesker er blitt drept. 28 000 har «forsvunnet». 600 000 syrere har flyktet til utlandet, først og fremst til Tyrkia og Jordan.

To millioner er flyktninger innenfor sitt eget lands grenser. Det tas krigsfanger. Vi besøkte en liten gruppe i domstolsbygningen. Åtte dystre, livredde menn satt i celler i en mørk kjeller.

De håpet på en rettssak - og de håpet samtidig å slippe det som er krigsfangers vanlige skjebne i borgerkrigens Syria: Å bli levende begravet eller halshugget med motorsag.

I dette helvetet skal mennesker greie sine daglige liv.

Bitende kaldt

Elektrisitet er en mangelvare. Strømmen kommer og går - mest går.

I leiligheten der vi var innlosjert, befant det seg et titall personer - en opprørsleder, hans livvakter, diverse slektninger, tre spanske fotografer og oss to svensker.

Her var strømmen mildt sagt lunefull. Den kunne være på i to timer, eller to minutter. Sammenlagt kanskje fire timer i løpet av et døgn. Da kastet vi oss over kontaktene for å lade mac`ene våre.

Leiligheten var bitende kald. Bare i et av rommene var det en liten oljefyr. Den virket ikke. Jeg sov fullt påkledd i min ekstra varme sovepose, kjøpt for bruk på Mount Everest.

Vi delte et møkkete baderom og et møkkete kjøkken. Ga opp alle forsett om å holde oss rene eller lage mat.

Fra kjerrer på gatene, trukket av utmagrede hester, ble det solgt tomater, appelsiner, kålhoder og poteter. Det finnes med andre ord mat. Men prisene har gått dramatisk opp.

Køene til de få bakeriene som holder åpent er endeløse. Og de blir lengre for hver dag. I parkene er trærne felt og kappet opp. Veden selges i sekker på fortauene.

Om man tenker seg Aleppo slik vi en gang så Berlin, delt i vest og øst, er vest Free Syria mens øst fortsatt er under Assad-regimets kontroll.

I«mitt» vest er det ikke ett eneste hotell, ikke en eneste restaurant, ikke en eneste kafé eller et eneste åpent tehus. Jeg antar at det er likedan på den andre siden.

Den siden besøkte jeg sist jeg var i Aleppo, i 1983, da jeg reiste landet rundt med Sveriges fremste Syriakjenner, diplomaten Ingmar Karlsson.

Han tok meg til Hotel Barone, der Agatha Christie skrev «Mord på Orientekspressen», og vi ble budt på middag på Club Halep av Sveriges honorære konsul, Monsieur Gaston Homsi.

Rundt oss satt da byens elite, gullsmeder og teppehandlere, og drakk raki. Ubesværet snakket de med hverandre på seks forskjellige språk - arabisk, fransk, engelsk, tyrkisk, kurdisk og persisk - noen snakket til og med armensk.

Livet går videre

Aleppo var som et midtpunkt i verden, et knutepunkt mellom en rekke kulturer. Nå har all sivilisert virksomhet opphørt her. Bilene kjører i vanvittig fart av frykt for å bli truffet av kuler. Ingen følger trafikkreglene.

Det er seks måneder siden det ble tømt søppel. Bankautomatene er tomme for penger, bensinstasjonene tomme for drivstoff. Men livet går på en merkelig måte videre. Folk finner utveier. Forsøker å holde det gående.

To kvartaler fra leiligheten vår oppdaget vi en morgen en skole, Noor- Haq. Den fungerte. Jeg fulgte en time. Disiplin, tallkolonner. Små, søte elever med våkne blikk. De leser og regner med alvorlige miner.

Rektoren var en kvinne, Alhak Nour. Hun sa: - Før hadde jeg 120 dollar i måneden i lønn. Nå jobber alle lærere gratis. Vi sier som så at en dag tar krigen slutt. Da må de unge syrerne kunne lese og skrive.

Jeg har 180 elever her.

- Og elevene kommer, fastslo jeg.

- Ja. Om det ikke faller bomber fra himmelen eller er kamper i gatene, kommer de på skolen.

Senere hørte jeg en opphisset samtale på arabisk. Først trodde jeg det var en høylytt krangel. Så skjønte jeg at det bare var engasjert prat. Jeg oppfattet ord. «Manchester United» og «Barcelona ». Jeg blandet meg i samtalen.

- Zlatan, sa jeg.

- Ibrahimovic, svarte de.

Slik lever altså en million mennesker på «min» side av Aleppo. Sannsynligvis er det likedan på den andre siden. Det handler bare om å overleve. Ingen går ut i gatene hvis de kan la det være.

Før var det fullt i parkene på fridager. Nå er det ikke et menneske å se. I den grad noen henfaller til fysisk elskov, er det nok mest for å holde varmen.

Skjønt en dag kom Yosef, altmuligmannen min, bort til meg og sa: - Dersom du fortsatt er her på fredag, er du hjertelig velkommen i bryllupet mitt. Jeg skal nemlig gifte meg. Jeg traff henne på Facebook.

Et knutepunkt i krigen

Midt mellom øst og vest ligger Aleppos mest berømte sted: Souken. En souk er i den arabiske og muslimske verden alltid en fargerik markedsplass, fylt av håndverkere og handelsmenn. Souken i Aleppo er enda mer.

Når det gjelder arkitektur, er det en juvel.

Det er en syv kvadratkilometer stor basar (verdens største) med et trettien kilometer langt nettverk av gater og smug - og alt sammen ligger under tak!

Souken står på UNESCOs verdensarvliste. Med sitt oppbud av all verdens nyttige og unyttige ting var souken selve navet i det Aleppo som egentlig hadde tenkt å holde seg langt unna maktkamp og opprør.

Men nå er souken blitt et knutepunkt i krigen.

Gjennom den sniker det seg en labyrintlignende frontlinje. Hvert gatehjørne kan være en dødsfelle.

Jeg var på vei til souken for å skape meg et inntrykk av hvor skadet denne verdensarven var av bomber og granater. På veien dit stanset vi ved et tilsynelatende velorganisert militært politihovedkvarter.

Jeg fikk drikke te med en av tyrannen Assads generaler, infanteristen Ali Laleh Zak. Han hadde desertert og hoppet over på opprørernes side.

Nå funderte general Zak over hvor Assad skal gjøre av seg den dagen regimet faller.

- Hans eget folk, alawittene, vil ikke vite av ham fordi han ikke har greid å beskytte dem.

Russerne vil heller ikke ha ham. Han ender vel opp hos Hugo Chávez i Venezuela. Hvis ikke Chavez også er død i mellomtiden, ler han.

Eksgeneralen var optimist på opprørernes vegne. - Vi vokser. I går fikk jeg registrert ytterligere 35 avhoppere fra Assads styrker.

Desertørene har med seg våpen. Den 55 år gamle generalen, som har fått sin militære utdanning i gamle DDR, fortalte om sitt eget avhopp fra Damaskus:

- Jeg sendte mine seks familiemedlemmer med buss nordover, til landsbygden utenfor Aleppo. Og så satte jeg meg en dag selv på et fly til Aleppo. Jeg fordømmes av regimet og har fått sparken fra hæren. Det gjør meg ingenting. Jeg vet jeg gjorde det eneste rette.

- Kan noe, spurte jeg, endre krigen og redde Assad?

- Han håper at konflikten skal eskalere, at de gamle stormaktene skal blande seg inn og at det skal bli en regional krig. Iran... Israel... Tyrkia, en stor røre. Og han har sine kjemiske våpen. Men før den tid kommer styrkene hans til å kollapse, sa han.

Lyset inne i souken var magisk dunkelt. Alle dører var stengt. Bare soldater beveget seg omkring i de trange gatene. Nå og da hørte vi enkle skudd. Opprørerne sparer på kruttet.

De har lite ammunisjon og en kule på svartebørsen koster tre dollar. Etter noen hundre meter var det ikke mulig å komme lenger. En stor del av en bygning hadde rast ut og sperret veien, etter et granattreff.

Litt lenger fremme var det 1500 utbrente butikker. De fleste hadde solgt klær. Kjentmannen min sa det slik:

- Det er ikke bare byen som har brent ned og er ødelagt. Det er likedan med sjelene våre.

Les også:

- Det er utvilsomt den farligste situasjonen jeg noensinne har vært i

Fallskjermjegernes tungtvannøvelse

På rottejakt og fisketur i rismarkene

Denne saken ble første gang publisert 23/04 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.