Våt drøm på dypet
Danske Peter Madsen har alltid hatt en drøm å bli ubåtkaptein. Han klarte det ved hjelp av skrapmetall og et utrolig byggetalent.
NB: Denne artikkelen ble publisert i Vi Menn og på Klikk.no i august 2008. Ni år før Peter Madsen tok med seg den svenske journalisten Kim Wall på tur med ubåten. Wall ble drept, og Madsen ble dømt til livstid i fengsel.
- Det aller beste med å bygge ubåter er at så lenge de er under 24 meter lange, finnes det overhodet ikke noe regelverk å ta hensyn til, sier Peter mens han borer oppfinnerblikket i meg.
- Det eneste som gjelder er Newtons og Arkimedes sine lover for hvordan et legeme oppfører seg i vannet. Uten respekten for dem kommer man ikke tilbake til overflaten, proklamerer han.
En mager trøst er det at han selv er interessert i å komme levende fra turen, tenker jeg mens Peter fyller trykkluft på tankene. Han har invitert på et dykk med "Kraka", og ubåten minner litt om en rusten likkiste der den duver i vannskorpen.
- Menneskets frykt er ikke rasjonell. Av en eller annen grunn er folk mye reddere for å dø i en ubåt enn i en bil, reflekterer han når han ser usikkerheten min, og fleiper med at dersom vi ikke blir spist av en kjempeblekksprut skal det nok gå bra.
Selve Kraka er et fantastisk vitnesbyrd på hva man kan få til med skrapmetall og et sveiseapparat. Den er faktisk en miniatyrutgave av den tyske U-995 som gjorde havet utrygt sammen med resten av ulveflokken til admiral Dönitz. Men på tross av utseendet har Kraka bare fredelige hensikter.
Torpedolukene er erstattet med vinduer så man kan se ut forover. Ellers er både periskop og sonar på plass.
Omsider sitter vi på dørken til Kraka. Peter skrur av dieselmotoren og det blir helt stille mens han skrur igjen tårnluken. Luften som befinner seg på innsiden er den vi skal klare oss med, for miniubåten mangler snorkel.
Ved styreposisjonen ser det ut som om en rørlegger har vært i arbeid. Røde stoppekraner styrer trykklufttilførselen til ballasttankene når vi skal stige. For å dykke, åpner man lufteventilene i toppen av tanken slik at vannet strømmer inn. I løpet av et halvt minutt synker vi. Heldigvis kommer det ingen dråper fra pakningen i luken.
Fra utkikkskuppelen i tårnet er det utrolig fascinerende å se på mens vannskorpen klatrer oppover vinduet. Nesehøyde, øyenhøyde, og så synker vi sakte under vannflaten. Nede i styreposisjonen følger Peter med på periskopet mens han ber meg rope ut avstanden til bunns på ekkoloddet.
Tre-to-en, med et mykt dunk treffer vi gjørmebunnen på syv meters dyp.
Dagslyset slipper ned til oss gjennom vinduene. Sikten er begrenset, men vi kan skimte gjørmebunnen og en og annen stingsild utenfor.
Denne saken ble første gang publisert 28/08 2008, og sist oppdatert 10/08 2023.