Tør rettsstaten Norge se denne mannen i øynene?

Nils Erik Lie var bare en oppløpen 15-åring og ikke til stede i Oslos gater sent på kvelden 6. desember 1957. Sønnavind og lett ruskevær, men mildt... snøen har smeltet og laget vannpytter både hist og her. Omtrent klokka 22.40 tar Rigmor Johnsen farvel med sin kjæreste, Svein Erik, på Jernbanetorget.

Rigmor er 16 år og bor med familien sin i Skippergata 6b, 3. etasje. Hun begir seg hjemover. Hun får uønsket selskap av en mann, som følger etter henne, oppover Karl Johans gate, inn til venstre i Dronningens gate.

Hun stopper ved nummer 25, pølseboden til Esther Olsson. Rigmor kjøper to epler. Den uønskede mannen henger på, stiller seg ved siden av Rigmor og snakker til henne. Den unge piken beklager seg overfor Olsson, som skjønner situasjonen og ber mannen la den unge piken i fred.

Rigmor går videre etter et par minutter. Mannen etterkommer ikke anmodningen, han følger etter. Hun går Dronningens gate til Rådhusgata og til høyre i Skippergata. Snart hjemme. Hun vet ikke at hun snart skal dø.

Liksjendermyten

Fredrik Fasting Torgersen er 23 år. Han er også på byen denne kvelden. En ganske kjekk kar. God idrettsmann. Han er bokser, også. Nettopp deltatt i høstens NM, men dagen før tapte han en kamp.

Denne kvelden har han vært på Sentrum kino og sett resten av mesterskapet. Han forlater arrangementet litt etter 21.00 og begir seg til Hjerterom kafé i Pilestredet. Han drikker noen flasker øl og forlater kafeen omtrent 22.30.

Torgersen er en sammensatt kar. En friskus, som skriver dikt og stundom maler bilder. Men svigermors drøm? Vel, han er domfelt for vold mot politiet, og han er prøveløslatt - 5. oktober 1957 - etter soning av dom for voldtektsforsøk på en 40 år gammel nabokvinne. Det hefter usikkerhet om riktigheten av denne dommen. Omstendighetene utelukker ikke at kvinnen samtykket til den seksuelle aktiviteten; han er da også løslatt lenge før soningstidens utløp.

Han har enda en dom, etter innbrudd i Lille Tøyen syke- og gamlehjem - i vinnings hensikt, sammen med en annen, som kom seg unna da politiet dukket opp. Torgersen hadde gipset arm og ble anholdt. Arbeiderbladet trykker 9/9 1954 en makaber historie om en ung mann som har gått amok på et likkapell. Samme dag avsanner Dagbladet historien, ved kriminalsjef L'Abée-Lund. Men myten om Torgersen som likskjender er skapt - den lever ennå.

Det stunder til jul, Fredrik Fasting Torgersen spaserer av sted og aner ikke at han om snaut et halvår skal bli utnevnt til Norges aller verste monster.

Døden i Skippergata

Torgersen går nedover Pilestredet i sin meget iøynefallende brune dress med hvite striper. Høyre inn i Rozenkrantzgate, til venstre i Karl Johan i retning Østbanen. Han tar til venstre inn i Kirkegata, over Youngstorget til Sentrum kino, hvorfra han vil ta bussen hjemover.

Han vet det ikke ennå, men politiet skal om ikke lenge mene at Torgersen ikke dreide inn i Kirkegata, men at han fortsatte, mot Dronningens gate og påtraff Rigmor Johnsen. Som han klinte seg innpå, i en slik grad at pølsebodinnehaver Esther Olsson reagerte med irettesettelse.

Rigmor Johnsen nærmer seg hjemmet sitt i Skippergata 6b. Hun går i følge med en mann. De to blir observert av flere vitner. Rigmor låser seg inn i gangen. Hun har med seg en mann. De påtreffer Olga Eriksen, som bor i 2. etasje. Hun kjenner Rigmor og hilser på henne. Hun kjenner ikke mannen. Klokken er om lag 23.00. Olga Eriksen er den siste som ser Rigmor i live - bortsett fra personen som drepte henne.

Klokken 01.27 får brannvesenet en melding om røykutvikling i Skippergata 6b. Brannfolkene er lette på foten og på pletten 01.30. De oppdager straks røyken, åpner lemmene til kjellernedgangen. Ingen ordentlig brann, men det ulmer i noe gammelt trevirke og en madrass, som delvis dekker Rigmor Johnsen. Hun ligger helt stille. Liket hennes er blodig og i forferdelig tilstand.

Det er ham!

Kan Fredrik Fasting Torgersen ha rukket å gå fra kafé Hjerterom - via Grand Café på Karl Johan, der han ble observert 22.40 - til sørenden av Karl Johan og elget seg innpå Rigmor Johnsen? Det er grunn til å tvile.

Kan det være slik som han har forklart og siden holdt fast ved i 56 år:

Han møtte aldri Rigmor, men gikk til venstre, fra Karl Johan og inn i Kirkegaten og skrittet strake veien til Sentrum kino, der det var mange mennesker, deriblant en kvinne ved navn Gerd, som han så vidt hadde truffet før og bare kjente ved fornavn. Klokka var da cirka 23.00.

Ifølge Torgersen dro de to hjem til ham, i Tore Hunds vei 24 på Lille Tøyen. De ankom ved 23.30-tiden, oppholdt seg en times tid på Torgersen rom i 2. etasje. De spilte grammofonplater og pratet. 00.30 brøt de opp, Torgersen ville sykle Gerd ned til byen med hans nevøs sykkel. Han skiftet til mer passende antrekk: Jakke, bukse, turnsko og lue.

Så sykler de av sted. Torgersen setter Gerd av i Akersgata ved Stortinget. De utveksler adjø, og Torgersen begir seg over Prinsens gate i retning Østbanen - naturlig veivalg for retur hjem.

Ved Østbanen påtreffer han noen politikonstabler. Torgersen ferdes uten lys på sykkelen, som er i minste laget for den voksne mannen. Mistenkelig. Konstablene tror Torgersen har rappet sykkelen, arresterer ham og tar ham med seg. Klokken er 00.58.

Som vi vet går brannalarmen i Skippergata en halvtime etter anholdelsen. Liket av Rigmor Johnsen blir funnet. Torgersen er i polititets varetekt. Nå går det fort, og noen i politiet gir seg i kast med sannsynlighetsregning:

Drept pike i Skippergata. Tidligere domfelte Torgersen nylig arrestert i Havnegata. Det holder for politiet: Fredrik Fasting Torgersen er morder.

Du slette tid

Etterforskningsledelsen er ikke bare ganske sikker, den er skråsikker. At gulvet i kjelleren der liket ble funnet var sølete og fullt av slam, som måtte feste seg til drapsmannens sko, og at Torgersens sko var fri for slam, etter 600 meters sykling... nei, det tenker ikke politiet så mye på. Torgersen er drapsmannen. Alternative gjerningspersoner er utelukket. Nå gjelder det å underbygge påstanden.

Politiet tror mannen som fulgte etter Rigmor før og etter pølseboden i Dronningens gate er Torgersen. Det tror de selv om Esther Olsson hevder at mannen ikke er Torgersen, men en helt annen: Alf Brandsdal (30). Olga Eriksen kan ikke peke ut Torgersen som mannen hun så i gangen i Skippergata 6b. Men det rokker ikke politiets drapsteori:

Torgersen har drept Rigmor i tidsrommet 23.00-23.30, han vil tenne på liket, har ikke fyrstikker, vil hjem etter fyr, går til Youngstorget, tar drosje, er hjemme ca. 24.00, bytter ut den stripete dressen med fritidsklær og turnsko, slapper av litt, sykler av sted for å tenne på Rigmors døde kropp, tenner på, stikker av og blir anholdt av politiet 00.58.

Politiet møter ingen motbør i pressen og blant folk flest. Allerede 9. desember - tre dager etter drapet - kliner avisene til. Arbeiderbladet navngir Fredrik Fasting Torgersen og omtaler ham som siktet i saken.

Det gjør Dagbladet også, og bringer tilbakeblikk: Dommen for voldtektsforsøk, og under mellomtittelen PSYKOPAT MED MAKABER SANS gis leserne innsikt om den gangen i 1954 da Torgersen ble tatt for innbrudd på gamlehjemmet. Avslutningsvis: «Saken var imidlertid av den art at innbruddene bare kunne vært forøvd av en psykopat med en eiendommelig makaber sans».

Torgersen er så godt som dømt. En drøy måned senere har ikke politiet annet enn seks vitner som så en mann gå med Rigmor Johnsen. Men ingen av dem peker ut Fredrik Fasting Torgersen.

Inni granskauen

Rettssaken mot Fredrik Fasting Torgersen starter mandag 2. juni 1958. Scenen er Eidsivating lagmannsrett. Saken skal gå for åpne dører.

Torgersen erklærer seg uskyldig.

Påtalemyndigheten, ved aktor og statsadvokat Lauritz Jenssen Dorenfeldt mener at Torgersen er mannen som forsøkte å voldta Rigmor Johnsen og drepte henne etterpå.

Ingen tror på Torgersens alibi: Mor og søster bekrefter at Torgersen var hjemme da drapet ble begått. Avtalt forklaring er utelukket, ettersom Torgersen satt på brev- og besøksforbud.

Dorenfeldt anfører tre tekniske bevis som ham mener nagler Torgersen:

1. Avstøpning av Torgersens tenner samsvarer med bittmerke i Rigmors venstre bryst.

2. Fem barnåler funnet i Torgersen dress stammer fra et gammelt juletre funnet ved Rigmors lik.

3. Spor av avføring på Torgersens venstre turnsko er fra Rigmors avføring.

Tannbittbeviset blir ansett som det sikreste beviset for Torgersens skyld. Tannlege Ferdinand Strøm er sakkyndig. Han henviser til lang og relevant praksis. Sannheten er at han har ingen slik praksis. Torgersen har all tennene sine i behold, men til tross for at ett tannavtrykk mangler i Rigmors bryst, hvilket viser at biteren manager en tann, fastslår Strøm at han er helt sikker.

- Det er ham, sier Strøm til lagmann Lunde og mener Torgersen. Strøms sakkyndigmakker, Jens Wærhaug, støtter sin kollega. I retten hersker respekt for fagfolkene. Også pressen bøyer seg i støvet, og Dagbladet skriver 10. juni: «Torgersen bøyer hodet i håpløshet».

Tannbittbeviset er i ettertid underkjent av Den rettsmedisinske kommisjon.

Av bevisene som ble ansett sikre i 1958, er nok barnålbeviset det aller mest absurde:

Påtalemyndighetens sakkyndige - botanikkprofessorene Henrik Printz og Elias Mork - fastslo at barnålene i Torgersens dress bare kunne ha kommet fra grantreet i Skippergata 6b. De to mente at barnålene var så sjeldne at de ikke fantes her til lands. Prinzt gikk så langt som å antyde at treet måtte ha kommet helt fra Kaukasus, der han selv hadde vært i 1914.

Dorenfeldt oppsummerer selv, med statistisk pregnans: Sjansen for at barnålene i tiltaltes dress ikke kommer fra Skippergata 6b er én på en milliard. Det er for lengst dokumentert at disse barnålene er helt vanlige i norske skoger.

Påtalemyndigheten slet lenge med det såkalte avføringsbeviset - match mellom avføring på Torgersens sko og avføring funnet i Skippergata 6b. De sakkyndige fastslo at det var tale om ulike typer avføring, men det var før Henrik Printz lot seg engasjere, og sett slikt: Plutselig dukket det opp mer analyserbar avføring på Torgersens sko enn tidligere funnet, og de sakkyndige luktanalyserte seg til at to avføringsprøver kom fra samme kilde.

Avføringsbeviset er i ettertid underkjent av Den rettmedisinske kommisjon.

Jan Tennøe, Torgersen advokat og med møterett for høyesterett, har i sin bok, Torgersensaken - juks satt i system, skrevet dette om Printz:

«Aldri har vel en sakkyndig uttalt seg mer usant under en etterforskning eller i en norsk rettssal enn påtalemyndighetens sjefsjukser, botanikkprofessor Henrik Printz fra Universitetet i Oslo.»

- Lystmorder!

Advokat Tennøe anser at Dorenfeldt var tung kriminell og begrunner det med at statsadvokaten med viten og vilje opptrådte straffbart ved å forhindre relevant og sentral bevisførsel og ved minst to anledninger brøt straffelovens paragraf 169, annet ledd - med strafferamme opp til 21 års fengsel.

Dorenfeldt sørget for at Eilif Støleggen ikke ble innkalt som vitne i retten. Støleggen hadde tidligere eiet dressen hvori barnålene ble funnet. Torgersen hadde overtatt dressen urenset og uvasket og brukt den videre. Han ville at dette skulle fremkomme i retten. Det viste seg etter hvert at Støleggen, under rømning fra svensk politi, hadde overnattet i ei barhytte med dressen på seg.

I påtegning til Oslo politikammer, 26. august 1958, etter domfellelsen, forbyr Dorenfeldt avhør av Støleggen og videre etterforsk-ning av barnålbeviset.

Men statsadvokaten skyr ingenting for å skaffe til veie momenter i saken som kan påvirke juryen til å tro at tiltalte er skyldig, deriblant vitnet Ørnulf Bergersen, som må være blant de aller mest upålitelige vitner i norsk rettshistorie.

Bergersen var vaneforbryter, morfinmisbruker og alkoholisert. Han var på rømmen da drapet skjedde, ble gjeninnsatt 17. desember og hadde således god adgang til å sette seg inn i påtalemaktens drapsteori, deriblant i VG og Vi Menn. Han hevdet med skråsikkerhet at han så Torgersen komme ut av Skippergata 6b klokken 00.55. Han hadde merket seg husnummeret, men da han under åstedsbefaring skulle peke ut adressen, rettet han fingeren mot på 9b - på den andre siden av gaten for 6b.

Ble Bergersen kjøpt? Kort tid etter søkte Bergersen om ettergivelse av resten av straffen han sonte. Det ble innvilget.

Bergersen forklaring i retten 7. juni avledet det man i pressen kalte «tigerspranget». Arbeiderbladet: «Snerrende som et vilt dyr gjør Torgersen et kjempehopp over tiltaleboksens skranke, griper en stol som han kyler mot mannen i vitneboksen, og styrter mot ham med de kraftige armene hevet til slag». Fire konstabler, en politifullmektig og lagrettens formann kaster seg inn i basketaket som avrundes med at tiltalte påsettes håndjern.

Forsvarer Knut Blom tenker nok at dette kan være en desperat, men naturlig reaksjon på løgnaktighet som kan koste tiltalte dyrt.

Aktor Dorenfeldt kan slappe av. Nå har jo alle sett hva slags monstrøst udyr tiltalte er. Dorenfeldt har folket med seg. Det er lynsjestemning og på vei inn i rettssalen 14. juni roper en kvinne: «Lystmorder!»

Resten av rettssaken er plankekjøring for påtalemakten. I prosedyren koster Dorenfeldt på seg en ytring med adresse Torgersen, som med god margin overskrider det en aktor kan tillate seg. Han påberoper seg sikker viten om hva lagmannen og juryens ti medlemmer mener om skyldspørsmålet:

«Du lyver, jeg vet du lyver, lagrettens formann vet du lyver, lagmannen vet du lyver, du lyver!»

16. juni får Fredrik Fasting Torgersen dommen. Juryens ti medlemmer, hvorav seks husmødre: Skyldig.

Dom: Livsvarig fengsel og ti års sikring. Fredrik Fasting Torgersen ble løslatt 29. januar 1974, etter drøyt 16 år i fengsel.

Les også:

"Visst fanden skal det skytes med skarpt"

Sumpfolket

Her har det brent i 100 år