Møtte monstertornado
Stormjegerens siste tokt
«Å herregud. Dette er en sværing», sa legenden Tim Samaras da han så tornadoen i bakvinduet. Det ble hans siste ord.
Det er like etter klokken 18.00 den 31. mai 2013. Tim Samaras (55) sitter i passasjersetet i en hvit Chevrolet Cobalt i utkanten av byen El Reno i Oklahoma. Han skjærer grimaser til videokameraet sjåføren holder mot ansiktet hans. Han er avslappet og i sitt ess. Samaras, USAs mest berømte stormjeger, er i hælene på en tornado. Det er ingenting han liker bedre enn det.
Men det er en forskjell denne gangen. Det er ikke han som er i hælene på tornadoen. Det er tornadoen som er i hælene på ham. Han vet det bare ikke. Ennå. Det skal ikke vare lenge før han skjønner at noe er forferdelig galt.
Bare tre kilometer bak bilen er en enorm tornado på vei. «Å herregud. Dette er en sværing», utbryter Samaras da han snur seg og ser ut gjennom bakvinduet. Det er ikke frykt i stemmen hans. Men en god porsjon vantro.
Besettelse
Tim Samaras hadde tilbrakt nesten hele sitt voksne liv i selskap med livsfarlige tornadoer. Det vil si: De var livsfarlige for andre, men ikke for ham. Han kjente dem, behersket dem. Og var besatt av dem. På en måte som fikk hans kone Kathy til å utbryte at han elsket tornadoene høyere enn han elsket henne.
Våren 2013 får han ikke leve ut sin kjærlighet og er temmelig frustrert. «Hvem har spist opp alle stormene», spør han litt klagende i en twittermelding.
Men han trenger ikke å vente lenge. Mai er den magiske tornadomåneden.
18. mai legger Samaras av gårde på velkjent måte, på jakt etter ekstremværet. Han sørger for at cheeseburgeren ligger på dashbordet til Cobalten. Det er den evige amuletten hans. En gang i sin ungdom, før han ble konge, unngikk han en storm han aldri ville ha overlevd fordi han ble sulten og tok en avstikker til en McDonald's restaurant. Siden har han aldri jaktet tornadoer uten en cheeseburger på dashbordet.
Samaras er først og fremst en forsker som forfølger tornadoer i vitenskapens navn. Han vil lære mest mulig om dem for å bidra til å redde mennesker i utsatte områder. Men jakten trigger også gutten i ham og gir ham et kick. Han innrømmer det selv: Dette er mer enn et yrke. Det er en livsstil.
Les også:
Tør rettsstaten Norge se denne mannen i øynene?
Krav til sikkerhet
Han har to personer med seg i bilen denne gangen. En 45 år gammel meteorolog ved navn Carl Young og hans egen 24 år gamle sønn Paul. Begge er erfarne tornadojegere, drevet av det samme ønsket om å avsløre tornadoenes hemmeligheter for å redde menneskeliv.
Selv om jakten på tornadoene er knyttet til et spenningsmoment Samaras ikke kan leve uten, er han aldri dumdristig. Tvert imot: Samaras er viden kjent for å sette sikkerheten foran alt. Han er faktisk irriterende forsiktig. Har avlyst utallige ekspedisjoner til reisefølgets fortvilelse. Dersom veistandarden er dårlig eller tornadoen skjult inne i tunge regnskyer, setter han konsekvent ned foten.
Han elsker kona Kathy, døtrene Amy og Gould, sønnene Paul og Tim. Og han elsker livet. Han har så mye ugjort, det er så mye mer han skal finne ut om uvær og tornadoer. Det er blitt flere av dem og de tar stadig flere liv.
Han har det samme forholdet til tornadoer som kaptein Ahab hadde til Moby Dick, den hvite hvalen. Han avskyr dem, men føler en draging mot dem også.
Helt fra han var liten har Tim Samaras vist at han har evnen til å realisere sine drømmer. I oppvekstårene i Lakewood, Colorado hadde han to hovedinteresser. Han var ekstremt opptatt av været. Og han elsket å sette sammen ting. Særlig radioer og fjernsynsapparater.
Faren levde av å bygge fly og tog til leketøysbutikker. I helgene jobbet han som bryllupsfotograf. Gutten så på når faren fotograferte og når han bygde tog og fly i kjelleren. Da faren så hvor glad gutten var i å bygge og pusle, lot han ham demontere og sette sammen familiens fjernsynsapparat og radio.
Samtidig hadde moren gitt opp å få ham til å spille baseball. Når han var ute på banen, så han ikke på ballen. Han så på været.
Trengte ingen utdanning
Samaras ble radiooperatør da han var 13 år, radioreparatør da han var 16 og sjef for en forretning som drev med radioreparasjoner da han var 17. Han brød seg ikke om å begynne på college. I stedet troppet han opp på kontoret til sjefen for forskningsinstituttet for mekaniske fag ved universitetet i Denver uten eksamenspapirer i 1977. Larry Brown så noe i tenåringsgutten og ga ham en sjanse. I løpet av noen få uker skjønte han at den ufaglærte tenåringsgutten kunne mye mer enn ferdigutdannede ingeniører.
Da han var 20 år gammel, var Samaras sikkerhetsklarert av Pentagon og jobbet med å planlegge, utvikle og teste ut avanserte våpensystemer. Men utover på 1990-tallet ble han mer og mer opptatt av å jakte på tornadoer. Han brukte alle helger og ferier til dette, i perioder også arbeidstiden.
Brown var bekymret for sin stjerneingeniør. Men Samaras ga ham noen forsikringer. - Jeg jakter aldri stormer om natten. Jeg går aldri etter en tornado som er skjult i en regnsky. Jeg går aldri på akkord med sikkerhet.
Da fikk han lov til å fortsette med hobbyen. Den første stormen han fulgte etter var i Limon, Colorado i 1990. Etter hvert begynte han å jobbe for National Geographic og utviklet seg til å bli USAs store tornadokjendis. I 2009 tilbød Discovery Channel ham selve hovedrollen i en realityserie kalt «Storm Chasers».
Mørke midt på dagen
Samaras følte etter hvert at jakten på høye seertall gikk på sikker- heten løs og var glad for at programmet ble tatt av plakaten i januar 2012. Han fryktet ikke for egen sikkerhet, men følte at andre, mindre erfarne og mer uforsiktige deltagere kunne bli drept.
Våren 2013 kunne han endelig «dra på tornadojakt uten at det skulle bli et fjernsynsprogram av det». Videokameraet var derimot med, som alltid. Det var et uvurderlig verktøy i arbeidet med å kartlegge tornadoene.
31. mai brygger det opp til et vær bare en stormjeger kan elske. Meteorologene melder om varme og fuktighet i kombinasjon med kraftige vinder. Tordenvær, med andre ord. Det blir annonsert haglbyger og advart mot tornadoer.
Det blir verre enn antatt, et mørke midt på dagen. Litt over klokken 18.00 tar Tim Samaras telefonen sin. En eller annen pressemann ringer. «Ja, tornadoen er ca. 500 meter unna. Jeg kan ikke snakke akkurat nå. Den er like sør for El Reno, og den kommer til å sette kursen rett mot Oklahoma City», sier han.
Han avslutter samtalen. Tornadoen i sør har trukket til seg mye fuktighet og har satt opp farten.
- Det er faktisk ikke så lett å vite hva den kan finne på, sier Young.
Idet de skal kjøre inn på Highway 81, fyller en svart vegg utsynet deres sørover. «Oi», stønner Young. «For et udyr».
Men ingen i bilen kan si noe om hvor stort dyret inne i den svarte regnskyen virkelig er. De kan ikke se tornadoen, som har en voldsom styrke.
Uten at de tre i bilen får med seg det som skjer, river den løs telefonstolper og kyler en av dem i en pickup med to amatørstormjegere. Deretter kaster den hele bilen i været, river støvlene av de to passasjerene og sender dem 300 meter gjennom luften før de blir slått i bakken som to nikkedukker.
De kan ikke se hvordan tornadoen driver hagl tvers gjennom frontruten på en annen bil og river motoren ut og sender den rullende bortover kornåkeren.
De ser bare et truende mørke. Det er i slike tilfeller Tim Samaras vanligvis tar til vettet og kommer seg unna. Denne gangen gjør han ikke det. Uvisst av hvilken grunn.
Velger å fortsette
Highway 81 er åpen, i alle fall delvis. Den er stengt for sørgående trafikk, men nordover ligger deres mulige fluktrute. På dette tidspunkt har så godt som alle andre stormjegere flyktet fra El Reno og nærliggende områder.
Samaras og hans reisefølge kunne ha gjort det samme, de har gjort det mange ganger før. Men det er to faktorer som trigger dem: Veien er kjørbar og tornadoen er stor. De velger å fortsette jakten.
Samara er åpenbart i villrede:
- Der ser jeg den, utbryter han plutselig. - Nei forresten. Det var ikke den. Det var bare en haug med skyer.
Når han omsider ser den, ser han noe han aldri har sett før og aldri skal se igjen. Det er et syn som har fått erfarne stormjegere på langt tryggere avstander til å skrike av angst.
Plutselig endrer tornadoen kurs mot venstre, vanligvis et tegn på at den er i ferd med å miste kraft. Men ikke i dette tilfellet. Tvert imot. Den vokser.
I løpet av noen få minutter eser den ut på en grotesk måte, fra mindre enn 1,5 kilometer i diameter til to og en halv ganger denne størrelsen.
Med voldsom kraft raser den opp Alfadale Road med kurs mot Reuter Road og knuser alt som kommer i dens vei.
Idet Cobolten nærmer seg Reuter Road og Alfadale Road, kaster Tim Samaras et blikk på himmelen. Stemmen er rolig, men inntrengende: - La oss komme oss videre, dette er ikke noe blivende sted.
Videoopptaket stanser klokken 18.20, tre minutter før storm og stormjegere møtes.
Takknemlighet
Mindre enn én time senere, klokken 19.06, kjører en politimann langs Reuter Road. Han ser en knust bil ute på et jorde. Kraftige haglbyger gjør at han ikke kan ta seg fram til bilen der og da, han må komme tilbake litt senere på kvelden.
Han tar seg fram til døren på sjåførsiden. Det sitter ingen der. Så ser han passasjeren. Han tar fram radioen og fastslår at en død person må skjæres løs fra en bil. En annen politimann ankommer åstedet umiddelbart etterpå og får øye på en død person som ligger med ansiktet ned i en grøft 300 meter til venstre for bilen.
De to politimennene er redde for at vannmassene skal ta med seg den døde, derfor plukker de ham opp og legger ham i nærheten av bilen. De finner lommeboken hans og kan fastslå at den omkomne er Carl Young. Personen inne i bilen blir også identifisert. Det er Tim Samaras.
Senere på kvelden bestemmer den ene av politimennene seg for å ta et siste overblikk ved Reuter Road. Da et lyn lyser opp himmelen, ser han enda en død person, liggende med ansiktet ned han også, i den samme grøften, bare noen meter fra der den forrige omkomne lå. Paul Samaras er funnet.
Kathy Samaras og datteren Amy flyr umiddelbart til Oklahoma City. De ønsker å se stedet der ulykken skjedde. Og blir overrasket over å finne blomster i en vase på åstedet. Lokalbefolkningen er takknemlig for arbeidet Tim Samaras har gjort for å redde liv i et område av USA som er spesielt utsatt for tornadoenes herjinger.
Ingen vet nøyaktig hva som skjedde klokken 18.23 den 31. mai 2013. Forsøkte de tre mennene å sette ut sine måleinstrumenter da de ble overrumplet? Forsøkte de å kjøre unna eller sto de stille i et håp om at det skulle gå bra?
Det mest presserende spørsmålet for lokalbefolkningen er imidlertid dette: Hvordan skal de kunne gardere seg mot en slik hendelse når verdens dyktigste stormjeger ikke kunne det?
Under begravelsen plasserte presten en cheeseburger på Samaras' kiste. Kathy Samaras sa noen få ord om mannen og sønnen, det samme gjorde døtrene og søstrene Ami og Jennifer. Samaras' eldste sønn, Matt Winter (35), som han ikke visste at han hadde før noen få år i forveien, reiste seg også.
Han hadde dukket opp på en sent tidspunkt i farens liv og var blitt mottatt med åpne armer både av ham og hans nye familie. Matt og Tim hadde utviklet et nært forhold i løpet av den tiden de fikk sammen. Ved én anledning hadde Matt spurt faren hvordan det ville gå med Kathy dersom ulykken var ute.
- Matt, sa faren, - Kathy er en sterk kvinne. Hun vet at dette er min lidenskap og at jeg ikke kan leve uten. Hvis noe skulle skje med meg, vet hun at jeg døde som en lykkelig mann. Og går videre i sitt eget liv.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 03/07 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.